Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.
Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.
Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.
Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.
Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.
Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.
Nemlig badminton, fotball og tennis, da.
(Hvis jeg ikke glemte noe nå da.
Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.
Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.
Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.
Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.
Selv om det ikke var så ofte.
Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.
Og vi løp også 800-meter en gang.
Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.
Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.
For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.
Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).
Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.
Så det var litt skuffende da, husker jeg.
Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.
(Kanskje fordi at begge var kommunister?
Hva vet jeg).
For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).
Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.
Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.
Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.
Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).
Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.
Muligens.
Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.
Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.
(Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.
Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.
Hvem vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.
Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.
Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).
(Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.
Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.
Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.
Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.
Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.
Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.
Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).
Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.
Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).
Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.
For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.
(Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.
Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.
(Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.
Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.
Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.
(Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.
Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).
Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.
Og det samme på fredagene.
På fredagene, så var det ikke så mye varer.
Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.
Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.
For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.
Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.
For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.
Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.
For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.
Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).
(Unntatt når jeg hadde spisepause, da.
Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.
For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.
Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).
Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.
(Noe sånt).
Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.
Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.
Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.
Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.
Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.
(For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.
Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.
Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.
Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.
Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.
Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.
For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.
At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.
Det er melk, brød, kjøtt og frukt.
Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.
For å ta et eksempel på prioritering, da.
For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.
Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.
(At jeg nullstilte meg, da).
Men han hadde jo ikke noe med det heller.
Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.
Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.
Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.
Hvis han ikke bare fleipa, da.
Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
