Måned: desember 2011

Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.

(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).

Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.

På skoleavslutningen, på Gjerde.

(Så jeg gikk glipp av den da).

Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).

Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.

Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.

Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.

(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.

Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.

Siden skolebussen min gikk så tidlig.

Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.

Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.

Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.

På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.

(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).

Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.

At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.

(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.

En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).

Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).

Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).

Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.

Men men.

Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.

Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.

Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).

(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.

Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).

Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.

Av en eller annen grunn.

Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.

Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.

Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.

Men men.

Man kan jo ikke skjønne alt).

Bare noe jeg tenkte på.

Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.

(Vippetangen heter det vel der).

Pia og Cecilie skulle ta en buss.

Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.

Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.

‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.

Da svarte vel ikke Hyde noe.

(Mener jeg å huske).

Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.

Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.

Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.

Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.

Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.

Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.

Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.

Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).

Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.

Kun iført en liten bikinitruse.

Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.

De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.

Størrelse D, vil jeg vel tippe på.

Samtidig var hun veldig slank og smekker.

Og hadde langt lyst hår da.

Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.

Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.

Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.

Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).

Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.

Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.

(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).

Jeg syntes at Bakken var litt keitete.

Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.

Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Så jeg ignorerte Bakken litt.

For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.

Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.

En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).

Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.

Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.

For å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.

Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.

Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.

Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.

Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.

Må jeg innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.

Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.

Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.

Det var vel litt rart, må jeg vel si.

Men når Christell var så vennlig og hyggelig.

Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.

Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.

Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.

Og jeg dro hjem.

Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.

Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.

Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.

Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.

Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.

Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.

Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.

For å si det sånn.

Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?

Hva vet jeg.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.

Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.

(Av gammel vane vel.

Må man vel si.

Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.

Det er mulig).

En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.

Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.

Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).

Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.

Noe sånt.

Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.

Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.

Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.

Hu nevnte også Terje Bakken.

Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.

Hu sa at hu irriterte seg over han.

Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.

Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.

Og som jeg prøvde å være høflig mot da.

Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.

(Sånn som jeg husker det ihvertfall).

Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).

Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.

Så jeg prøvde å være høflig da.

Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.

Og prøvde å oppføre meg bra vel.

Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.

Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.

Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.

(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).

Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.

At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.

Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).

Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.

Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.

Må jeg vel si.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg hadde bestemt meg for det.

At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.

Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.

Jeg begynte med en gang, på Braemar.

Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.

De skulle Isle of White, fortalte de meg.

Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.

Visste det seg seinere.

Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.

Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.

Braemar gikk fra Oslo til Harwich.

Og kjørte også innom Hirtshals.

(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.

(For vi kunne jo se byen, fra ferja).

Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.

Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.

Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.

Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.

Så sånn var det.

Men men).

Det var to overnattinger, mener jeg.

Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.

Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.

Nesten.

Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.

Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.

Må man vel si.

Noe sånt.

Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.

(Altså tre år før det her).

Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.

Det eneste jeg syntes var kjedelig.

Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.

Det hadde jeg ikke skjønt.

Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.

Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.

Pakistaneren satt for det meste på lugaren.

Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.

Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.

Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.

(Som jeg har skrevet om tidligere).

Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.

Og jeg trengte litt tid for meg selv og.

Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.

Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.

Og i etasjen under diskoteket vel.

Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.

Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.

Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.

Hun stod helt aleine og spilte, om natta.

Like ved lugaren hennes.

(Turen hun vant var for to personer.

Og hun hadde tatt med seg sin mor.

Som lå og sov, i lugaren).

Så jeg kom i prat med henne da.

For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.

Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.

Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).

Hu jenta var fra Oslo vel.

Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.

Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.

(Men bare 17, tror jeg.

Jeg selv var jo fortsatt 18 da).

Og at mora hennes var med på turen.

Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.

Så sånn var det.

Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.

For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).

Og måtte liksom psyke meg opp litt da.

De var ganske modne, de her tre trønderdamene.

Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.

Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.

Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.

Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.

Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).

I en resepsjon der da.

Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.

Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.

(Naturlig nok.

De fleste folka på båten var enten i diskoteket.

Ellers så sov de da).

Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.

Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.

Siden det var tre like, på den automaten da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

(Da lønner seg forresten å spille en gang til.

Hvis man vinner gevinst.

på en sånn enarmet banditt.

I tilfelle man får ‘hold’.

Da kan man bare trykke hold, tre ganger.

Også vinner man igjen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på nå.

Så sånn var det).

Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.

Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.

Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.

Men hu var veldig pen da.

Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.

Hvem vet.

Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.

Hu virka ikke så rå, på båten der.

Hu drakk jo ikke i det hele tatt.

Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.

Hva vet jeg.

Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.

Siri Rognli Olsen.

Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.

De dro meg meg på kinoen der.

Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.

Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.

Også satt de to andre, på min høyre side vel.

Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.

Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.

Mens vi så på filmen da.

Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.

Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.

(Med Jack Nicholson vel.

Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).

Det hadde jeg ikke, sa jeg.

(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.

Skoleåret før.

På Snorre Kino vel.

(Eller om den kinoen het Saga kino).

Noen måneder før det her da.

For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.

Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.

Så vi tok oss vel noen fritimer da.

Som vel ingen merka, tror jeg.

Så sånn var det.

Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.

Pluss en annen film da.

Noe sånt).

Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.

Og jeg fulgte etter.

Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.

Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.

Og vi chatta litt der da.

Olsen var ei dundre, må jeg nok si.

Men ei litt kul dundre, må man vel si.

Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.

Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.

(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.

At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.

Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.

Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.

Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.

Men det måtte bli senere, sa hu.

Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.

Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.

Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.

I senga over oss.

Mens hu runka meg da.

Og mens jeg maste om å få knulle henne da.

(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.

Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.

For å si det sånn.

Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.

Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.

Winnem mente det og det var smart vel.

Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.

Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.

Siden personalet på ferja fant passet hennes da).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

Og da møtte jeg Frode Kølner.

Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.

Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.

Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.

Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.

Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.

En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).

Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.

Som jeg hadde møtt på danskebåten.

(Dette kan ha vært sommeren etter og.

Jeg husker ikke dette helt sikkert).

Og da ble jeg flau, husker jeg.

For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.

Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.

Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.

Eller, det var vel kanskje ikke så ille.

Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.

Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.

Det er mulig.

Så sånn var nok det).

Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.

Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.

(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.

Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.

Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.

Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.

For hu var ganske mainstream.

Og jeg var ganske mainstream da.

Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.

Det er litt rart.

Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.

Og syntes at dem var morsomme da.

Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.

Men men).

Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.

De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.

Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.

På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.

For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.

Etter at ferja kom fram til England.

Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.

Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.

På toget, så satt det også en engelskmann.

Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.

Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.

Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.

Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.

Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.

På båten.

Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.

Som mange nok skulle.

De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.

Hvem vet.

Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.

Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.

Men men.

Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.

Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.

Til maten.

Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.

En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.

En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.

Det tålte ikke han briten.

Han ble drit sur på meg.

Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).

At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.

Noe sånt.

Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.

Da holdt jeg bare kjeft.

Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.

Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.

Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.

For han var ganske høyrøstet, han briten da.

Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.

Også skulle han tilbake til England igjen.

Sikkert for å møte familie og venner.

Og se de igjen.

For første gang, på mange år.

Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.

Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.

Noe sånt.

Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.

For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.

Som ikke huska hva man skulle si da.

Så sånn var det.

Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.

Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.

Mens jeg likevel var i London liksom.

Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.

Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.

På båten da.

(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).

Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.

I begynnelsen av karrieren til the Cure da.

Ok, sa vel jeg.

Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.

Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.

Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.

(Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).

Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.

(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.

At de kunne tåle frikete klær.

Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.

Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).

Så jeg lurte litt på det her da.

Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.

Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.

På begynnelsen av 80-tallet vel.

Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).

Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.

Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.

Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.

Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.

Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.

Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.

Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.

Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).

Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.

Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.

The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.

Må man vel si.

Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).

For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.

Som likte å lese en bok, kanskje.

Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.

Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.

Noe sånt.

Det var musikk for intelektuelle kanskje.

Det er mulig.

For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.

Noe sånt.

Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.

(Av en eller annen grunn.

Og uten at jeg vet om det stemmer.

Men men).

Så det at Robert Smith brukte sminke.

Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).

(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.

Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

Såvidt jeg visste om, ihvertfall).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.

At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.

Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.

Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.

I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.

(En litt eldre, og tre yngre vel).

Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).

Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.

(Noe sånt).

Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.

I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.

Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.

Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.

Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.

Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.

Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.

Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).

Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.

Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.

At det foregikk rasisme mot hvite.

Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.

Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.

Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.

I Oxford Street da).

De hadde nok rappa røykpakka mi.

Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.

Så jeg hadde flaks da.

Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.

Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.

Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.

Uten penger i London liksom.

Men jeg hadde flaks da.

Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.

Så det var vanskelig å finne noe der da.

Så sånn var det.

Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.

Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.

Etter det her da.

Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.

Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.

Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.

Så sånn var det.

Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.

Det var hyggelig syntes jeg.

Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.

Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.

(Var det vel).

Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.

Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.

Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.

Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.

Må jeg vel nesten si.

Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.

Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.

Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.

Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.

Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).

Men nå var jeg tilbake i Brighton.

Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.

For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.

Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.

Så jeg våknet opp ihvertfall.

Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.

Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.

Brighton var endestasjonen da.

Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.

Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.

Jeg lot de gå foran meg.

For det meste vel.

(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).

Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).

Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.

Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.

Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.

Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.

Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.

Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.

Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.

For å se på lugaren da.

Men mora lå vel og sov der vel.

Så jeg fikk vel bare se på badet vel.

Noe sånt.

Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.

Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.

Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.

Noe sånt.

Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).

Og jeg hadde vel drukket litt og.

Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.

Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.

Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?

Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.

Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.

Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.

Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.

Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.

Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.