Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).
Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.
Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.
(Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.
Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).
Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.
Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.
Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.
Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.
Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.
Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.
Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.
Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.
Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.
Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.
Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.
Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.
Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men siden det var statsstøtte inne i bildet.
Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.
Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.
Og jeg husker at en organisasjon hadde ‘lurt’ Knut Lønø litt en gang vel.
Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.
Noe sånt.
Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.
Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).
Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.
Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.
Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.
Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.
Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.
For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.
Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.
Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.
Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.
Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.
Det er mulig.
Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.
Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.
Lederne spiste lunsj ved et bord.
Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.
(Noe sånt).
Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på ‘gulvet’ der da, (for å si det sånn).
Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.
For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).
Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.
Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.
Men det var ikke så ‘laid-back’, å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.
Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).
Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.
Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.
Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).
For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.
Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.
Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.
(Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.
Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.
Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.
Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.
Og jeg var jo Høyre-mann.
Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.
Nemlig Kaci Kullmann Five.
Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.
Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.
Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.
Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.
Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.
Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.
Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.
Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.
Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.
Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.
Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.
For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.
Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).
Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).
Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.
Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.
Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.
Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.
Med et tall, midt på blomsten da.
Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.
Så da blei jeg litt flau, må jeg si.
Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.
Når et av de så dumme ut, liksom.
Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.
Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.
Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.
Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).
Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.
Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.
Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte ‘oppringings-maskinenen’, som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.
Sånn at Bjerregård også fikk en sånn ‘oppringings-maskin’, på sitt kontor da.
Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.
Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.
Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.
(Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).
Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.
Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.
Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.
(Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).
Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.
Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.
(Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.
Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.
Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.
Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.
Så jeg ble sendt til Stortinget da.
Og etter å ha surra litt.
(For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.
Noe sånt).
Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.
At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.
Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.
Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.
Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.
Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).
I en bag eller pose da.
Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.
Da følte jeg meg litt spesiell, (eller ‘important’ kanskje da), vel, husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.
Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.
Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.
For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.
Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.
Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.
Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).
Ved hver leserundersøkelse.
Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.
De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.
Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.
Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.
Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.