En gang, på den tiden som jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1995 og 1996.
Så fortalte butikksjef Elisabeth Falkenberg meg det, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at hvis hu merka at hu fikk gule tenner, så kjøpte hu seg en flaske munnskyllevann, (husker jeg).
Noe som jeg vel stusset litt på.
Hvorfor fortalte hu meg dette, liksom.
Og for det andre, så var jo munnskyllevann relativt nytt på det norske markedet.
Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var vel ikke noen akademiker-type akkurat.
Lusekofte og munnskyllvann, da var hu liksom tradisjonell og trendsetter samtidig.
Men hu jobba jo i matbutikk, så hu hadde kanskje fått en gratis vareprøve, da.
Men jeg leste jo ihvertfall en avis hver dag, (av VG, Dagbladet og Aftenposten), og jeg husker det, at i en av de avisene, så ble munnskyllevann kalt for ‘det amerikanske vannet’.
Det var visst like greit å skylle munnen med vann fra springen.
Så sparte man de pengene, liksom.
Men at butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som var så lur, må man vel si), skulle gå i en sånn ‘felle’ da, og kjøpe noe som ble kalt for ‘det amerikanske vannet’ og lureri vel, i nyhetene.
Nei, det var vel litt spesielt vel.
Men men, dette hang vel sammen på en eller annen måte.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi solgte forresten Drammens Is, husker jeg.
(Som jo onkel Håkon hadde sagt, at var den beste isen, på 80-tallet, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hu jobba jo i Drammens Is, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), selv om jeg aldri var med Petter og Christian på jobben hennes, eller noe).
Og om somrene, så ble det en utfordring, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
For da skulle vi selge pinne-is igjen.
Og da hadde vi en egen fryser, til pinne-isen, da.
Men de fryserne var det ofte problem med.
Og de ble gjerne gjemt, nede på lageret, om vinteren.
Så de måtte kanskje vaskes, osv., da.
Og vi heiv jo ut kasse 4, og fikk noen nye hyller, i butikken.
(På den tida, som ICA Lambertseter åpnet).
Så da måtte vi vel finne en ny plass, for pinne-is-fryseren da, (mener jeg å huske).
Og jeg fant en ny plass, da.
Men da måtte jeg koble til den frysedisken, i strømuttaket, i kasse 3, (var det vel).
Og det strømuttaket, det var koblet til en vippebryter, (på en søyle, eller noe sånt, ute i butikken, vel).
Og en morgen, da jeg kom på jobb, så hadde noen trykket på den vippebryteren da, husker jeg.
Så frysedisken hadde stått uten strøm, i en del timer.
Men Drammens Is-sjåføren, (en kar i 30-40-åra med mørkt, krøllete hår vel).
Han sa det, at den isen, den var grei, selv om den var litt myk.
Isen hadde ikke smelta, men bare blitt litt myk, da.
Så vi solgte de kartongene med is likevel, da.
Hvis ikke så hadde kanskje jeg fått kjeft, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Hva vet jeg).
Men jeg kunne jo for eksempel ikke ha ringt og bedt en elektriker om å ‘lage’ et nytt støpsel der.
For det var isåfall en butikksjefoppgave, da.
(Siden butikksjefen måtte godkjenne alle kostnader.
Mener jeg at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortalte en gang).
Dessuten, jeg hadde ihvertfall ikke vippet den bryteren, (som slo av strømmen i kasse 3 og dermed også for småis-disken), av.
(For jeg hadde dette i bakhodet, siden jeg lurte litt på, om dette var en brukbar løsning, da jeg fant det plassen, for is-disken, vel.
Men jeg kunne ikke finne noen annen plass, som egnet seg, for å være ærlig.
Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå.
For dette er jo en del år siden, (for å si det sånn)).
Så var dette sabotasje, kan man kanskje lure på.
Dessuten igjen, hvorfor hadde de en sånn lysbryter kobla til strømmen i kasse 3?
Det var jo veldig rart.
Det var en dårlig løsning, (vil jeg si), som på en eller annen måte må ha oppstått, i tiden før jeg begynte i den butikken da.
Det hadde sikkert vært mange ombygninger og forandringer, i årenes løp, på Rimi Nylænde.
Så derfor kunne sånne ‘rare’ ting skje da, som at det var hull i gulvet, i kasse 1, sånn at kassereren plutselig kunne nesten falle av stolen, hvis et av hjulene på stolen, rullet ned i det hullet.
(Sånn som hendte en gang, med hu pene blondinna, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde, på rundt den tida, som jeg begynte der, (husker jeg)).
Og hvis noen vippet på en bryter, (som så ut som en lysbryter, på en søyle, var det vel), så ble strømmet kuttet i kasse 3, da.
Så Rimi Nylænde hadde blitt til en litt ‘harry’ butikk, i årenes løp, (etter å en gang ha vært ærverdige Balstad), må man vel si.
Så sånn var det, (vil jeg si, ihvertfall).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide forresten å spise en del sånne småis selv, (som Daim-kremmerhus-is osv., vel), om sommeren, når jeg jobba lørdager osv., på Rimi Nylænde.
For da kunne jeg spise den isen, i full fart, oppe ved papp-pressa der, da.
For da slapp jeg å gå ned på spiserommet.
For hvis jeg satt der, og spiste, mens jeg jobba som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.
Så ville jeg ofte blitt avbrutt, av retur i kassa, for eksempel, da.
For da trengte man returnøkkel.
Og den var det bare butikkledere som fikk lov til å ha, da.
Så hvis jeg jobbet som eneste leder, på Rimi Nylænde, (og andre Rimi-er), så var det sjelden at jeg satt meg ned, og spiste brødmat for eksempel, på spiserommet.
For dette ville ofte bare være et stress, husker jeg, at jeg syntes.
Siden jeg da bare ville ha blitt avbrutt, ‘hele tida’, av ting som at flaskebordet var fullt, (eller streika, noe som flaskebordet/automaten på Rimi Nylænde ofte gjorde, siden flaskene gikk ned i kjelleren, gjennom et rør), retur i kassa, kundeklager, kunder som skulle pante hele kasser, (noe ikke panteautomaten var laget for å ta imot), osv., osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hvis jeg jobbet som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.
For eksempel på en lørdag.
Så ville jeg småspise, gjennom hele dagen, da.
Også heller spise et stort middagsmåltid, når jeg kom hjem fra jobb.
Og sånn gjorde jeg det også, når jeg ble butikksjef.
For jeg hadde jo lært det, i Geværkompaniet, at det er væskeinntaket, som er det viktigste.
Det viktigste er at man drikker.
(Og gjerne at man drikker flere forskjellige slag drikke).
Man klarer seg lenge uten mat, liksom.
Men drikke er det viktigste, da.
Lærte vi i Geværkompaniet, husker jeg.
Og da jeg jobba på OBS Triaden, så fikk jeg jo ‘tyn’, (av de damene fra ferskvareavdelinge, på spiserommet, som baksnakket meg, ved et annet bord da), for at jeg spiste tung mat, som riskrem, i pausen, (under høstpermen).
Så jeg hadde kanskje også det litt i bakhodet.
Sånn at jeg ikke spiste for tung mat, på jobb, da.
For man måtte være litt sprek liksom i Rimi.
Og være litt en strikkball liksom da.
Og være overalt og fikse ditt og datt, da.
Ihvertfall hvis man ikke hadde veldig god ‘dreis’ på butikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg en gang, (ved kassene, på Rimi Nylænde der vel), om hva jeg pleide å spise til frokost.
(Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg stod like i nærheten, vel).
Og jeg forklarte at jeg bare spiste en sjokolade på T-banen.
(For jeg byttet jo T-bane, på Brynseng T-banestasjon.
Så da pleide jeg å gå innom Narvesen-kiosken der, og kjøpe en flaske brus, (Sprite var det vel, som jeg oftest drakk, på den her tida), og en sjoklade, (gjerne Gullbrød), vel.
Og jeg pleide vel også å kjøpe en avis der, mener jeg å huske).
Mens jeg nesten lo litt vel.
For jeg var jo i så bra form, fra Geværkompaniet.
(Jeg var sterk og utholdende, (vil jeg si)).
Og jeg hadde jo lært der, hvor mye kroppen tåler, på harde øvelser, osv.
Og at det er vann/væske som det er viktigste, å få i seg mye av, i løpet av en dag.
Og ikke mat.
(Eller for å si det på en annen måte.
Kroppen klarer seg lenge, med lite/ingen mat, hvis man drikker mye væske.
Så man kan fint gå en hel dag, med lite eller ingen mat, hvis man drikker mye væske, da.
Sånn som jeg skjønte det vi lærte i Geværkompaniet, ihvertfall).
Også spiste jeg gjerne en hel pakke, (det vil si 450 gram vel), kjøttdeig, (som jeg for eksempel hadde oppi en kasserolle med Toro Pasta de Napoli da, eller som jeg helte for eksempel et glass med Uncle Ben’s Chilli Con Carne, (eller Uncle Ben’s Sweet and Sour), stir-fry-saus over, i steikepanna), når jeg kom hjem fra jobb, (og jeg spiste også tortilla-chips eller potetgull, etter middagen da, sånn at jeg ble skikkelig mett, før jeg la meg, for ellers så kunne det hende at jeg ikke fikk sovne, husker jeg).
(Siden jeg jobba så hardt, da.
Og alltid var den som la opp kjølevarene, (som jeg vil si at er den tyngste jobben, i en Rimi-butikk, ved siden av å legge opp frukta kanskje, hvis man rullerer alt), for eksempel).
Men hvorfor Anne-Katrine Skodvin spurte meg om det her, det veit jeg ikke.
Jeg tenkte vel ikke så mye over dette, på midten av 90-tallet.
Men nå lurer jeg på om hu skulle dømme meg på grunn av frokosten jeg spiste, (eller noe sånt).
Men det mener jeg at blir helt feil, (i såfall).
I arbeidslivet så skal man dømmes etter det som skjer på jobben, mener jeg.
Og da må man dømmes etter noe som kan måles.
Og hvis det skal klages, så må dette tas opp i møter, og dokumenteres.
Så om dette var et vagt angrep fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Det lurer jeg litt på nå.
Men det tenkte jeg ikke på muligheten av da, (for å si det sånn).
(Jeg tenkte bare på det som noe skravling, eller chatting, da.
Og at hu blanda meg inn i noe hu egentlig prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg om vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er b-menneske, da.
Så derfor, så sov jeg til en time, før T-banen gikk vel, (på den her tida).
Også pussa jeg tenna, barberte meg og tok en dusj da, før jeg dro på jobben.
Men det var ikke sånn at jeg smurte meg masse brødskiver og spiste de, før jeg dro på jobben.
Nei, jeg var ofte trøtt om morgenen, og manglet matlyst, så kort tid, etter at jeg stod opp.
Så derfor var et Gullbrød, omtrent maksimalt, av det jeg klarte å få i meg, før jeg dro på jobb, (på den her tiden, ihvertfall).
Men jeg spiste mye mat om kvelden, etter jobben da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så pleide jeg nesten alltid å ha seinvaktene, da.
Og da ville butikksjef Elisabeth Falkenberg, ha tidligvaktene.
Og jeg var jo vant til å ha en halvtime spisepause, (på den her tiden), fra da jeg jobba på CC Storkjøp, Matland/OBS Triaden, Rimi Munkelia og på Rimi Nylænde, (som vanlig medarbeider), og fra Rimi Askergata, Rimi Skullerud og Rimi Karlsrud, osv.
Og på den her tida, når jeg hadde spisepause, så pleide jeg å kjøpe meg et brød, som het Ladegårdens Kneipbrød.
Også spiste jeg fire brødskiver med leverpostei, (husker jeg).
(Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde kontrollen, på butikken, da.
Sånn at jeg slapp å ta retur i kassa, og flasker osv., mens jeg spiste, da.
Og jeg tok vel også flaskebordet rett før jeg spiste, som en rutine, hvis jeg husker det riktig.
For å liksom slippe å bli forstyrret av det, da, mens jeg spiste).
Men jeg jobbet jo hardere og hardere, på Rimi Nylænde, (må jeg vel si).
Ikke nok med at jeg la opp alle kjølevarene og mange av de tyngste tørrvarene, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Vi lederne begynte jo også å legge opp frukta der, etterhvert.
(Og jeg trente jo også en god del, på fritida).
Så en gang, som jeg hadde spisepause, så smurte jeg meg fem brødskiver da, (husker jeg), istedet for fire.
(Siden jeg kanskje huska, fra dagen før, at jeg ikke ble helt mett, av fire brødskiver, da).
Men da husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, kom inn på spiserommet, mens jeg smurte brødskiver, (eller om det var mens jeg satt og spiste), og så ‘stygt’ på meg, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så etter det, så turte jeg ikke å smøre mer enn fire brødskiver da, når jeg hadde lunsjpause, (husker jeg).
Selv om det ofte hendte at jeg kastet brød vel, (på den her tida).
For selv om jeg tok med meg resten av brødet hjem vel, og pleide å smøre en del brødskiver, som jeg liksom spiste sammen med kjøttdeig-rettene jeg lagde, osv., da.
Så hendte det vel at jeg kasta en del brød og, som var noen dager gammelt.
(Altså, hjemme på Ungbo, da).
Så derfor tenkte jeg vel det, at jeg kunne vel like gjerne spise fem brødskiver, hvis jeg ikke ble mett av fire, liksom.
Når jeg først skulle ha meg spisepause, liksom.
Hvor lang tid tok det å smøre og spise den femte brødskiva, liksom?
Nei, det må vel bare ha vært snakk om noen ganske få minutter, tror jeg.
Likevel så turte jeg ikke det, etterhvert.
Etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde sett så stygt på meg, da.
Å smøre meg mer enn fire brødskiver, når jeg hadde lunsjpause.
Selv om jeg hadde god appetitt, da.
Så Rimi Nylænde var kanskje ikke noe sted for mannfolk å jobbe.
For det var jo en lesbisk butikksjef der.
(Nemlig Elisabeth Falkenberg).
Og distriktsjefen, Anne-Katrine Skodvin.
Hu var jo feminist.
Sånn som jeg skjønte det, fra da hu ansatte Wenche Berntsen der, (på Rimi Nylænde), selv om hu hadde spredd noe seksuelle rykter, om en butikksjef, på Rimi Manglerud, (var det vel).
(Mener jeg at butikksjef Elisabeth Falkenberg sa, ihvertfall).
Så man fikk liksom ikke lov til å være mann, når man jobba på Rimi Nylænde, synes jeg det virker som, når jeg tenker tilbake på det, ihvertfall.
Men jeg er jo ganske gammeldags oppdratt, av min mormor, Ingeborg Ribsskog, (blant annet), som var fra dansk adel/overklasse.
Så det var kanskje derfor jeg klarte meg uten noen å miste jobben, (eller noe), på Rimi Nylænde, kanskje.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.