En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).
Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.
Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).
Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.
Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.
For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.
(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.
Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).
Så jeg regna med at det gikk greit, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.
Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.
Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.
For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.
Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.
For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.
Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.
Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.
Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.
At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.
Så det hadde jeg ikke råd til, da.
Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.
(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.
For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.
Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.
Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.
Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).
Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.
(Siden de hadde dårlig råd, da).
Så derfor kjøpte jeg den bilen).
For det var også en sidedør, på den HiAce-en.
Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.
(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.
Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.
Da vi jobba for Strømm Trevare).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.
Men sånn var det ikke, da.
(Ifølge Toyota Ensjø).
Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.
Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.
Bare på grunn av bakdøra.
(Og ikke hadde jeg råd heller).
Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.
For da var det fort gjort.
For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.
Og la den gå i vranglås, da.
Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.
Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).
Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)
(Noe sånt).
Så stor ble jo min overraskelse.
Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.
For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.
Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.
Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.
Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).
Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.
Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).
Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.
Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.
For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.
(Eller noe sånt).
Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).
For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.
Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.
Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.
Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.
De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.
Men så ikke, da.
Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.
Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.
(Må det vel ha vært.
Jeg hadde nok litt feber.
For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.
At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.
Som jeg hadde blitt invitert til, da.
Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.
For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.
Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.
Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.
Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.
For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).
Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.
Men det gikk akkurat, da.
Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.
For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.
Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.
Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.
Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.
Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.
Det var ikke klart for meg, da.
Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.
Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.
Foran huset til onkel Runar, da.
Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).
Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.
Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.
Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.
For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.
(Trodde nå jeg ihvertfall, da).
Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.
På der her slektstreffet.
(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.
Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).
Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)
For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).
(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).
Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.
For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.
Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.
Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.
(Noe sånt).
Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.
At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.
Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.
Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.
Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.
Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.
Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.
Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.
Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).
(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).
Som guttunge, da.
Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).
Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).
For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.
Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.
(Noe sånt).
Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).
(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og kikka vel såvidt inn der, da.
Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.
Noe sånt).
Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Da jeg gikk ned trappa der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).
Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).
Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.
Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.
(Noe sånt).
Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.
(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).
Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).
(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.
For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.
(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.
Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.
Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.
Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.
Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.
Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).
For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.
Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.
For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.
Jeg fylte jo 27 år, i 1997.
Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.
Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).
Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.
Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.
Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.
Men jeg drakk vanligvis øl, da.
Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.
Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.
Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.
Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).
Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.
(Altså i Havnehagen da vel).
Når hu skulle til skolen.
Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.
Men det var muligens sånn.
At jeg låste inn en klokkeradio.
I en slags safe, eller noe sånt.
For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.
Når jeg skulle på skolen, da.
For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).
Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).
Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.
(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).
For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.
(Som det kanskje kunne høres ut som).
Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.
Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.
Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.
På armene, osv.
Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).
Og det husker jeg enda, da.
At det gjorde rimelig vond, da.
For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.
Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.
(Som lå nærmere hagen).
Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.
Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.
Og alle gjetta og gjetta, da.
Og jeg svarte riktig, da.
Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).
For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.
(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.
For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.
Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.
(Noe sånt).
Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.
Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).
Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).
For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).
Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.
(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).
Så han imponerte skikkelig, da.
Det tror jeg at de fleste der var enige om.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.
Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.
For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.
For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.
Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.
Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.
Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).
Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.
(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.
For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.
Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.
Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.
Mens vi drakk opp den vinflaska, da.
Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.
Og da jeg våkna dagen etter, da.
Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.
Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.
For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.
(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.
Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.
Noe sånt).
Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.
Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.
Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.
Før hu gikk ut av rommet igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.
Selv etter at jeg hadde sovet.
Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.
Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.
Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).
Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).
Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.
Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).
Men da hadde Susanne stikki av, da.
Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.
(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.
Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.
Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).
Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.
Istedet for å sitte på med meg, da.
For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.
Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).
Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.
At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.
Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.
Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.
For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.
(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).
Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.
Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.
(Og trodd at var Ove, da).
Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).
For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.
(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.
Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).
Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.
(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.
Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.
Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.
Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.
For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).
Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).
Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.
Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.
(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.
Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.
Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.
Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.
(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.
(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).
At de ikke gikk så bra sammen, da.
(Av en eller annen grunn).
Mens vi spilte fotball der, da.
Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.
(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.
Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).
Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).
For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).
Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.
(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.
Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.
Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).
Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.
(Noe sånt).
Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).
Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).
(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.
Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.
Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.