Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.
Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.
Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.
(Noe sånt).
Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.
Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.
Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.
Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.
(Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.
Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).
(For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).
Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.
Så det stedet klarte jeg å finne, da.
Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.
Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.
Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.
(Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).
Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).
Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.
Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.
Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.
(Og heller satse på å gjøre det bra der, da.
Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.
Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).
Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.
Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.
Da jeg holdt på å fryse ihjel.
Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.
(Etter det her HV-møtet, da).
For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.
For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.
For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.
Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.
(For sikkerhets skyld, liksom).
For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).
Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.
Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).
Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.
(Noe sånt).
Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.
Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.
(Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).
Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.
Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).
Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).
(Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.
Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.
Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.
For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.
Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.
(Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).
Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.
Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.
Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.
Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.
Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.
Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.
Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.
Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.
Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.