Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.
Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.
Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.
Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.
Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.
Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.
Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.
Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.
Så den lyste skikkelig opp da.
Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.
(Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).
Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.
(Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).
Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.
For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.
Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.
Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.
Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.
Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.
Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.
Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.
(Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.
Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.
Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.
Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.
Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).
Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.
For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.
For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.
(Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.
Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.
Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.
For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.
Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.
Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.
Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.
Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).
Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.
Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.
Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.
Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).
Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.
Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).
Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.
Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.
Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).
Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.
Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.
Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.
Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.
For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.
Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.
(For det meste ihvertfall vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.
Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.
Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.
Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.
(Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.
Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.
For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).
Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.
Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.
Og muligens var mørkhudet, tror jeg.
(Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.
Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.
(For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).
Så var jeg mye eldre enn Axel.
Jeg var 19 år.
(Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).
Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.
Og Axel, han er jo født høsten 1978.
Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.
Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.
Høsten 1989 da.
Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.
De lurte på om jeg var faren til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.
Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.
Men det her husker jeg veldig vagt da.
Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.
Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.