En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så ble jo barbermaskinen min stjålet.
Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).
Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.
Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.
Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.
Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.
Men jeg fant ikke barbermaskinen min.
Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.
Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.
(For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.
Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).
Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.
Var Maylinn ei tenåringshore?
Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?
Hva vet jeg.
Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.
Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.
Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.
(Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).
Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.
Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.
Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.
Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.
Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.
Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).
(Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).
Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).
Og da Neya skulle flytte ut.
Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.
Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.
(For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.
Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).
Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.
Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).
Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.
At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.
Siden han hadde en så travel jobb, da.
Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.
Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.
Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).
Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.
At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.
Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.
For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.
Enn at man var kolleger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.
En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.
(Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.
På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).
Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).
Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).
Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.
Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).
(I fylla da).
Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.
(For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).
Og det pleide de alltid å gjøre, da.
Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.
(Like før den kom til Torgbua der, da).
Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.
Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.
Som plutselig tok seg til øyet, da.
Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.
Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.
For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.
Og han sa at det var greit, da.
Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.
Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.
Men jeg var vel kanskje litt full, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.
Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.
(Som lå utafor Torgbua der, da).
En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.
Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.
Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).
At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.
Og den gikk sånn her da:
‘Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Det er derfor vi er her.
Det er derfor vi er her’.
Osv.
Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.
Som svar til de kara, da.
Og den versjonen, den gikk sånn her, da:
‘Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Det er derfor vi er her.’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.
De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.
En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.
Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.
Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).
Men så ikke.
Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.
Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.
Så jeg var ikke så kjent der, da.
Men dette var om vinteren, da.
Så det var mye snø i skogen, heldigvis.
For jeg var jo full.
Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.
For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.
(Lurer jeg på nå, ihvertfall).
For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.
Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.
Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).
Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.