Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).
Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).
Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).
Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.
Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).
Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.
Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.
(Etter operasjonen, vel).
Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.
Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.
Not, (som de sier).
For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.
(Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).
Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?
Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).
Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.
(Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.
Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).
Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).
For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.
Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.
For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.
(Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).
Om jeg kunne gjøre det, da.
Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.
(Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.
Men dette var jo et sykehus, så).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.
Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.
Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.
(For jeg kjeda meg litt, da).
Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.
Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.
Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.
Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.
Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.
Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).
En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).
Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).
Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.
Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).
(Ei litt kraftig brunette vel.
Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.
Så jeg klarte meg egentlig selv, da.
Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.
(Eller noe lignende).
Noe jeg ikke var vant til.
Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.
Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.
Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.
Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde besvimt der.
Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.
Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).
Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.
(For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.
(På krykker, da).
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.