Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.
For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.
Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.
Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).
Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.
(For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).
Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.
Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).
Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.
Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.
Så hørte jeg aldri noe mer fra de.
Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.
Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.
Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).
Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).
Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.
Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.
Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.
Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.
Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.
(Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).
Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.
Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).
Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.
Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.
Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.
Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).
Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.
Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.
For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.
Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.
(Men jeg hørte ikke på mora mi, da.
Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.
Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.
(De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).
Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.
(I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.
Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).
Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).
‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.
Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.
Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.
Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.
Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.
Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).
(Av en eller annen grunn).
Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.
Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.
Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.
Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.
Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.
(Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).
Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.
Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).
Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.
(Eller noe).
Hva vet jeg.
(Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.
Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.
Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.
Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.
Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).
Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.
Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.
(Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.
For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.
Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).
Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.
Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.
Vi får se.