En gang, på jobben, på CC Storkjøp.
Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.
Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.
Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.
Men hu bare følte det sånn da.
(Noe sånt).
Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.
Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).
Og da ble det to kroner mer, eller noe.
Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.
Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.
Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.
Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).
For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.
Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.
Så noen priser måtte man kunne i hue.
Og noen ganger så økte jo prisene og.
Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.
Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.
For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.
Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.
(Dette var en som hadde en katte, husker jeg.
For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.
Og lekt med en katte, i stua der da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk ned Sandsveien da.
Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.
(Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).
Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.
Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.
Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.
De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.
Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.
Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.
Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.
(Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).
Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.
En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.
Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.
Sammen med Ågot da.
Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.
(Eller noe).
Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.
Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.
Jeg svarte ikke noe ordentlig.
Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.
For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.
Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).
Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.
Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var kanksje det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.
At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.
De beklagde det her da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.
(Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.
Utafor huset til Ågot da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.
(Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).
Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.
(Siden jeg var fra Larvik da).
Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.
Sa Kølner da.
Uten at han fortalte meg hvorfor.
Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.
Jeg var jo egentlig fra Larvik.
Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.
Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.
Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.
Det var litt spesielt vel.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Under russetida.
Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.
Jeg var jo fra Berger.
Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.
Hva var det som var så kult med det liksom.
Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.
Bak et mål eller noe vel.
I den blåruss-dressen min da.
Under den her fotballkampen da.
(For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.
(1988/89 da).
Pia hadde jo mange ekstreme venner.
Og disse ‘slo til’ nå også.
Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.
(Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.
På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).
Hu, og en del andre folk, fra Røyken.
De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.
Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.
Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.
For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.
Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.
Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.
I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.
Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.
‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En neger som runker’, sa søstera mi.
Og det var flere sånne vitser.
‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En vrengt neger’, sa søstera mi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også flere sånne vitser.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.
ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.
En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.
(Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.
Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.
For noen barn i Afrika, eller noe vel.
Men nesten ingen ville gi.
Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.
Hu så kjempebleik ut, husker jeg.
Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.
Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).
Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.
Så hu var kanskje sur på meg.
Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.
Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.
Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.
Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.
Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.
Så jeg sa vel ikke noe negativt da.
Men men.
Så sånn var det.
Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.
For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.
Geri mente at jeg gikk som han da.
Sånn som jeg skjønte det.
Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.
Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.
Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.
Og man håper at man slipper å møte dem.
Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.
Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.
Og jugde da, må jeg vel si.
Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.
Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.
Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.
Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.
Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.
Han var kanskje pensjonist da?
Han ba meg inn i stua si.
Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.
Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.
Og det lå så nærme Sandsveien.
Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.
Det hadde jeg aldri prata med noen om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.
Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.
(Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).
Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel
Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.
For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.
(Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg jobba vel nok ellers.
Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.
At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.
(Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).
Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.
Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.
Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.
For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.
Ved siden av stereoanlegget.
Lent mot inner-coveret vel.
‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.
Også ble hu sur da.
Og tok med seg plata hjem igjen da.
Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.
Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.
Ikke var det noen stoler der heller.
Bare to senger/madrasser da.
Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).
Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.
Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.
Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.
Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.
Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.
Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.
Til Erik Thorhallsson og faren min da.
Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.
(Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).
Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.
Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.
Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.
Så det har blitt litt surr, i notatene her.
Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.
Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.