Måned: august 2012

En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

(Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

Men det gadd de ikke, da.

Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

(For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

(Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

(For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

(Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

Men det sa jeg ikke noe om, da.

For jeg var ganske moden, da.

Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

(For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

(Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

(Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

(Hvem vet).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

(Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

(Ei med mørkt hår, vel).

Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

(Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

(Eller hvordan det her var, igjen).

Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

(Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

(Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

Vi får se.

PS.

Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

(Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

Men sånn som jeg så det.

Så var det en ting å lage et program.

Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

Den var det også en skive tomat på da, forresten.

Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

At jeg fant fram et gammelt brød.

For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

Og det samme med osten, kanskje.

Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.