Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.
Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.
(Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).
Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.
Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.
Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.
Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.
Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.
Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.
(For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).
Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.
(For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).
Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.
Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.
(Men kjørelæreren sa ingenting, da).
Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.
Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.
For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).
At, ‘du burde finne deg en rik dame’.
Men det ga ikke noe særlig mening for meg.
Så da svarte jeg vel ikke noe.
(Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.
Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.
Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.
Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.
Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.
Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.
Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.
For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.
For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.
Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.
Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.
Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.
Så derfor gjorde jeg det, da.
Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.
Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.
Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.
Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.
Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.
Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.
Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.
Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.
For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.
Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.
Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.
Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.
For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.
For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.
(Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).
Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.
For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.
Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.
Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.
Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.
Og jeg fikk nesten ingen feil.
Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.
Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.
Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.
(For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.
Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.
For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.
Så jeg bare kjørte vanlig, da.
Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.
Så jeg var litt slem og tulla, da.
For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.
Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.
(Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.
Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.
For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.
Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.
Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.
Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.
Og da var litt heldig, syntes jeg.
For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.
Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.
Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).
For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.
Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.
Og det gikk vel greit til slutt vel.
Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.
Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).
Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.
Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.
Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.
(Etter oppkjøringa mi, da).
Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).
Noen få dager før julaften da, i 1995.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.
Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.
For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).
At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.
Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).
For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.
Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.
(Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.