En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.
Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.
Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).
Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.
(Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).
Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).
(Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).
Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at jeg fikk litt driks.
Gjerne en femmer eller en tier, vel.
Og noen ganger litt mer, kanskje.
Så selv om lønnen var ganske lav.
Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).
For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.
Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.
Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.
Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.
Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.
For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.
(Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).
Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).
Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).
Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).
Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.
Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.
(Langs E18, eller noe, vel).
Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.
(For de hadde ikke remulade, da).
Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.
(Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.
Huska jeg fra Rimi, da).
Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.
(Og som fikk majones).
Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.
Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.
Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.
Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).
Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.
Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.
Men de som bodde der, de var hyggelige da.
For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.
For å få bort sausen, da.
Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.
Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).
Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.
Og de sa vel at det gikk greit.
Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).
Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.
For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.
(Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.
Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).
Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.
Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.
Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).
Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.
For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.
Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.
Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.
Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi ‘Hutta-Heita’, bak Holmenkollveien der, da.
Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).
Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.
Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.
Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.
Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.
Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.
Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).
Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.
Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).
Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).
Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje ‘hei’ da, på en hyggelig måte.
Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).
Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.
Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.
Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.
Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.
Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.
Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte ‘som Erik’, til han distriktssjefen, da.
Så det var rimelig flaut da, husker jeg.
Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.
For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).
Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.
Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.
For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.
For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.
Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.
Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.
Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.
Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.
Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.
Istedet for å sykmelde meg der.
Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.