Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.
En gang, så var hennes datter med.
Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.
Og dattera var på langt nær så feit som mora.
Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).
Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.
Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.
Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.
På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.
Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.
Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).
Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.
(Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.
Og vel også Pia).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.
Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.
Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.
Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.
Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).
(Eller om det var dagen etter).
Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.
Som var tolv år, på den her tida vel.
For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.
Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.
Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.
Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.
For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.
For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.
Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.
Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.
Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.
Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.
For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).
Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.
Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.
Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.
(Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).
Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.
Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.
Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.
Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.
Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.
Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.
Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.
Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.
For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.
Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.
Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.
Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Og jeg prøvde å få til et kompromiss.
Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.
Men det var det ikke snakk om da.
Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.
Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.
Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.
Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.
Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.
Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.
Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.
Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.
Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.
(Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).
Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.
Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.
Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.
Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.
(Selv om Arne Thomassen er død nå da).
Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.
Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.
Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.
Og han gikk jo også på spesialskole.
Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.
Det var bare noe jeg fant på.
Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.
For de var ofte på bingo eller travbanen.
Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.
Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.
Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.
For å liksom drite ut Axel da.
Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.
På Axel da.
For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.
Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.
Og som også kunne være veldig uhøflig.
Selv om dette gikk i perioder.
Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.
Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.
Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.
Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.
For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.
(Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).
Det var ikke noe fristende akkurat.
Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.
Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.
Nemlig, ja hva heter de igjen da.
Hu mora het vel.
Ja, nå står det stille her.
Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).
Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.
(Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.
Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.
Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.
Hvis jeg skulle gjette.
Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.
(Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).
Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.
Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.
Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).
Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.
For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.
(Et par år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.
Og det skjønner jeg vel gentlig.
For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.
Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.
(Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).
Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.
Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.
På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.
Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.
(I dette friåret mitt, fra NHI).
Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.
Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.
Da ble jeg litt sur, husker jeg.
For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.
Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.
Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.
Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.
(Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.
Nissan, eller noe sånn, muligens.
Noe sånt).
Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.
Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.
Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.
Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.
Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).
Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.
Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.
Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.
Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.
(Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).
Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.
At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.
Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.
Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.
(Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.
Det er mulig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.