Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.
Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.
En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.
Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.
Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.
Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.
Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.
(Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).
Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.
(Hvis jeg skal ta i litt).
Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.
(Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).
En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.
(Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).
For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.
Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.
For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.
Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.
Det er nok mulig.
Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.
Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.
Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.
Og ofte så ville ikke den koden stemme.
For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.
Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.
Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.
Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.
For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.
Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.
Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).
Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.
Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).
(Dette var jo fra før mp3-enes tid.
Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).
Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.
En kveld da antagelig.
(En høstkveld muligens vel.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.
Mens jeg hørte på den sangen da.
Og da fikk jeg litt sjokk.
For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.
(I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).
Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.
(Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.
Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).
Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.
Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.
Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.
(Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).
Hvor alle kjente alle liksom.
Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.
Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.
Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg flytta til Oslo.
Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.
Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.
Dette var kanskje i sommerferien 1990.
Hvis jeg skulle gjette.
(Det er mulig).
Når vi tre gikk inn på den cafe-en.
(Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).
Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.
Etter Pia som ledet an da.
Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.
Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.
Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.
Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.
For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.
Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.
Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.
Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.
Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.
Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.
Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.