Måned: mai 2012

Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.

(Spesielt om vinteren vel).

Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.

Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.

En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.

Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.

Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.

Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.

(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.

Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).

Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.

Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.

Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.

For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.

En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).

For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.

Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.

For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.

Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.

Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.

Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.

Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.

(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).

Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.

Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).

Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.

Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.

Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.

(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.

Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).

For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.

Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.

Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.

For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.

Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).

For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.

Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).

For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.

Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.

Så da var man liksom dø da.

Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.

For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.

Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.

Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.

Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.

Men da svarte de ikke noe.

Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.