Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.
Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.
Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.
Som noen sa at var artig da.
Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.
Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.
Det var for eksempel Master og ABUS.
De klarte vi ikke å dirke opp.
Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.
Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.
Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.
Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.
Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.
Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.
Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.
Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger.
(Var det vel).
Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.
Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.
Og man kunne vinne ti kroner.
Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.
Så jeg ville selge 20 lodd da.
Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.
Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.
Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.
Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.
Hvem vet.
Lene vant førstepremien, på ti kroner da.
Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.
Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.
Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.
Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.
Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.
At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.
Så Christell er flink på moteklær og sånn da.
Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.
Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.
Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.
Og spilte noe bingo og sånn der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.
Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.
Eller noe.
Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.
Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.
Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).
At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.
Hvis man bråbremsa og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.
Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.
For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.
Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.
Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.
Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).
En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.
Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.
Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.
(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.
Noe sånt).
Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).
Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.
For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.
Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.
Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.
Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.
Men burgerne var gode, må man vel si.
Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.
Og gamle kunder måtte vente.
Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.
Det var på ‘Buss-burger’n’.
Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.
Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).
Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.
(Var det vel).
Så dukka den burgersjappa opp da.
Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.
Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.
Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.
Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.
Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.
Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.
Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.
Noe sånt.
Sa ei ung dame der.
‘Hvorfor det’, spurte jeg.
‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.
Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.
Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.
For å spise.
Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.
For å spise pizza vel.
Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.
(Som var moderne på 80-tallet da).
Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.
Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.
Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.
Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.
Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.
Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.
Og David Hjort fikk med noen folk dit da.
Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.
(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).
Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.
På midten av 80-tallet en gang vel.
Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå er det bare en bunke med notater igjen her.
Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.
Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.