Måned: august 2012

På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

(Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

(Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

(Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

For penger spart er jo penger tjent, liksom.

Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

(Og liksom fleipe det her litt bort, da).

For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

(Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

For når man jobber som leder, så har man makt.

Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

(Noe sånt).

Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

Og liksom overdramatiserer, da.

Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

(For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

(Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

(Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

(For alt hva jeg vet).

For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

(Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

(Noe sånt).

Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

(Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.