johncons

Måned: april 2012

  • Dette er filmet i Ulvika, som er en strand, som er like ved Bergeråsen, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok)

    Peanuts & Jellybeans from maida hals on Vimeo.

    PS.

    Og her er det noen som vil bygge bro da.

    Noe som jeg synes er litt trist, for jeg synes at det stedet er ganske fint.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    vil bygge bro

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    mer om bro berger

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/for-eksempel-hvis-turid-sand-hadde-hatt.html

    PS 4.

    Mer om musikkvideoen, fra Svelvikposten.no:

    fra svelvikposten no

    http://svelviksposten.no/kultur/far-vise-videoen-og-deltar-i-kortfilmfestivalen-i-grimstad-1.7200642

    PS 5.

    Ulvika, den er visst fin nok, til å lage musikkvideoer i.

    Og Ulvika, det er bare cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, på Bergeråsen.

    Men da jeg skulle feire 18-årsdagen min, sommeren 1988, og hadde bedt to kamerater fra Larvik, (Frode Kølner og kameraten hans).

    Så ville de to og søstera mi absolutt dra til Sandvika, som er en mer kultivert strand vel, og som vel ligger over grensa til Sande kommune.

    Enda jeg så og si aldri pleide å dra dit.

    Og jeg ble stressa så mye, så jeg fikk ikke kjøpt meg øl og pizza, engang.

    Enda det var min fest liksom.

    Hvis de hadde sagt til meg, at de hadde lyst til å se fjorden, for eksempel.

    Så kunne jeg dratt dem med en kort tur til Ulvika.

    (Jeg møtte dem borte hos bestemor Ågot, (på Sand), for det var lettere for dem å finne fram dit).

    Også kunne vi kanskje ha dratt innom butikken, på Sand, på veien bort.

    Sånn at jeg hadde fått kjøpt meg øl, osv.

    Men siden jeg ble dratt med, mot min vilje, til Sandvika.

    (Som Pia og/eller bestemor Ågot vel må ha nevnt, som en fin strand da).

    Så ble jeg stressa, og lurte bare på hva som skjedde.

    For jeg var ikke så vant til å bli dratt med, på ting jeg ikke ville selv da.

    Så jeg ble skikkelig ‘overkjørt’ da, og fikk ikke engang stotra fram, at jeg ikke hadde fått kjøpt meg øl.

    Så ivrige var de her Larvik-folka og søstera mi Pia, på å få dratt til Sandvika da.

    De var liksom dominerende og nesten støyende/masende, (og nesten litt maniske, kan man vel kanskje si), da, vil jeg si.

    (Og jeg gikk nesten inn i sjokk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Her er mer om tannklinikken til onkel Runar, fra siste kapittel, av Min Bok 2

    tannklinikken til onkel runar

    http://www.tannlegeolsen.no/

    PS.

    Man kan se at onkel Runar nesten er som en analfabet.

    For han klarer ikke å skrive ‘bestilling’ riktig, det skal jo være to l-er, selvfølgelig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at onkel Runar også har en kollega, som heter Jens.

    Og Jens, det er jo en versjon av Johannes.

    Og jeg har jo Johanitterordenen, i min fars nye slekt.

    (Nemlig min fars stedatter Christell Humblen sin halvbror Bjørn Humblen, på Vestlandet.

    Som er nyutmeldt, at Johanitterordenen, som jeg har skrevet om på bloggen en del ganger før).

    Så om onkel Runar også er med i denne Johanitterordenen?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg har jo jobba litt ute i Follo selv også, som butikksjef, (blant annet), på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002.

    Så det med ‘ting oss’, istedet for ‘ring oss’, det tror jeg nok at er ganske vanlig å si, ute i Follo der.

    Hvis noen fra Langhus, for eksempel begynner å snakke om en ‘ski-tur’.

    Så mener de ikke det, at de skal gå på langrenn-ski.

    Nei, da mener de det, at de skal med toget, (for eksempel), inn til Ski, da.

    (Husker jeg fra en prat med medarbeidere, (det vil si verneombud Morten), på Rimi Langhus, da jeg jobbet som butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.

    Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.

    Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.

    I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

    Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.

    Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).

    Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.

    Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.

    Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.

    (Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det er nok ikke helt umulig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.

    (Må det vel ha vært).

    Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.

    Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.

    (Som faren hans var eier eller medeier i da).

    Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.

    Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.

    Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.

    Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.

    Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.

    Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.

    Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).

    Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.

    For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.

    Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.

    En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.

    Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.

    For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).

    For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.

    For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).

    (For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.

    Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.

    For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.

    Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.

    Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.

    Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.

    (Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).

    Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.

    Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.

    At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.

    (Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.

    Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.

    For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.

    Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).

    Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.

    Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.

    (Noe sånt).

    Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).

    Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.

    Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.

    (Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).

    Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.

    Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.

    Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.

    Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).

    Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.

    Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.

    Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så dette var en sjeldenhet da.

    Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    (For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.

    Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).

    Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.

    Hvem vet.

    Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.

    For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.

    Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.

    (Hvis jeg ikke gikk dit alene da).

    Så ble vi nekta å komme inn i banken da.

    Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.

    (Eller når det var, som den banken stengte igjen).

    Så det var litt ergerlig da, husker jeg.

    Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.

    (Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Politiet spurte meg om jeg hadde noen ‘auntie’, i Norge. Men da skjønte jeg ikke hva de mente. Det er visst slang for tante

    auntie in norway

    http://en.wikipedia.org/wiki/Auntie

    PS.

    Kan det ha vært tante Ellen de mente, (i Steiner-bevegelsen)?

    Eller kan det ha vært tante Inger, (i Jehovas vitner)?

    Hm.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Advokat.no





    Gmail – Oppdatering/Fwd: Problemer med politiet i England



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering/Fwd: Problemer med politiet i England



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Sat, Apr 28, 2012 at 11:40 PM

    To:
    Ida Valen Rukke <rukke@advokat.no>

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/28
    Subject: Oppdatering/Fwd: Problemer med politiet i England
    To: emb.london@mfa.no
    Cc: hv-02.kontakt@mil.no

    Hei,

    jeg er så vant til å ta bilder, hele tiden, så sender også med et bilde av den ene konstabelen, som var på rommet mitt nå nettopp.
    For jeg er vant til å ta bilder hele tiden for å få dokumentert det som skjer, på min blogg da.

    For jeg overhørte at jeg var forfulgt av 'mafian', i Norge, i 2003.
    Politiet i England sier at man ikke har lov å ha noe som kan brukes til å forsvare seg med, i sitt hjem, i tilfelle man blir angrepet.

    Men dette er løgn såvidt jeg har forstått, men jeg vil ikke diskutere med dem, når dem er på husbesøk hos meg.
    Jeg vil ikke lage noen krangel liksom.
    Men hvordan er reglene for dette, kan ambassaden klargjøre?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/28
    Subject: Problemer med politiet i England
    To: "emb.london" <emb.london@mfa.no>
    Cc: hv-02.kontakt@mil.no

    Hei,

    jeg har en blogg, johncons-blogg, http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/, hvor jeg skriver om min kamp for å få mine rettigheter.

    Dette tar lang tid, og jeg blir litt utålmodig en gang i blant, og prøver kanskje å blande inn litt galgenhumor, osv.

    Eller ihvertfall prøver å gjøre bloggen litt morsom da, for å prøve å få mange lesere, så kanskje noen aviser skriver, eller noe.
    Så en gang, for over et år siden nå, så fikk jeg noen trusler av en husvert, her i Liverpool.

    Jeg følte meg truet, og er vant til å være i HV og ha en AG3 hjemme, så jeg kjøpte meg en øks til å ha i selvforsvar.
    Jeg blogger om alt jeg driver med omtrent, (siden jeg har drevet med programmering og er rask på data-en og dette liksom er en nødblogg da).

    Så jeg blogga om at jeg kjøpte den øksen, (en liten øks på en fredelig butikk som heter Wilkinson).
    Og jeg tok bilde av meg, med øksen for å liksom forklare da, på et av de 20-30 bildene som jeg hadde på bloggen, den dagen da.

    Bare som en morsom illustrasjon, til en blogg-post om 'the castle doctrine', som det heter, nemlig at man har lov til å forsvare seg, i sitt eget hjem, som jeg har lest om at er sånn det er, i Storbritannia, i the Times, for noen år siden.

    Nå har jeg fått fire besøk av politiet, senest nå i dag, for 10-20 minutter siden, på grunn av det bildet.
    For noen ringer politiet, og sier at jeg har publisert det bildet, den samme dagen.

    For tre-fire måneder siden, så dro politiet meg på sinnsykehus, på grunn av en sånn 'advarsel', mot meg.
    De lå i bakhold, når jeg skulle sjekke inn på et hostell, fire-fem svære politi-folk, i uniform.

    Så dette forfølger meg nå, enda dette bare var noe humoristisk for meg, for å illustrere en bloggpost.
    Hvor jeg skrev om lovene i England, og det var altså ikke noe trussel fra min side, forbundet med dette.

    Hvordan skal jeg behandle politiet her, når de kommer på sine mange, grunnløse besøk, lurer jeg.
    De forteller meg ikke mine rettigheter.
    Må jeg snakke med disse?

    Kan jeg bare be de å gå når de kommer på sine 'rare' besøk?
    Er det noen i Norge, av ambassaden eller HV som har noen tips, til hvordan jeg kan få stoppet denne trakasseringen?

    Mvh.

    Erik Ribsskog



    PIC_8971.JPG
    103K


    PS.

    Her er vedlegget:

    PIC_8971

  • Jeg sendte en ny e-post til ambassaden i London





    Gmail – Oppdatering/Fwd: Problemer med politiet i England



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering/Fwd: Problemer med politiet i England



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Sat, Apr 28, 2012 at 11:29 PM

    To:
    emb.london@mfa.no

    Cc:
    hv-02.kontakt@mil.no

    Hei,

    jeg er så vant til å ta bilder, hele tiden, så sender også med et bilde av den ene konstabelen, som var på rommet mitt nå nettopp.
    For jeg er vant til å ta bilder hele tiden for å få dokumentert det som skjer, på min blogg da.

    For jeg overhørte at jeg var forfulgt av 'mafian', i Norge, i 2003.
    Politiet i England sier at man ikke har lov å ha noe som kan brukes til å forsvare seg med, i sitt hjem, i tilfelle man blir angrepet.

    Men dette er løgn såvidt jeg har forstått, men jeg vil ikke diskutere med dem, når dem er på husbesøk hos meg.
    Jeg vil ikke lage noen krangel liksom.
    Men hvordan er reglene for dette, kan ambassaden klargjøre?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/28
    Subject: Problemer med politiet i England
    To: "emb.london" <emb.london@mfa.no>
    Cc: hv-02.kontakt@mil.no

    Hei,

    jeg har en blogg, johncons-blogg, http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/, hvor jeg skriver om min kamp for å få mine rettigheter.

    Dette tar lang tid, og jeg blir litt utålmodig en gang i blant, og prøver kanskje å blande inn litt galgenhumor, osv.

    Eller ihvertfall prøver å gjøre bloggen litt morsom da, for å prøve å få mange lesere, så kanskje noen aviser skriver, eller noe.
    Så en gang, for over et år siden nå, så fikk jeg noen trusler av en husvert, her i Liverpool.

    Jeg følte meg truet, og er vant til å være i HV og ha en AG3 hjemme, så jeg kjøpte meg en øks til å ha i selvforsvar.
    Jeg blogger om alt jeg driver med omtrent, (siden jeg har drevet med programmering og er rask på data-en og dette liksom er en nødblogg da).

    Så jeg blogga om at jeg kjøpte den øksen, (en liten øks på en fredelig butikk som heter Wilkinson).
    Og jeg tok bilde av meg, med øksen for å liksom forklare da, på et av de 20-30 bildene som jeg hadde på bloggen, den dagen da.

    Bare som en morsom illustrasjon, til en blogg-post om 'the castle doctrine', som det heter, nemlig at man har lov til å forsvare seg, i sitt eget hjem, som jeg har lest om at er sånn det er, i Storbritannia, i the Times, for noen år siden.

    Nå har jeg fått fire besøk av politiet, senest nå i dag, for 10-20 minutter siden, på grunn av det bildet.
    For noen ringer politiet, og sier at jeg har publisert det bildet, den samme dagen.

    For tre-fire måneder siden, så dro politiet meg på sinnsykehus, på grunn av en sånn 'advarsel', mot meg.
    De lå i bakhold, når jeg skulle sjekke inn på et hostell, fire-fem svære politi-folk, i uniform.

    Så dette forfølger meg nå, enda dette bare var noe humoristisk for meg, for å illustrere en bloggpost.
    Hvor jeg skrev om lovene i England, og det var altså ikke noe trussel fra min side, forbundet med dette.

    Hvordan skal jeg behandle politiet her, når de kommer på sine mange, grunnløse besøk, lurer jeg.
    De forteller meg ikke mine rettigheter.
    Må jeg snakke med disse?

    Kan jeg bare be de å gå når de kommer på sine 'rare' besøk?
    Er det noen i Norge, av ambassaden eller HV som har noen tips, til hvordan jeg kan få stoppet denne trakasseringen?

    Mvh.

    Erik Ribsskog



    PIC_8971.JPG
    103K


    PS.

    Her er vedlegget:

    PIC_8971

  • Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?

    sandby tepper lanserte planene for sitt bygg sand

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS.

    Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tannlege svenn p. andersen

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    google maps sand

    PS 4.

    På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).

    B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.

    Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.

    Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.

    (Det stod ihvertfall helt tomt der).

    Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.

    Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.

    Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.

    Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.

    Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.

    Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.

    Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.

    Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.

    Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).

    Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.

    På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.

    Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.

    Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.

    Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    punkt f

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.