Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.
Både høsten 1989 og våren 1990.
Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.
Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.
Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.
Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.
‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.
Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.
I mangel av noe annet å finne på der da.
Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.
Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.
Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.
Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.
Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.
Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.
Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.
Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.
Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.
Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.
Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.
Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.
Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.
(Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).
Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.
Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.
På et sted hvor jeg ikke bodde.
Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.
Noe som ble litt feil, syntes jeg.
(Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.
Nemlig i min fars nye og gamle familie).
Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.
Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.
Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.
Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.
For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.
Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).
Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.
Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.
Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.
Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.
(Jeg tok vel bussen dit vel).
Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.
Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).
Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.
Og ikke virke for kul liksom.
(Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.
Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.
Noe sånt).
Og jeg fikk sosialstøtte da.
Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.
(Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).
(Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.
Noe sånt).
Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.
Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.
Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).
Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.
Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.
Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.
En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.
(En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.
Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.
Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.
Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.
Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.
Det var vel da for april, mai og juni da.
Noe sånt.
Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.
Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.
Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.
For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.
(Som hun dama i møtet forklare da).
Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.
Så sånn var det
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.
(Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).
Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.
(Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).
Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.
Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.
For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.
(Eller hva de her kara prata om igjen da.
Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg også på en fest der.
Muligens hos Anne Lise da og.
Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.
Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.
En gutt, hadde låst seg inne på doen der.
Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.
Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.
Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.
(Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).
Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).
En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.
Og noe var galt da, skjønte jeg.
Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.
Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.
Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.
(Noe sånt).
Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.
(Noe sånt).
Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).
Hvem vet.
Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.
Så prata vi om sjekking.
(Av en eller annen grunn).
‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.
For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).
(Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).
Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.
Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.
Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).
Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.
Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.
At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.
For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.
(Ifølge Mette Holter).
Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.
Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.
Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.
Hvem vet.
Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.
At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.
Men det er også mulig at jeg tar feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.