 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
WEB DEVELOPER (GAT/90325)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Dec 23, 2011 at 12:20 PM | |||||
|
To: recruitment@specialbusinesses.com Cc: Mary Stevenson <mstevenson@ingeus.co.uk> | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Jeg får ikke sove, før det jobbintervjuet i Gateshead, seinere idag.
Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne skrive litt mer, på Min Bok.
Det var aldri personalmøter, på CC Storkjøp.
(Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Bare noe jeg kom på.
Men men.
Våren 1989, (var det vel), så spurte Nils-Egil meg, om noe, når jeg kom på jobb, etter skolen, på Gjerde, en dag.
Om, siden jeg var fra Sand der, (han visste kanskje hvem farfaren min var, siden han var fra Nesbygda).
Nils-Egil lurte på om jeg visste hvem ei Gøril fra Høyen var.
Det var ei som hadde sendt dem brev, om sommerjobb.
Jeg var ikke vant til å bli spurt om sånt her.
Men jeg huska jo de jentene på Høyen.
Det var jo de 3-4 slanke og pene jentene, som hadde sett meg i øynene nærmest, da jeg var ny, på Berger.
I tredje klasse en gang vel.
Da jeg hadde gått bort til Ågot, etter skolen, for å spise middag en dag.
(Enda de gikk på barneskole i Svelvik.
Så de hadde kanskje vært og handla, i butikken til Oddmund Larsen.
Det er mulig).
Så da huska jeg de her 3-4 Høyen-jentene da.
Det hadde jo bare vært jenter, og ingen gutter.
Jeg visste ikke om noen gutter, som bodde på Høyen.
Og jeg hadde aldri sett de her jentene på Sand, ellers.
Jeg hadde aldri sett dem sammen med Geir Arne Jørgensen, for eksempel.
Så det smalt bare fra meg, (som ble litt overraska, over å bli spurt om noe sånt, for jeg trodde at sjefene der, kanskje var litt sure på meg).
At ‘det er en av de dydige jentene på Høyen’, eller noe.
Siden jeg bare hadde sett jenter fra Høyen da, og ikke gutter.
Og aldri hadde sett de jentene fra Høyen sammen med noen gutter.
Jeg regna ikke med at det var noe tull med henne liksom.
Jeg hadde aldri hørt om noe tull med hu Gøril ihvertfall.
Men nå var jo ikke jeg egentlig fra Sand da.
Jeg var jo fra Larvik og Bergeråsen.
Og Høyen og Sand var veldig forskjellig.
På den måten at Høyen-folk, de gikk på skole i Svelvik.
Og Sand-folk de gikk på skole på Berger.
Så Høyen kunne for meg nesten like gjerne ha ligget på månen.
Selv om det jo egentlig lå like bak hekken til Ågot der.
Jeg gikk aldri ned til de ‘jentene på gården’, som Ågot kalte dem.
Selv om Ove og dem gjorde det.
(Jeg hadde jo gått på ski, på jordet deres, da jeg var sånn 9-10 år.
Siden Ågot hadde sagt, at jeg kunne/burde gjøre det).
Men jeg var nå liksom fra Berger da.
Og var uvenn med Geir Arne, (og gjengen hans), på Sand.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde lyst til å bli kjent med de jentene fra Høyen.
Det var dramatikk nok, med Geir-Arne og dem, fra før liksom.
Så jeg holdt meg unna de jentene.
Hvorfor skulle jeg gå ned på gården deres?
De var jo aldri oppe på verkstedet ‘vårt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem foreldra til hu Gøril var, det visste jeg heller ikke.
Det var ikke sånn at de på ‘nabo-gården’, (den tidligere gården til Lersbryggen, var det vel), pleide å dra til Ågot og drikke kaffe.
Det var ikke sånn at noen ganger, når jeg kom fram til Ågot, for å spise middag, etter skolen.
Så satt Gøril og søstera og mora der, og drakk kaffe og spiste kaker.
Nei, det var noe som aldri hadde skjedd.
Så dette kom litt bardus på meg, at Nils-Egil spurte meg om det her.
Så jeg svarte bare noe jeg kom på om det.
Men jeg hadde aldri hørt noe ‘dritt’ om hu Gøril.
Og jeg syntes det var litt artig, hvis hu skulle jobbe der.
Siden hu var fra like ved der Ågot bodde da.
Så derfor prøvde jeg å gi et såpass bra inntrykk av henne, ovenfor de andre som jobba der, som jeg kunne da, (uten å juge liksom).
Selv om jeg også ble litt paff, og litt flau kanskje, over denne nye oppmerksomheten. (og kanskje tilliten), så jeg svarte ikke så mye da.
Bare noen få, ganske keitete linjer, (var det vel), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril dukka opp der den sommeren da, og hu utstrålte alt annet enn dydighet, må man vel si.
Hu var jo den kåte dama, kan man vel nesten si.
Gøril hadde lappen selv, og jeg fikk sitte på med henne, i sommerferien.
For jeg fikk ikke så mye lønn, i juni/juli-måned.
Siden jeg ikke hadde jobba noe særlig, i mai-måned, grunnet russetid og eksamener da.
Så i juli-måned, så måtte jeg ofte haike hjem fra Drammen, husker jeg.
Kanskje fordi jeg hadde kjøpt røyk, for buss-pengene, som jeg hadde fått av Ågot.
Det er mulig.
Noe sånt.
Gøril satt på ‘Mother’, med Pink Floyd, husker jeg, mens vi kjørte, mellom Svelvik og Høyen vel.
Hu sa at det var en spesiell sang for henne da.
Så hu måtte bare sette på den, sa hu.
På bensinstasjonen på Rundtom, så hadde Gøril møtte en tidligere klassekamerat, eller noe.
En som var veldig kraftig, (ihvertfall i forhold til meg), må jeg vel si.
Og Gøril gliste fælt, og flørta med han da, (enda hu vel hadde type), husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg var litt bekymret, på om Gøril skulle vise seg å ikke være noe flink.
Sånn at jeg fikk mer kjeft, av de her sjefene, på CC Storkjøp da.
Men jeg tror at hu for det meste jobba bra.
Ihvertfall sånn som jeg husker det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril hadde sendt brev, til ‘ørten’ matforretninger, i Drammen.
For hu ville ha sommerjobb da.
Hva de dreiv med, nede på den gården deres, det veit jeg ikke.
Men jeg tror dem hadde noen hester der, ihvertfall.
(Mener jeg at Ove og Heidi og dem prata om).
Men jeg er ikke helt sikker.
Jeg mener det, at jeg har lest det seinere, at den gården også hadde eiendom i skogen, i bakkant av Drammensfjorden der.
Men jeg har ikke hørt dette helt sikkert.
Det er mulig at de bare kjøpte gården der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde kanskje at Gøril ‘kødda’ litt med meg.
Siden hu satt på den ‘Mother’-sangen, når jeg satt på hjem med henne, en av de første gangene.
Og hu var jo liksom på en måte nabojenta, borte på Sand der, ihvertfall.
Så en gang, sommeren 1989, så må jeg innrømme at jeg kødda fælt med henne, (tilbake).
Jeg tenkte at jeg måtte være litt tøff jeg og.
I tilfelle hu hadde kødda med meg da, med den her ‘Mother’-sangen da, eller noe.
Så jeg skjønte at hu stod og skifta, etter at hu var ferdig å telle kassa, for kvelden.
Men likevel så gikk jeg bare rett inn i fellesgarderoben der da.
(Uten å banke på).
Og der stod Gøril, i bare tanga-trusa.
Skikkelig sexy dame, må jeg si.
Jeg tror ikke jeg har sett mange som har vært sett mer yppige ut, er vel kanskje det riktige ordet.
Hu hadde brunt, ganske langt hår vel.
Og var ganske høy.
Og hu var slank, og veldig smekker, må jeg si.
Hun var sommerbrun.
Og med yppige bryster, må man vel si.
I størrelse ‘B’ eller ‘C’ kanskje.
Noe sånt.
Samt et ganske pent ansikt vel.
Så det var et slående syn, må jeg nesten si, å se hu Gøril der, i bare tanga-trusa, i den fellesgarderoben der, på CC Storkjøp da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg prøvde å late som ingenting.
Jeg spurte henne om, ‘vil du at jeg skal gå ut eller?’.
‘Ser du noe du ikke liker, eller?’, svarte Gøril.
Jeg kunne ikke si det, at jeg gjorde det.
Så jeg tok det som et klarsignal, for at jeg fikk lov til å være der da, og skifte, sammen med henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte liksom vise at jeg også kunne være litt tøff, syntes jeg.
Selv om Nancy hadde klaget til meg, for en lignende episode, i garderoben der, høsten før da, da jeg var ny der.
(Den første arbeidsdagen min, eller noe).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg fikk lov å prøve meg litt på gulvet, etterhvert der, våren/sommeren 1989.
Hu Førstedama fra Bergeråsen, hu tok over kassa mi.
Og sa at jeg måtte stable opp noen bokser, på en kvartpall vel.
Det var to forskjellige slag bokser.
Og hu forklarte meg det her, i kassaområdet da.
Så jeg misforstod det.
For jeg hadde satt et slag bokser, bak det andre slaget.
Men hu ville at jeg skulle sette de to slagene ved siden av hverandre da.
Så hu lo litt av meg da.
Og så måtte jeg gjøre det på nytt da.
Så sånn var det.
Nils-Egil, han kjefta fælt på meg, en gang, husker jeg.
Det her var vel etter russetida, tror jeg.
Han ville at jeg skulle ta over for han, når det gjaldt å stable sukker.
Han hadde kjørt en ny pall med 10 kg-pakker, med sukker, ut i butikken.
(Hvis ikke det var hvetemel da).
Jeg begynte jo da selvfølgelig å hive en og en 10 kg-pakke, med sukker, oppå de som var der fra før.
Men da fikk jeg den skyllebøtta, fra Nils-Egil da.
Det han ville, det var at jeg skulle ta bort den gamle pallen.
Og så sette den nye pallen, der den gamle hadde stått.
Og så hive oppå restene fra den gamle pallen, oppå den nye pallen.
Men jeg tok jo over det her, midt i arbeidsoppgaven, må jeg vel si.
(Virker det som for meg nå, ihvertfall).
Og hadde vel ikke fått noe opplæring på gulvet.
Ingen hadde forklart meg hva rullering, (det at de nye varene alltid skal være bakerst/nederst), betydde.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da gikk det som det nesten måtte gå.
Når han dro meg dit fra kassa.
For å gjøre noe jeg ikke hadde fått opplæring i.
Da fikk jeg kjeft så det holdt, husker jeg.
‘Er du dum, eller’, sa vel han Nils-Egil da.
Mens en selger, eller noe, hørte på vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som var litt rart forresten, det var at onkel Håkon, han ville at jeg skulle jobbe i butikk da.
(Enda faren min jo hadde babla om jobber med 300.000 i begynnerlønn, inne i Oslo.
Og enda jeg pleide å være en av de beste i klassen).
Jeg hadde aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe i matbutikk.
Men Håkon prata en gang om en gutt, fra Bergeråsen.
(En som ligna litt på Arnt Lund vel).
Om at han drømte om å jobbe i butikk.
Han hadde jobba på Prima, på Sand, ved siden av skolen vel.
Og han hadde nå fått butikkjobb, i Krokstadelva, eller noe, mener jeg at Håkon sa da.
Noe sånt.
(Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg var blakk, etter russetida, så spurte jeg en gang, hu Førstedama fra Bergeråsen.
Om jeg kunne få låne en tier av henne, til noe mat.
Det var ikke så mye mat, som man kunne få, for ti kroner.
Så jeg kjøpte noe sånn baconsvor da, eller noe.
På CC Matsenter da.
Bare for å få i meg noe.
Og da klagde hu Førstedama, husker jeg.
Når jeg kjøpte sånn dansk fleskesvor da.
(Eller noe).
At det var kanskje ikke noe bra kjøp, eller noe.
Jeg ville vel heller ha kjøpt meg en baguette.
Men de baguettene der, de kosta vel mer enn 10 kroner da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei dame fra Freia, dukka opp på CC Storkjøp der, en uke, våren 1989 vel.
Noe sånt.
Og jeg ble på en vakt, plassert til å stå sammen med henne, ute i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
Og etter en time eller noe, så gikk hu hjem.
Og da stod jeg der aleine, i to-tre timer da.
Og hu Freia-dama, hu hadde visst blitt ganske imponert av meg.
For jeg hadde visst solgt ganske mye sjokolade da.
Men jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja.
Så jeg var litt frekk, og brøyt opp en eller to sjokolader ekstra.
For å få fart på salget der da.
Og da spurte jeg alle da, som gikk forbi der da.
Om de ville ha en smaksprøve på sjokolade da.
Og jeg solgte vel sjokolade, for 3-4.000, mener jeg at det var.
(Noe sånt).
Og da hadde visst hu Freia-dama skrytt fælt at meg.
Noe sånt.
Så hu Freia-dama, hu ville at det skulle være meg, som skulle stå der, (ute i Hallen), også den neste dagen, som jeg skulle jobbe, den uka.
Men da syntes jeg kanskje at de ble litt vel mye, av det gode.
Så da var jeg kanskje ikke like ivrig, med å tilby smaksprøver da.
Det er mulig.
Det kom karer i 40-50-åra der, som spurte om ‘er det lovlig å ta en smak eller?’.
Så det blei litt spesielt, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Førstedama, fra Bergeråsen, hu lo fælt av meg igjen.
For jeg lurte på hvilket kassenummer, som jeg skulle skrive på skjema, når jeg solgte den sjokoladen uti der da.
‘Hallen’, sa hu Førstedama fra Bergeråsen da.
Og det skjønte jeg ikke helt.
Så jeg da hadde skrevet ‘Kasse: 1/2’, på det oppgjørsskjemaet da.
Og da lo hu Førstedama fra Bergeråsen fælt av meg da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den måneden, som jeg hadde dårlig råd, på grunn av russefeiringa da.
Så hadde dem 10-kroners tilbud, ute i Hallen der.
Og da ble jeg satt til å stå aleine der, på en del vakter.
Og da hadde jeg ikke råd til bussen, (som vanlig, den måneden).
Så da må jeg innrømme det, at jeg rappa en tier, som jeg ikke slo inn på kassa.
(For å få råd til bussbillett hjem).
Som ei dame hadde lagt ved kassa der da.
For noe sånn plast-greier da, til 10 kroner da.
Det var ganske hektisk til tider, å stå og selge de 10-kroners varene.
De solgte mer enn sjokoladen, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, (en lørdag vel), så gikk Arnt Lund og jeg, bort til spiserommet, til CC Matsenter, for å ha matpause da.
Og da hadde jeg vært så røyksugen, så jeg hadde begynt å røyke.
Men Arnt begynte jo å spise.
Så da måtte jeg også begynne å spise, syntes jeg.
Så jeg hadde røkt og spist og drukket samtidig da.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg høre det, fra ei brunette, (i midten av 20-åra vel), fra CC Matsenter der da.
(Ei som fulgte med på oss da).
At ‘på Storkjøp, der røyker dem og spiser dem samtidig der’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tulla med Arnt Lund litt en gang der og.
Jeg chatta med han om noe greier, mens vi gikk inn på lageret der, eller noe.
(Arnt Lund ble etterhver sjef der, så han skulle kanskje forklare meg hvordan jeg skulle gjøre en arbeidsoppgave der da, eller noe).
Det var sånn at jeg kopierte en vits fra Billy, eller noe.
Det var kanskje angående at faren min hadde solgt leiligheten.
Hva vet jeg.
(Eller dette hendte vel før det igjen, så det var nok om noe annet).
‘Det er frukostrerende’, tulla jeg, (som i den Billy-vitsen jeg hadde lest da, et år eller to før det her kanskje da).
‘Frustrerende, mener du?’, sa Arnt Lund da.
(Så han sa også det samme, som i den Billy-vitsen faktisk).
Så da tok jeg rute tre.
Og der var:
‘Ja, det og’.
(Dette her var Nullet, eller hva han het, som var litt dum da, i Billy).
Og Arnt begynte å knise litt vel.
Og jeg lot som ingenting og som at jeg var helt idiot da.
Så jeg vet ikke om Arnt noen gang skjønte at jeg kødda.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var også en som het Harald, som jobba der.
Han gikk på Handelsgym, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig da.
Kanskje han gikk på St. Halvards videregående, i Lier, eller noe?
Ved nærmere ettertanke).
Drammen Handelsgym, det lå på Strømsø-sida, (mener jeg).
Og det var vel noe lignende av Gjerde da.
Men Gjerde hadde best rykte, i klassen min, på Sande Videregående.
Gjerde ble vel nesten støtt nevnt der.
(Som en bra skole da.
Kanskje av Snorre Skaug, for eksempel).
Men jeg hørte vel aldri at Drammen Handelsgym, ble nevnt der.
Og jeg vet ikke om de hadde datalinje der heller.
Men Gjerde hadde vært privat handelsskole da.
Men på slutten av 80-tallet, så var vel de her skolene nesten like, i pensumet, vil jeg nok tippe på.
Begge de to skolene, (som begge lå i Drammen Sentrum, på hver sin side av elva da).
De tilbydde begge utdannelse innen Handel og Kontor da.
Man ble blåruss på begge de to skolene da, for å si det sånn.
Så man kunne vel nesten litt se det, at i gamle dager, så var Strømsø og Bragernes to forskjellige byer faktisk.
Det er mulig.
Berger lå jo på Strømsø-sida.
Mens Gjerde lå på Bragernes og Oslo-sida da.
Så det var nesten som at jeg begynte på skole i Oslo, kan man kanskje si, dette skoleåret da.
Etter å ha gått to år, på en litt bortgjemt skole da, i Sande, hvor det ikke fantes butikker, eller noe, i nærheten da.
Så det var litt av en overgang, må jeg vel si.
Selv om jeg var vant til å gå litt rundt i Drammen Sentrum og se på data og elektronikk-varer og videofilmer, (som jeg pleide å leie og ofte kopiere da, siden ‘jeg’ hadde både video og videokamera), og sånn da.
Siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk.
Og siden jeg kjente Kjetil Holshagen, som var fra Drammen, og som noen ganger fikk meg med på å skulke ungdomsskolen en dag da, og dra inn til Drammen.
For eksempel på et års dagen, (var det vel), for Gågata da.
(Eller om det var for Risto-senteret).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Det hendte også at det gikk en slags alarm, på slutten av dagen, på CC Brakerøya.
Og da satt vaktmesteren på en kassett, noen ganger vel.
Eller det hendte at vi fikk bombetrusler der.
Så vi måtte gå ut da.
Noe sånt.
Og da måtte vi bare la kassa stå igjen i butikken, husker jeg at han Nils-Egil sa da.
Men jeg låste vel ihvertfall kassa, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Roger fra Fjell, han var også bortom CC Storkjøp, og hilste på meg der, en gang, husker jeg.
(Kanskje for å låne en videofilm, eller en kassett, eller noe.
Eller kanskje jeg hadde lånt noen penger.
Eller at han kanskje hadde lånt noen penger.
Vi pleide jo noen ganger å spille dart og drikke øl, på den puben, ved Gjerdes Videregående der da).
Og Roger fra Fjell.
Han klagde seinere til meg.
(Eller om han sa det til en kamerat, mens jeg var der).
På at han syntes synd på kundene, på CC Storkjøp, som måtte se på ‘det kjedelige trynet til Erik’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men man falt liksom inn i en slags trance, mens man satt i kassa, syntes jeg.
Man ble jo som bundet til kassa, i 2-3 timer kanskje.
Og jeg satt vel der nesten som hypnotisert kanskje, og slo inn varene, for kunde etter kunde da.
Mens jeg ventet på at de 2-3 timene skulle bli ferdige da.
Sånn at jeg kunne ta meg en 5-minutter pause eller en spisepause da.
Så det var ikke sånn at jeg jobba på CC Storkjøp fordi at jeg syntes at det var morsomt, eller noe.
Det var sånn at det var for å tjene penger da, siden jeg var russ og sånn da.
Og faren min sitt verksted, Strømm Trevare, hadde vel gått konkurs, tror jeg.
(Mener jeg at faren min sa, ihvertfall).
Noe sånt.
Og Vannsengbutikken i Drammen, den var det kanskje litt uklart for meg, hvem som eide.
Jeg trodde kanskje at den var Haldis sin.
(Og det vet jeg ikke sikkert nå heller, hvem som eide den butikken, på papiret.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg spurte jo også faren min, om jeg skulle ta opp studielån, etter jul, dette skoleåret.
For jeg visste at faren min hadde det vanskelig økonomisk da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg måtte jo kjøpe vifteovn og sånn, til Leirfaret 4B, husker jeg, dette skoleåret.
Og mat til Pia og meg.
(Som reger Trøndersodd-hermetikk, eller Pizza Grandiosa, fra CC Storkjøp da.
Som jeg lagde når jeg kom hjem fra jobb, i 22-tida kanskje.
Og som Pia kanskje også spiste litt av vel.
Ihvertfall hvis det var sodd, tror jeg).
Fred Bing, (fra klassen, på Gjerdes Videregående).
Mora hans, hu jobba som sånn ‘Mystery Shopper’, (eller noe), fortalte han meg.
De kjøpte bare noe hermetikk, (eller andre tørrvarer, som ikke ble lett ødelagt da), og la bare pengene der, og gikk.
(For å sjekke om kassereren slo inn pengene på kassaapparatet da).
Fortalte Bing meg.
Likevel var det noe rart som hadde skjedd der.
For jeg begynte å engste meg litt, for som jeg trodde kunne ha vært noe ‘Mystery Shopper’ da, (eller noe).
Eller ‘kassakontroll’ da, husker jeg, at jeg prata med Bing om da, i en datatime vel, når vi satt i kafeteriaen på Risto-senteret der vel.
Noe sånt.
(Siden vi ofte ble raskt ferdig med dataoppgavene da.
Eller det kunne ha vært at vi skulka en time.
Eller om vi hadde spisefri.
Hvem vet.
Det var ganske fritt, på datalinja.
Karlsen var sjelden i datasalen, for å si det sånn.
Han satt mest i klasserommet).
‘Jeg har jo fortalt deg om hvordan de som sjekker kassererne jobber’, fortalte Bing meg da, husker jeg.
Men men.
Så noe krøll var det nok på CC Storkjøp.
Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, (som var årsaken til at Bing og jeg pratet om det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thorgills, som jobba der, han var fra Lier vel.
Og han var Nils-Egil sin favoritt-medarbeider, tror jeg.
Han gikk jo på Gjerde, og jeg hadde Matte-valgfag sammen med han.
Selv om vi ikke satt sammen der, eller noe.
Jeg satt sammen med Andre Willassen vel.
Og Thorgills satt sammen med hu jenta med lyst hår der da.
(Også fra Lier da).
Som hadde ‘velkommen i det grønne sa jenta, hu strødde persille i senga’, på russekortet sitt da.
Hu som inviterte meg på en russefest, som det bare var Lier-damer på vel, en gang, i russetida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Litt etter at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp.
Så begynte også en som het Robert, å jobbe der.
Robert var et år eldre enn meg vel.
(Noe sånt).
Han hadde en leilighet, (eller hybel), like ved CC Storkjøp der.
Og i en spisepause, så inviterte han meg med, hjem til seg, for å spise.
Han hadde en avtale, med ei av de damene, som jobba på Narvesen der.
Om at han kunne få låne VG og/eller Dagbladet, av dem, i matpausen da.
Jeg trodde han mente at den avtalen også gjaldt meg.
Så jeg også lånte en avis der da.
Men når vi kom opp til Robert der da, for å spise.
Så sa han til meg, at jeg måtte være forsiktig med å ta aviser der da.
(Noe sånt).
Så den avtalen gjaldt visst bare for han da, skjønte jeg.
Men det skjønte jeg litt seint da.
Så det er mulig at han nå sier at jeg rappa en avis der, eller noe.
Hvem vet.
Siden han var litt vel lett å misforstå, må jeg vel si.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje også en litt vel rar avtale.
Hvorfor gjaldt den avtalen kun for en CC Storkjøp-medarbeider?
Men ikke for den andre?
Nei, det var vel kanskje litt rart.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1989, etter at både Pia og Cecilie Hyde, og meg selv, hadde kommet hjem fra ferie, fra Amsterdam og Spania, (når det gjaldt Pia og Cecilie), og fra Brighton, (når det gjaldt meg).
Så prata jeg med kollegene mine på CC Storkjøp da.
En dag på jobben, når det var ganske stille, i fellesferien vel.
(Det var Henrik, Harald og Robert vel).
Og jeg fikk med dem da, på å bli med ut på byen, i Drammen.
Etter jobben, en lørdag da.
Dette var vel en slags bursdagsfest, for meg, mener jeg.
(Dette var vel rundt da jeg fylte 19 år, mener jeg.
Altså rundt 25. juli 1989 da).
Jeg tok med Pia, og muligens Cecilie Hyde.
(Jeg husker ikke helt om Hyde ble med.
Eller jo, det gjorde hun vel).
Pia og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, denne sommeren.
Og det gjorde delvis Cecilie Hyde og, (må man vel si).
Hu hang der en del om dagene, ihvertfall.
Selv om hu vel ikke overnatta der, så ofte, tror jeg.
(Som hun hadde gjort, i Leirfaret 4B, noen månender før).
Men men.
Borte hos Ågot, så klagde Pia til meg, om at jeg måtte huske å også barbere halsen min, husker jeg.
Da sjekka jeg halsen min.
Og da så jeg at jeg hadde fått noen sånne lange, svarte fjoner, (eller hva det heter).
Jeg hadde visst fått noen slags ganske så lange, svarte hårstrå da.
Fordelt utover halsen da.
Som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Men som Pia fortalte meg om da.
Så etter det, så begynte jeg også å bruke barbermaskinen på halsen, husker jeg.
Men jeg tror jeg fikk noen sår, på halsen, fra barbermaskinen.
For huden på halsen, var ganske tynn da.
Fant jeg ut.
Den lørdagskvelden da.
Etter at jeg barberte meg og sånn, så tok Cecilie Hyde, Pia og meg, bussen inn til Drammen da.
Vi dro på den kinarestauranten, på CC Brakerøya der da.
(Siden dette var, (en slags), CC-fest da).
Jeg vet ikke om Pia og Cecilie gikk så bra overens, med Robert, Harald og Henrik.
Jeg tror at Cecilie Hyde forlot festlaget, ihvertfall.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Cecilie hadde jo klaget til meg, da hun bodde hos ‘meg’ i Leirfaret 4B.
På at hun og Pia ikke hadde fått treffe kameratene mine.
(Selv om jeg jo hadde fått treffe vennene til Pia, i Lyche/Depeche-gjengen da).
Men nå fikk ihvertfall Pia og Cecilie Hyde treffe tre kolleger av meg, fra CC Storkjøp da.
Så Cecilie Hyde ble kanskje litt flau, siden hu hadde vært litt frekk, mot meg, noen måneder før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi dro så på diskoteket Blix, på Strømsø.
Her drakk vi, og jeg møtte såvidt, ei litt lav medruss-dame vel, fra Gjerde, som vel jobba i bokhandelen, på Gulskogen Senteret, mener jeg å huske.
Jeg kjøpte noen raketter, på Gulskogen-senteret, like før nyttårsaften, dette skoleåret vel.
Kanskje det var da Christell ville ha meg med på jobben sin der, på Casa, da hu viste meg hvordan hu telte kassa der.
Hva vet jeg.
Jeg mener at jeg da, (eller en tidligere gang), så hu litt lave dama da, på bokhandelen på Gulskogen-senteret da.
Og at jeg da vel kjente henne igjen da, som medruss vel, fra Gjerdes Videregående.
Noe sånt.
(Hvis jeg ikke tar helt feil da).
Hu dama sa vel hei til meg, tror jeg.
Og jeg sa vel hei tilbake da.
Festlaget ble vel oppløst litt, etterhvert, tror jeg.
Pia og jeg må vel kanskje ha ligget over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, hvis jeg skulle tippe.
Jeg tror neppe at vi rakk den siste bussen hjem, hvis jeg skulle gjette.
(Men dette husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nancy ble forresten skikkelig misunnelig på meg, sommeren 1989, husker jeg, på CC Storkjøp.
Jeg hadde nemlig kjøpt meg en hvit Levis t-skjorte, i Brighton.
En som var veldig populær der da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
En hvit Levis t-skjorte, med rødt og svart trykk på da.
‘Alle har så kule t-skjorter unntatt meg’, sa Nancy, i garderoben der da, mener jeg å huske.
Noe sånt.
(Jeg hadde vel den t-skjorta på meg, under den røde CC Storkjøp-frakken, som jeg fikk der vel).
Jeg haika også mye, med Gøril og dem, i juli-måned, sommeren 1989.
Siden jeg var blakk etter russetida da.
Det var ofte Gøril sin type, (som jeg egentlig ikke visste hvem var), som kjørte.
Og lillesøstera til Gøril, pleide også ofte å sitte på da.
(Av en eller annen grunn).
En gang, som Gøril jobba samme skift som meg.
Så fikk jeg ikke lov til å sitte på med dem.
For dem skulle et eller annet da.
Så jeg begynte å gå i retning Svelvik.
Og da jeg hadde gått i fire-fem kilometer kanskje.
(Mens jeg haika da).
Så dukka Gøril og dem opp da.
De kom kjørende fra Drammen da.
Og da fikk jeg lov til å sitte på med dem likevel.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg hadde jo lånt 300 kroner, av Ågot, i russetida.
Så jeg fikk vel ikke låne noen særlig fler penger av henne, tror jeg.
(Annet enn til bussen vel).
Ågot smurte også matpakke til meg, hver dag, denne sommeren, husker jeg.
Og jeg jobba vel 9-16 vakter, hver dag, tror jeg.
Noe sånt.
(Unntatt i tre ferieuker, var det kanskje).
Og jeg kom vel aldri for seint, denne sommeren, (tror jeg).
(Ihvertfall ikke de dagene jeg bodde hos Ågot.
Jeg kom nå på, at under Svelvikdagene, så bodde jeg hos Cecilie Hyde.
Og da sa Hyde det, (til meg), at ‘mor’ vekker deg.
For jeg skulle jobbe dagen etter.
(En lørdag).
Men ingen vekte meg.
Og Ågot ringte dit, og kjefta på meg da.
Så Hyde tulla fælt da.
Hu skrønte vel, må jeg vel si.
Enten det, eller så glemte ‘mor’ å vekke meg.
Så jeg fikk kjeft igjen da, av butikksjef Karin Hansen.
Siden jeg hadde kommet så seint på jobb da.
For bussene uti der, de gikk bare annenhver time, (på lørdagene ihvertfall).
Og det tok jo nesten en time, inn til Drammen, med bussen og.
Så jeg var vel ikke på jobb før klokka 12-13 kanskje.
Enda jeg skulle ha begynt klokka 8-9 vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
For Ågot vekte meg da, en time kanskje, før bussen gikk.
Og jeg fikk frokost og kanskje også kakao da.
Og matpakke da.
Og ble minnet om at nå måtte jeg gå da.
For å rekke bussen.
Så Ågot var flink som husmor, må man vel si.
Hu var vel nesten som en mor for meg, innimellom, (som denne sommeren), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste dagen min, på CC Storkjøp.
(For jeg skulle jo begynne å studere, på NHI, i Oslo, mandagen etter dette da.
Dette var nok da rundt 15. august, 1989 da.
Noe sånt).
Så var hu Førstedama, fra Bergeråsen, rimelig sur på meg, (mener jeg å huske).
Siden jeg skulle slutte kanskje.
Jeg sa hadet vel.
Også klarte jeg å glemme igjen walkman-en min, husker jeg.
Så jeg måtte gå inn på kontoret en gang til, for å hente den, husker jeg.
Så tok jeg vel bussen hjem, tror jeg.
For jeg fikk jo lønning igjen, i slutten av juli da kanskje.
For timene mine i juni da.
Så jeg hadde penger fra rundt 20. juli vel.
Men de første par ukene i juli, (etter at jeg kom hjem fra Brighton), så hadde jeg dårlig råd da.
Siden jeg hadde hatt fri i russetida da, og ikke jobbet noe i mai da.
Samtidig så ville jeg ikke prate så mye, med faren min.
På grunn av det som skjedde i Kristiansand.
At Pia og Christell sa det, at faren min hadde fingra Pia, som lita jente.
Og jeg likte heller ikke den måten som faren min hadde ordna flyttinga, fra Leirfaret 4B på.
Ikke nok med at jeg hadde måttet bo alene fra jeg var ni år.
Og ikke nok med at mange ting jeg hadde, (som minner fra barndommen min og oppveksten min), hadde blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Jeg måtte også bli med faren min opp, til den nye eieren, av Leirfaret 4B, som prata til meg om, at det ikke hadde blitt utført bra renhold der, eller noe.
(Jeg lurer på om det var en purk?).
Jeg vet ikke hvem han nye eieren var.
Og han skjønte vel ikke det, at jeg hadde måttet bo alene der, fra jeg var barn.
Og hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og var i sterk opposisjon da, til faren min og Haldis.
(Noe vel også farmora mi Ågot var, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så derfor så ville jeg vel ikke be faren min om penger da, på den her tida, når jeg hadde dårlig råd, etter russetida og Brighton-turen da.
Det mulig.
Noe sånt var det kanskje.
Harald han hadde en moped, eller scooter, som han kjørte med, til jobben, på CC Storkjøp.
Jeg fikk lov til å prøve den, en gang, etter jobben da, sommeren 1989 vel.
Og kjørte rundt på parkeringsplassen, på CC der da.
Men jeg var ikke så vant til å kjøre moped.
Men jeg kræsja ikke, ihvertfall da.
Så det var litt morsomt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også Harald og også Robert, et par ganger, etter at jeg flytta til Oslo.
Begge de møtte jeg på diskoteket Radio 1 Club, i Storgata da, i Oslo.
Og jeg veksla noen ord med dem da.
En gang, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, en helg.
Mens jeg studerte i Oslo.
Så dro jeg innom CC Storkjøp da, en lørdag, for å hilse på folka der.
Arnt Lund ble forbanna, da han så meg.
Og spurte om jeg kunne jobbe den dagen da.
(Mens han liksom freste fram ordene da.
Må man vel si).
Men jeg hadde jo slutta der, noen måneder før.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke jobbe.
Ågot venta vel også på meg, ute på Sand da.
Så jeg kunne ikke tulle, med besøkstidspunktet, så mye, syntes jeg.
Jeg var ikke så ofte på besøk, på Sand liksom.
Så hvis jeg hadde dukket opp der alt for seint.
Så ville det nok vært uhøflig, må man vel si.
Dette var jo bare et besøk, hos Ågot, som varte fra lørdag til søndag da.
Så da kunne jeg heller ikke dukke opp der for seint, syntes jeg.
Men Arnt hadde blitt leder der da.
(I mellomtiden).
Og var sinna da, skjønte jeg.
Så jeg bare kom meg ut av butikken igjen.
Rimelig sjokka da, (må jeg nok si).
Og det var den siste gangen, som jeg var på CC Storkjøp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del som skjedde, sommeren 1989, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i slutten av august-måned.
Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu Førstedama fra Bergeråsen.
Hu ble også sur på meg.
Fordi jeg dro for tidlig på ferie, mente hu.
Jeg dro en uke til Brighton, rundt 18. juni vel.
(Fordi Cecilie Hyde hadde dratt meg med til et reisebyrå, i Drammen.
For hu ville at jeg skulle dra til England, samtidig med at hu og søstera mi dro til Amsterdam og Spania da).
Det var hu Førstedama, fra Bergeråsen, som hadde fått ansvaret, for å sette opp ferie-bemanningen.
Men jeg vet jo det fra å ha jobbet som butikksjef selv, i Rimi.
At man kan ikke vente helt til siste halvdel av juni, med å godkjenne ferieuke-ønsker.
Da blir det jo umulig, å dra på ferie, den første uka, etter skoleslutt da.
Det går jo ikke an, mener jeg nå.
Men jeg fikk kjeft igjen, husker jeg.
Siden jeg hadde dratt på ferie.
Før CC Storkjøp hadde fått godkjent ferielista da.
Men jeg mener nå, at dette må sies å ha vært CC Storkjøp sin feil.
Siden dem var så treige med å sette opp ferie-bemanninga da.
Jeg var treg selv, noen ganger sikkert, med å lage sånne lister, da jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Men jeg skyldte vel ikke på bemanningen, sånn som jeg husker det.
Og jeg ble jo dratt til det reisebyrået da, av hu Cecilie Hyde da.
Som maste fælt da.
Ellers så hadde jeg vel ikke dratt til England, i det hele tatt, den sommeren, tror jeg.
Så det her var vel ikke bare min feil, at det ble krøll, mener jeg.
Jeg syntes det var litt urettferdig, å få kjeft, fordi jeg ville ha ferie, den første uka etter at skolen slutta.
Det er vel ganske vanlig, vil jeg tippe på, at noen folk vil ha ferie da.
Jeg jobba jo også bare som ekstrahjelp.
Men men.
Men jeg husker at hu Førstedama babla noe, om noe sånt da, for å være ærlig.
At hu skulle fylle ut ferielistene.
Og at jeg måtte vente, eller noe.
Men jeg hadde jo bestilt billetter.
Så jeg kunne jo ikke vente, til etter at ferja til England hadde gått da.
Det ble ihvertfall noe krøll der da.
Jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.
Men at CC Storkjøp var treige med å få ordnet med ferie-bemanningslister da.
Sånn som jeg kan skjønne det.
Så det var vel kanskje litt urettferdig, syntes jeg nå.
At jeg fikk kjeft for det her da.
At jeg tok den første ferieuka mi, allerede fra 18. juni da, eller noe.
Det er vel ikke sånn, at det egentlig er noe galt, tror jeg.
Ifølge arbeidsmiljøloven, osv.
Man må jo ha litt tid, for å bestille feriebilletter osv.
Så sånne lister burde godkjennes før i slutten av juni, vil jeg si.
Så her tulla nok CC Storkjøp litt, vil jeg nok si.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.
Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.
Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.
Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.
Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.
Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.
For å kjøpe et par bøker litt billigere da.
Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.
Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.
Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).
Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.
Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).
Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.
(Dette var jo løgn.
Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.
Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.
Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.
Så derfor bare fant jeg på noe da).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.
Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.
Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.
Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.
Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.
Som det også stod Nike Beaverton på da.
Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.
(Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.
Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.
Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.
Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.
Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.
Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.
Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.
Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.
For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.
Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.
Noe sånt.
Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.
Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.
Noe sånt.
Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.
Nancy var afrikaner eller mulatt.
Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.
Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Så det var kanskje mannen til Karin.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.
Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.
Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.
For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.
Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.
Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.
Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.
(Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).
Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.
Så sånn var det.
Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.
Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.
Om meg da.
Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).
Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.
Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.
Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.
Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.
Siden det jo var fellesgarderobe der da.
Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.
Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.
Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.
I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.
Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.
Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.
Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.
En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.
Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.
(På en lørdag!).
De skulle se på noe inne i garderoben.
Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.
Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.
Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.
Men jeg hadde bare åpne døra litt.
Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.
Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).
Jeg bare hørte henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hendte det etter dette.
Et par ganger.
At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.
Og stod der i bare boksershortsen vel.
‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.
(Den andre gangen hu gjorde det vel).
‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.
Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.
(Vil jeg si).
Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.
Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.
Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.
Det var ikke scanner der.
Og ikke alle varene var prisa.
Så jeg måtte lære prisene utenat.
Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.
Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.
Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.
Men når jeg tenker over det nå.
Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.
Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.
Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.
Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.
Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.
Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.
Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.
Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassene der var også litt spesielle.
Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.
En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.
Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.
Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.
Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.
Men jeg fulgte ikke så godt med.
For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.
Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.
Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.
Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.
Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.
Selv om det var kunder der.
(Noe som virka veldig rart for meg.
Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.
Så dette var liksom et brudd på den regelen da.
Siden kundene da måtte vente.
Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).
Så jeg gikk inn på kontoret.
Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.
Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
(En Securitas-vakt vel).
Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.
Ut noen elektriske dører der.
Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.
Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.
Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.
Og lot resten av kundene der handle da.
Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.
Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.
Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.
Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.
(At hu kanskje kjente de her gutta).
Hvem vet.
Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.
For hvis jeg hadde vært uansvarlig.
Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.
Og bare latt som ingenting.
Og begynt på neste kunde.
Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.
Selv om jeg var ganske ny der da.
Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.
Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.
Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.
Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.
Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.
Eller om det var Circus.
For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.
(Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.
(Der hvor det senere ble Møllers vel.
Eller ved siden av der.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn).
Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.
(At dette kanskje var en mandag da.
Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.
Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.
Kanskje noe sånt?
Hvem vet).
Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.
Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.
Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.
Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.
Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.
(Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.
Tenkte jeg vel på seinere.
Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.
Men det er mulig at Nancy gjorde det.
Hva vet jeg.
Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).
Men men.
Nancy fortalte også det en gang.
Til noen, mens jeg hørte på.
At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.
Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.
Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.
(Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).
Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.
Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.
Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.
Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.
(Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.
Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.
Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.
Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.
Jeg møtte dem på Berger-kafeen.
Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.
I tillegg til 220 kroner, (eller noe).
For det luftgeværet da.
Og det sa jeg at var greit.
Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.
(De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).
Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.
Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).
Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.
Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.
På Berger da.
(Må man vel si).
Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.
Noen år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.
De sa ‘Tomba la bomba’, osv.
Og syntes at han var kul da.
Eirik sa også en gang.
Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.
At ‘VG juger’.
Uten at jeg skjønte hva det var om.
(Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.
Hvem vet).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.
Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.
Det funka helt greit.
Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.
Den jobben hadde jeg ganske ofte.
Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.
Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.
Men jeg fikk det til da.
Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.
Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.
Selv om man satt i kassa.
Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).
Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.
Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.
Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.
(Var det vel).
Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.
Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.
Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.
Det var en ganske grei jobb.
Som jeg kunne klare.
Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.
(Noe Christell pleide å dra meg med på).
Dagen før da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.
Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.
Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.
Men men.
Så sånn var det.
En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.
Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.
Og skulle formane da.
(Det var vel noe med abort, tror jeg).
Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.
Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?
Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.
Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.
Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men.
Men Tove sa også det en gang.
At hvis jeg ikke var flink.
Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.
Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.
Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.
Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.
En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).
Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.
Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.
Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.
Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.
Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.
Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.
Men men.
Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).
Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.
Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.
(Etter at vi var ferdige med å telle kassa).
Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.
Før vi fikk lov å gå hjem.
Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.
Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.
(Etter at faren min hadde mast på meg da).
Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.
Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.
Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.
Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.
Så derfor skapte denne masinga fra faren min.
Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.
For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.
Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.
Men hvordan kunne jeg forklare om det.
Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.
Nei, det ville jo virka dumt.
Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.
Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.
Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.
Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.
Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).
Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.
Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.
Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.
Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.
Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.
For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.
Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.
Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.
Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.
Jeg var flink med kundene.
Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.
Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.
Men hva mente de med ‘kø’ liksom.
Var det to kunder i køen?
Tre kunder?
Fire kunder?
Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.
Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).
Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.
Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.
Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.
Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.
Det var det jeg for det meste dreiv med der.
Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.
CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.
Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.
Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.
Det tror jeg ikke.
Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.
Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.
De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.
En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.
Da jeg henta vogner, på CC.
Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.
Inne i hallen vel, tror jeg.
Det var vel en bakke der og, tror jeg.
Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.
Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.
Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.
Og delte det liksom inn i henteturer da.
Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.
Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.
Det tok vel en halvtime cirka kanskje.
Noe sånt.
Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.
Og da var det også vanligvis roligere i kassa.
Så da var det ikke så ofte kø da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.
Så lå det en brekkhylle.
Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.
Også kunne folk spise av den da.
En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.
At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.
(Som ganske ofte lå der).
Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.
Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.
En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).
Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.
De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.
Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.
Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.
Når hu bodde i Leirfaret 4B.
Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.
Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.
Dette var ikke lov i Rimi, forresten.
Der ble sånt bare kastet.
Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.
For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.
Noe sånt.
Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.
(Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.
Et skrin vi måtte telle, tror jeg.
Før vi satte oss i kassa da).
Så sånn var det.
Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.
Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.
Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).
Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.
(Kanskje unntatt bestemor Ågot).
Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.
(Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.
Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.
Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.
Sånne ting.
Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.
Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).
Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.
En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.
Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.
Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.
Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.
(Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.
Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.
Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).
Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.
Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.
Hvis jeg skjønte det rett.
Men men, det kan jo være at jeg tok feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over 21, her på hosteller.
Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.
For en Web Developer-jobb, i Gateshead.
I morgen tidlig da.
Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.
Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Voice-mail
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Dec 22, 2011 at 7:03 PM | |
|
To: IE Intrum_Justitia <Intrum_Justitia@ie.intrum.com> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Train-money/Fwd: WEB DEVELOPER (GAT/90325)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Dec 22, 2011 at 7:00 PM | |
|
To: Mary Stevenson <mstevenson@ingeus.co.uk> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
WEB DEVELOPER (GAT/90325)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Dec 22, 2011 at 9:02 AM | |
|
To: SB <recruitment@specialbusinesses.com> | ||
| ||
Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.
I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).
Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.
Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.
Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.
Det var ikke meg ihverfall.
Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.
Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.
Noe sånt.
Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).
Hver gang Bergen hørte en bil.
Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.
(Før han begynte å løpe, eller noe, da.
Var det vel.
Noe sånt).
Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.
Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.
Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.
Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.
Så sånn var det.
Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.
Og at han likte damer som var stramme.
Noe sånt.
Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.
Og Bergen sov på rommet til Pia da.
I to-tre netter.
Den andre natta, (var det vel).
Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.
Og Bergen sa at det var greit.
Og spurte om jeg hadde et pornoblad.
Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).
Og lot Bergen få låne det da.
Og dagen etter så stakk han.
Og da flytta Pia opp igjen da.
Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.
Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.
Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.
Men det kunne ikke jeg da.
Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.
Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.
Men jeg fikk ikke noe klart svar.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I påskeferien, før Bergen dukka opp der.
Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.
Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).
Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.
(Som var kjedelig, må jeg si).
Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.
Og Pia og meg.
At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.
Før vi maste på faren vår.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.
De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.
De skulle ta buss.
I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.
Noe sånt.
(Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).
Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.
Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.
Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.
Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.
Noe Pia var litt skeptisk til vel.
(De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.
De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.
Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.
Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.
Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.
(Den siste vertsfamilien.
Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).
Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.
Så en gang, etter skolen, i Drammen.
Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.
(Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).
Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.
For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.
Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.
Det vil si den siste skoledagen.
Som var en fredag, i slutten av juni da.
18.-20. juni kanskje.
Noe sånt.
Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.
Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).
Med bilder av alle i familien, osv.
Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.
Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.
Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.
Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.
(Av faren min vel).
Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.
(Eller like etterpå).
Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).
Jeg satt meg ned ved siden av faren min.
Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.
Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.
Jeg kan ikke huske at Ågot var der.
Så det var kanskje Øivind sin slekt da.
Det er mulig.
Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.
Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.
Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).
Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.
På en nesten truende måte, vil jeg si.
Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.
(Noe som jeg fortalte om til faren min.
Men ikke til noen andre vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.
For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.
Siden jeg drakk av flaska da.
De var kanskje ikke vant til russ.
Det er mulig.
Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.
Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.
Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.
Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.
Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).
Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).
Og hu oppførte seg som en unge da.
Må jeg vel si.
Selv om hu var på min alder da.
Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.
Og prata med slektninger.
Neida.
Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.
Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.
Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.
Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.
Tidligere det her skoleåret.
(Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?
Hvem vet).
Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.
Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.
Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.
Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.
Så sånn var det.
Men i det samme som jeg gjorde det.
Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.
Om at det var en nazi-hilsen.
Så da angra jeg det, med en gang.
Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.
De må vel ha sett det her da.
Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.
Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.
(Hu som er i Jehovas Vitner).
Hu ville spille badminton med meg.
Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.
Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.
(Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.
Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.
(Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.
Noe sånt).
Det var sånn, på slutten av timen.
At alle skulle spille badminton da.
En i køen foran, skulle slå ballen.
Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.
Så måtte den slå ballen.
Og når man gjorde en feil.
Så måtte den personen gå i dusjen da.
(For det var på slutten av timen).
Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.
Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.
Så jeg vant konkurransen da.
Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.
Det er vel mulig at han gjorde det.
Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.
Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.
I gymmen da, i Drammenshallen der da.
Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.
Men nå er klokken over 23, her på hostellet.
Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.
Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.
Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.
Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.
Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).
Opp til ved Brekke Gård der cirka da.
Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.
Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.
Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.
En gang.
(Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.
Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).
Så sånn var det.
Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.
Noe sånt.
Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.
Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.
Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.
Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.
Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).
Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.
Han ville også høre på musikken min.
Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.
Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.
Noe sånt.
En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.
Like før det her da.
(Timelords var vel forløperen til KLF.
Som kanskje er mer kjente.
De med ‘3AM eternal’, osv).
Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.
Men jeg syntes det var en morsom sang.
Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.
Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.
Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.
Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.
Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.
Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Men men.
Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.
Uten å si noe.
Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.
Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.
Det veit jeg ikke.
Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.
Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.
Så det ble litt problematisk.
Det var noen greier jeg ikke fant.
Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.
Larvik Line-bussen, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.
For å møte Winnem der da.
Så sånn var det.
Men det var noe greier jeg ville ha med meg.
Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.
Hvor en god del av tinga mine lå da.
Men faren min hadde drikki sa han.
(Dette var kanskje en søndag da).
Så jeg måtte kjøre da.
(Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.
Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.
Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.
Bare at det var et annet japansk merke vel.
Som var litt mindre enn en HiAce da.
Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.
Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.
Noe sånt).
Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.
Som jeg vel ikke fant, tror jeg.
Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.
Så kom bussen bak meg, så jeg.
Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.
Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.
Mens jeg tok bussen, i retning Sande.
(Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).
Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.
Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.
Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.
Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.
Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.
Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.
(Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.
Når jeg tenker tilbake på dette.
Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.
For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.
Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.
Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.
Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.
Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.
Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.
For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.
Men det mislyktes vel.
Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.
(Eller om det kan ha vært i Larvik).
Noe sånt.
Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.
Dette var kanskje en mandag da.
Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.
Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.
Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.
Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.
(Så det var rimelig flaut da, må jeg si.
Men men).
Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.
Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.
Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.
Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.
For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.
En del år før det her da.
Og inn på det midterste soverommet der.
Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.
Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.
Det veit jeg ikke.
Det ytterste soverommet der.
Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.
Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.
Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.
Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.
(Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.
Et verksted som ble mindre og mindre brukt.
Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.
Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.
Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.
Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.
Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.
Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.
Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.
(Hvis hu ikke var våken da).
Jeg var rimelig full, husker jeg.
Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.
(Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.
Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.
Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.
Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.
Noe sånt.
Jeg vet ikke hvorfor.
Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.
Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.
‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.
Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.
Jeg var kanskje i dårlig humør da.
Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.
Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.
(Siden det liksom var en russebil da).
En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.
(For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.
Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.
Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).
Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.
Og en bil stoppa.
Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.
Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.
Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.
Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).
En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.
Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).
For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.
Uten at jeg helt skjønte hvorfor.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.
Jeg skjønte ikke helt poenget med det.
Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.
Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.
(Hos Cecilie Hyde da sikkert).
For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.
Jeg tenkte meg ikke om.
Siden jeg var russ.
Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.
Så våkna jeg litt.
Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.
‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.
(Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).
Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.
Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.
Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).
Grunnen var visst at det skulle være russedåp.
Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.
Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.
Jeg snøvla om det her i fylla da.
Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.
Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.
(Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).
Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.
(Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.
Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.
Noe sånt).
Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.
Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).
Etter å ha døpt meg.
For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.
Som lå på Bergeråsen da.
I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.
(Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).
Men men.
Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.
Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.
Av en eller annen grunn.
Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.
Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.
Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.
Så det skjønte jeg ikke noe av.
Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.
(Sommeren før jeg begynte på videregående).
Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.
At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.
Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.
Noe sånt.
Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.
Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.
Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.
Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.
Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.
Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.
Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.
Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).
Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.
Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.
Og vi måtte stikke før vakta kom da.
Noe sånt.
Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.
Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.
Seinere, så fortalte Winnem meg det.
At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.
Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.
(Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant også på noe tull.
Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.
(Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.
Noe sånt).
Også festa jeg det pornoblidet da.
På en eller annen måte.
Over det fartskameraet da.
(Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.
Så sånn var det).
Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.
Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.
At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.
Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.
Men da ble jeg irritert.
For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).
Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.
Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.
Det var ikke noe liv der liksom.
Men vi spiste noe brødmat da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så var det russetog.
Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.
Sammen med Raymond vel.
Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.
Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.
Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.
Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.
(Og det var kanskje ikke så rart det da.
Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.
Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.
Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.
Og også Tim, tror jeg.
Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.
Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.
(Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.
Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.
Noe sånt).
Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.
Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.
Etter våkenetter, osv.
For ei dame som satt ved samme bord som meg der.
(Husker jeg).
Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.
Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.
Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.
Og det var ikke på skolen.
Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.
Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.
Noe sånt vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.
Etter russetida og eksamen da.
Vi hadde også en eksamen i data da.
Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.
(Som under juletentamen).
Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.
Vi skulle lage et dataprogram da.
Liksom for en forening, eller noe da.
Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).
Men det gikk greit.
Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.
Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.
Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.
(Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).
En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.
Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.
Og på den muntlige delen av eksamen.
Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.
For det var ganske komplisert da.
Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.
Nemlig strenger da.
Jeg lagde staveprogrammet sånn.
At ordblinde fikk godkjent riktig svar.
Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.
Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.
Og det funka faktisk ganske greit.
Hvis vi lata som at vi var ordblinde.
Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.
Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.
Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.
De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.
Mener jeg å huske.
Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.
Og Kjetil Johansen klagde fælt da.
Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.
Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.
Og at noen grupper bare hadde to elever da.
Men men.
Men på den stavetesten, for ordblinde.
Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.
(Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.
Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).
Og det var kanskje smart.
For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.
Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.
Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.
For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.
Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.
Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.
For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.
(Tørr jeg nesten si, ihvertfall.
Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).
Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.
Så jeg bare prøvde å ro litt da.
Mener jeg å huske.
Men sensor var imponert likevel, tror jeg.
Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.
Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.
Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.
Som var for tre fag.
Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.
Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.
(Var det vel).
Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.
(Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.
Noe sånt).
Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.
De var pussa, og gliste.
(Selv om de kjørte i bilen til faren min).
Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.
Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.
Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.
Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.
Det husker jeg ikke.
Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.
Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.
Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.
Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.
Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.
Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.
Sånne ting så jeg aldri igjen.
Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.
Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.
Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.
Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.
Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.
Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.
Og prøvde å finne ting der.
Men jeg var trist da.
Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.
Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.
(Må man vel si).
Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.
De fant jeg ikke noen steder.
Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.
De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.
Ingen hadde gjort noe særlig på den.
Det var en gruppeoppgave.
Og det var midt i russetida.
Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.
Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.
Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.
Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.
Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.
Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.
Uten å nesten ha forberedt oss.
Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.
Så det var jo bra jobba.
Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.
De andre på gruppa var ganske daffe.
Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.
Så vi stod der i russedressene våre da.
Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).
I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.
Som jeg ikke hadde fått lest da.
For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.
Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.
Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.
Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.
Det er mulig.
Det var nok noe sånt.
Men men.
Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).
Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.
Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.
Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).
Og om det andre som skjedde den sommeren.
(Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).
Så sånn var det.
Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.
Vi får se når jeg klarer det.
Vi får se.
PS.
På russedåpen der, i Sande.
Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.
Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.
Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.
Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.
(Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).
Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.
Og det gjorde jeg heller ikke.
Det ble litt for flaut, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 2.
De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.
De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.
Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).
Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.
Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.
Noe sånt.
Som motto da.
Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.
At hu skulle ha en russefest.
Som jeg var invitert på da.
Ute i Lier.
På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.
Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.
Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.
I noen timer da.
Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.
Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.
Men det skjedde ikke så mye på den festen.
Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
En annen gang i russetida.
Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.
For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.
(Jeg jobba jo ikke i mai-måned.
Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.
Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.
Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.
Må jeg vel si.
Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).
Så sånn var det.
Og da ringte Tim meg tilbake.
Og da hadde han ordna det sånn.
At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.
Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.
Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.
(Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.
Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.
Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.
Noen måneder senere.
Og da jeg gikk ut derfra.
Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.
Så trøtt var jeg.
Eller så mye kjedet jeg meg.
Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.
Og jeg gikk jo på handel og kontor.
Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.
Så jeg bare slang meldinger tilbake.
Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.
Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.
(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).
Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.
Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.
Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.
Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.
Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.
Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
