Rick Hudson og den naboen, som også hadde språkstudenter, de bygde et skjul, i hagen til Rick Hudson, denne sommeren, husker jeg.
Øystein og jeg måtte hjelpe til litt, husker jeg.
Og naboen ba Øystein om å hente en hammer, husker jeg.
Naboen ble så irritert på Øystein og sa så ‘get boom-boom’, (husker jeg), istedet for ‘get hammer’, da.
Så naboen syntes kanskje at Øystein prata dårlig engelsk da.
Det er mulig.
Selv om han naboen, (en ganske høy kar med mørkt hår), vel kanskje ikke var så særlig høflig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var jo vant med å være den eldste, i både søsken og søskenbarn-flokken, hjemme i Norge.
Så jeg gikk vel ganske automatisk inn i rollen som en slags storebror, for de her ungene til Tina og Rick Hudson også da.
Og jeg husker at jeg dro de ungene, med til en bookmaker, i Shoreham, for å vedde på at England, (som jeg holdt med da, siden jeg hadde holdt med de i Mexico-VM, i 1986, siden det var så mange Everton-spillere, på det laget), skulle vinne over Tyskland da.
Noe England ikke gjorde.
Så det var vel ikke så veldig smart kanskje.
Og jeg husker at han karen som jobba i det bookmaker-butikken så litt rart på meg vel, siden jeg lot alle disse ungene vedde et pund hver på at England skulle vinne, og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De hadde også en nabojente ofte på besøk der, i stua, denne sommeren, husker jeg.
(Hu var vel muligens sammen med den eldste sønnen i huset, Richard Hudson, lurer jeg på).
Men selv om hun jenta, (som hadde lyst hår), var veldig ung, så la jeg merke til det, at hu hadde et pent ansikt og sånn da.
Og det var litt overraskende for meg.
For blant andre norske, (som Øystein Andersen og Siri Rognli Olsen), osv., som jeg prata med, på rundt den her tida, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så pleide vi å si, oss imellom, (sånn som jeg husker det), at engelske jenter ikke var så pene som de norske.
Men hu nabojenta var veldig pen da, (sånn som jeg husker det), selv om hu var veldig ung da.
Så dette var litt overraskende for meg, husker jeg.
Siden engelske jenter ikke gikk for å være så særlig pene da, i Norge ihvertfall.
Så det kan tenkes at jeg tenkte sånn at hu jenta var så pen, at hu nesten var norsk liksom.
Eller noe.
For hu satt liksom på gulvet i stua der, og så pen ut da, og liksom gjorde seg til litt kanskje og liksom.
Og da var det vanskelig å ikke legge merke til henne, siden hun var ganske pen da, syntes jeg.
(Noe som engelske jenter ikke pleide å være da, sånn som jeg hadde skjønt det, ihverfall).
Og det er mulig at Rick Hudson, ikke likte det, at jeg la merke til at hu nabojenta var pen da.
Det er mulig.
For jeg syntes nemlig ikke at de døtrene i Hudson-familien, nemlig Vicky og Kelly, var så særlig pene da.
Så de reagerte jeg ikke noe på, for å si det sånn.
Jeg var jo vant til å ha en stesøster, i Norge, (nemlig Christell), som var ganske pen, osv., da.
Så det var sjelden at jeg reagerte på noen jenter egentlig.
Men hu nabojenta deres var veldig pen da, syntes jeg, (selv om hu var veldig ung da).
Så det er mulig at jeg så litt for mye på henne da.
Selv om ingen sa noe.
Det er mulig.
Hu minte meg kanskje litt om hu rimelig pene fjortiss-jenta, fra Abildsø, som Henning og han pakistanske tenåringsgutten, hadde hatt sex med vel, på ungdomsklubben Tjaller’n der, på Abildsø skole, en gang den ungdomsgjengen på Abildsø, dro meg med dit, (noen måneder før det her), siden Henning hadde nøkkelen til det stedet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kjøpte også et postkort, med bilde av et par, som gikk langs stranda der, i Brighton.
Og sendte det til hu Sari Arokivi da, (som jeg hadde gått langs stranda der sammen med selv, sommeren før).
Selv om jeg husker at skriften min på det kortet, ikke ble så fin.
For det var så mange mennesker, som bodde i det huset, i Gordon Road.
Og Øystein kunne også noen ganger være slitsom.
Så jeg var nok litt stressa, denne ferien, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også at Øystein og jeg, var på Top Rank, en gang, før dette skjedde, at jeg havna i bråk der.
Og at jeg hadde kjøpt en lighter, i en kiosk der, som ikke var helt bra.
Så da ei dansk tenåringsjente, (mener jeg at hu var, ei pen jente, med lyst hår vel), ba meg om fyr.
Så kom det plutselig den store flammen, ut av lighteren.
Sånn at jeg svidde av luggen hennes litt, for å si det sånn.
Så den lighteren, den tror jeg at det må ha vært noe galt med.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av disse feriene, hvor jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.
Så traff jeg også såvidt ei pen svensk jente, som het Madde, og som var fra Uppsala eller Ørebro, var det vel kanskje.
(Ørebro lå midt i Sverige, sa hu forresten, mener jeg å huske).
Jeg møtte hu vel på Top Rank kanskje og også på bussen en gang.
Hvor noen engelske gutter dreiv å prata om meg, og hu svenske jenta da, og sa at ‘he’s good enough for her’, (eller noe sånt).
Så det var litt spesielt da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Lederen for EF språkkurset, som Øystein og jeg, hadde vært på, i Brighton, to somre før det her.
Nemlig en amerikansk-nordmann, ved navn Paul Wilkie.
Han var også i Brighton, denne sommeren.
Og Øystein hata Paul Wilkie.
De hadde jo hatt en slåsskamp nesten, på den EF-festen, som hadde vært, i Sjølysthallen, høsten 1988, en del uker etter språkreisen den sommeren da.
Og jeg skjønte ikke helt hvorfor Øystein hata Paul Wilkie.
Men vi så Paul Wilkie, fra bussen, et par ganger vel.
Og han pleide å være på Churchill Square, sammen med en gjeng med språkstudenter der da.
En gang, som jeg ble lei av å være med Øystein, i alle spillehallene, i Brighton.
(Jeg likte ikke så mange spill, (jeg hadde vel vokst fra meg det, å spille så mye, i spillehaller da), men jeg digga et spill som het Out Run, et bilspill, som jeg nesten alltid fikk high-score på, og da skrev jeg ‘EFC’, som signatur, siden jeg holdt med Everton da).
Så gikk jeg bort til Churchill Square der.
Og da traff jeg han Paul Wilkie der da.
Og jeg fortalte han det, at Øystein skulle banke han da.
Og da svarte vel ikke Paul Wilkie så mye, tror jeg.
Han stod på Churchill Square der, omringet av mange unge norske språkskole-jenter da.
Og Paul Wilkie var jo dobbelt så høy omtrent, som Øystein.
Så hvordan Øystein hadde tenkt å klare å banke opp Paul Wilkie, det veit jeg ikke.
Men det var nok kanskje mye på grunn av dette.
(Det at Øystein sa at han skulle klare å banke opp svære Paul Wilkie).
At jeg trodde det, at Øystein var super-god til å slåss da.
Og kanskje hadde regna litt med, at han ville rydde opp litt, når jeg begynte å krangle, med noen britiske ungdommer, etter at den røykpakka mi hadde blitt rappa, inne på Top Rank der, noen dager seinere da.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting som skjedde, på denne ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.