Måned: mai 2012
-
Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten
En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.
Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.
Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.
(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.
Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.
En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).
Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.
For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).
Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.
Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.
Selv om man da kom litt for seint tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.
På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.
Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.
‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.
Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.
Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.
Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).
Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.
Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.
(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).
Nemlig Didrik Beichmann.
Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.
Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.
Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).
Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.
Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.
Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.
Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.
Nemlig ei med veldig brune tenner.
Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.
(Ei dame i 30-årene kanskje).
Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.
Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.
Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.
Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.
(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).
Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.
(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.
Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.
Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.
Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).
Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.
(Var det vel).
Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.
Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).
Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.
(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).
For de folka kjente jeg ikke.
Og jeg likte best å klare meg selv da.
Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.
Det første året jeg bodde der.
Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.
Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.
For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.
Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.
På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.
(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.
Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).
Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.
(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.
Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.
Noe sånt kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.
En ide, som noen hadde tenkt ut da.
Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.
Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.
Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.
Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.
Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.
Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.
Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.
(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.
Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).
Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.
Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.
Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.
Og forklarte dem om situasjonen.
(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.
For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen
Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.
Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.
Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.
For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).
Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.
Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.
Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.
(Selv om denne friheten bare var for en helg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.
Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.
Vi hadde to feltjakker.
En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.
Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.
Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.
Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.
Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).
Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.
Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.
Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.
Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.
(Noe sånt).
Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.
Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.
Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.
Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.
Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.
For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.
Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.
For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.
Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.
Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.
Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.
For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.
(Noe sånt).
Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.
Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.
I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.
For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).
Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.
Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.
Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.
Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.
At man ble kåt av å være i militæret.
‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.
Men da svarte dem ikke vel.
Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.
Blant folk som var i militæret, osv.
Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.
Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.
Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.
Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.
Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.
Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Noe sånt.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.
Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.
Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.
Men jeg fant fram til slutt da.
Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.
Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.
Syl var forkortelse for ‘syltapp’.
Hva nå det betyr igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.
Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.
Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.
For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.
Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.
For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.
Unntatt søstera mi da.
Og hu var jo søstera mi liksom.
Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.
De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.
Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.
Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).
På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.
Hun var ganske lav da.
Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.
Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.
Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.
Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).
(Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).
Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.
Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.
Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.
Og sikkert kosa seg der da.
Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De her tre jentene, de røyke også en del hasj.
Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).
Og Monica Lyngstad solgte også hasj.
Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.
Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).
Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.
Så Pia og jeg måtte også gå ut.
Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.
Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.
Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.
Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til T.J. Thomas/Imperial Properties
Gmail – Deposit 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Deposit
-
Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen
Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.
Det var Pettersen fra Fredrikstad.
Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).
Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).
Det var et åttemannsrom, som vi var på.
Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.
(Som man kunne låse, med en hengelås).
Og et bord og fire stoler vel.
Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.
Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.
Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.
(For få het vel noe på ‘Q’).
Vi var bare 5-6 mann, på rommet.
For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.
Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.
Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.
Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.
Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.
Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.
Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.
Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.
Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.
Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.
Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.
Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.
Og noen grønne sletter vel.
Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.
Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.
Uten at hue vel kanskje var helt med.
Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.
(Noe sånt).
Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.
Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.
Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.
Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.
Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.
(Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).
Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.
Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.
Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.
Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.
Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.
(Vi prata om fine damer vel).
Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.
(For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.
Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.
Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.
Sa jeg da.
(For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.
Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.
Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).
Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.
Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.
For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.
En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.
Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.
Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.
(Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.
Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.
Og da noen sa til han det.
(Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).
Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.
Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.
For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.
Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.
Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.
Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.
Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.
(Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.
Noe sånt).
Også ble han hjemme, i en dag eller to.
Også kom han plutselig tilbake igjen da.
Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.
(Noe som ble kalt ‘slutta orden’).
Som jeg prøvde å forklare for han da.
(For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.
Må man vel si).
Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.
(For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).
Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.
Så ble feltlua mi borte da.
Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.
Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.
Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.
(Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).
Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.
Av en eller annen grunn da.
(Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).
Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.
Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.
(Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.
Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.
(Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.
Noe sånt).
Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.
For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.
Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.
Av et av troppsbefalene vel.
Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.
For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.
Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.
Og femti andre ting, kanskje.
Så jeg blingsa litt da.
(Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.
Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).
Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.
Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.
Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.
Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.
For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.
Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.
For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.
For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.
Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.
Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
