Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.
Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.
(Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sa Kristian Kvehaugen det.
En gang jeg kom på jobb.
At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For jeg er jo fra Bergeråsen.
Og der var det verste man kunne ha.
Det var Lada eller Skoda, da.
‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.
(Sånne ting).
Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.
Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.
Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.
Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.
For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.
Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.
Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.
Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.
Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.
Siden de trengte penger, da.
Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.
Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.
Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.
Og det gjorde han vel heller ikke.
For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).
At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.
(Noe sånt).
Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.
Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.
Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.
Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).
Og kunne fortelle historier derfra.
For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.
For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.
Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.
At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.
Noe sånt.
Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.
Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.
(For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).
Og som var gul-beige, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.
Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.
Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.
Og hun sa at hu var mora til Diana, da.
(Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.
Og halvt chilensk, tror jeg.
Og som hadde spisepause, vel.
Noe sånt).
Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.
(Noe sånt).
Også gikk hu igjen.
Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.
Så begynte hu Diana å grine, da.
For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.