På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.
Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.
(Nemlig brystkreft, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.
Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.
En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.
Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.
Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.
Og som het Arne Risvåg, husker jeg.
Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.
(Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).
Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.
Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.
For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).
(I baren nærmest seminar-salen vel).
Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).
(Hennes tidligere sjef, da).
Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).
For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.
Men hu fortalte ikke hvorfor, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.
Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.
Spesielt ungene var ille, mente hu.
Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.
Uten å si så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.
(Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.
Hvis jeg skulle tippe.
Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).
Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.
Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.
For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).
Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pringles var også nye i Norge, på den her tida.
Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.
Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.
Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.
Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.
Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).
(For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.
Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).
Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.
Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.
Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.
Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.
Så rømme ble til sur krem.
Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.
Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).
For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.
Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.
Så det var nytt for meg, da.
Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).
Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.
Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.
Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.
Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.
Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.
Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.
Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.
At Audi-Monika satt der og der, da.
Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.
Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.
Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.
For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.
Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagskvelden, etter middagen der.
(Som var ganske formell, forresten).
Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.
Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.
For jeg følte meg rimelig utslitt, da.
‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.
(Noe sånt).
Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.
Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.
Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.
For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.
Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.
Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.
Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.
Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).
Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.
Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).
Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.
Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).
Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.
Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.
For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.
Og en gang jeg var der, hvor han var fra.
Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).
Så jeg syntes egentlig at maten der var god.
Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.
Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.
Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.
Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.
Så jeg klagde ikke, da.
Det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bussen ned til Oslo igjen.
Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).
Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.
Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.
Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.
Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.