Måned: september 2012
-
Jeg sendte en e-post til LHT
Gmail – Complaint/Fwd: Undeliverable: Re: Reply 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Complaint/Fwd: Undeliverable: Re: Reply
-
Min Bok 5 – Kapittel 40: Mer fra St. Hanshaugen
Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.
Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.
Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.
Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.
At de tok den første bokstaven, i fornavnet.
Og de syv første bokstavene, i etternavet.
Og så genererte en e-post-adresse, da.
Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.
(Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.
Var det vel).
Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.
Så jeg tok ikke det så nøye, da.
Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.
Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.
En gang i 1996 eller 1997.
For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.
Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.
Men ikke studert for, da.
Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.
Men det ble litt useriøst.
For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.
For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.
(Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).
Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.
Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.
Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.
Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.
Samt det at mora mi var sinnsyk.
Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.
Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.
For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.
Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).
Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.
(Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller altså.
De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.
De var ikke useriøst ment, fra starten av.
Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.
Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.
(For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.
Må man vel si).
Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.
Ved Den Polytekniske Høgskole.
For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.
Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.
Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.
Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).
Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).
Og så muligens bli butikksjef, da.
For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.
(Og det hørtes fornuftig ut for meg og.
Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).
Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.
Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.
Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.
Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.
For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.
(Hvis jeg husker det riktig.
For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).
Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.
(På hjørnet av Grensen og Torggata der).
For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.
Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.
Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.
Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.
Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.
For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.
De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.
(De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).
Så det var nesten som at de jobba der, da.
Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.
Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.
Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.
Hvem vet).
Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.
Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.
Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.
For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.
Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.
For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.
Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.
Nei, det var veldig rart, husker jeg.
Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?
(Og fått han til å tulle med meg?).
Hva vet jeg.
Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?
Nei, det er vanskelig for meg å si.
Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).
Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.
Men jeg ble litt satt ut, da.
For disse nazistene, de var så små og lave, da.
Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.
(Hvis jeg skal være ærlig).
For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.
Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.
At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.
Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.
Så fra å være hooligan, til å bli nazist.
Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.
Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.
Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.
For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.
Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.
(Noah og Kjetil, osv.
Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).
For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.
For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.
Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.
Det likte jeg nok ikke.
Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.
Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.
Siden han først var på Blåbussen som hooligan.
Og så ble nazist, liksom.
Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.
Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)
(Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).
Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.
For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).
Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.
Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.
Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.
Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.
Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.
(Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.
Som hu sa, i Min Bok).
Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.
På stereoanlegget, da.
Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.
For kvaliteten på disse nye musikkfilene.
De var jo nesten like bra som CD, da.
Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).
Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.
At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.
Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.
Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.
(Som jeg mangla, i musikksamlingen min).
På nettet, da.
Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.
(Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.
(Som jeg kan huske, ihvertfall).
For mp3-filer var noe helt nytt, da.
Som bare var morsomt liksom, da.
Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.
Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.
Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).
Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).
(For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).
Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.
(Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.
Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).
Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.
Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.
(Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.
Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.
Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).
Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.
Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).
Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.
(For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).
Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.
For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.
Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.
(Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.
Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).
Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.
For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.
Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.
Magne Winnem, han fortalte meg vel det.
At det gikk an å ringe et telefonnummer.
(Hos Ving, eller noe sånt).
Å be om restbilletter, da.
Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).
Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).
For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.
(Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).
For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.
Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).
Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.
Men at den ble bedre utover i sangen, da.
(Noe sånt).
Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.
Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.
Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.
Og jeg syntes at han var litt negativ, da.
Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.
Mens jeg passa butikken, da.
Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.
Sommeren 1995 vel, antagelig.
For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.
(Mente jeg selv ihvertfall).
Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.
(Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.
(Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.
For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.
Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.
Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.
Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).
(Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).
Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.
Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).
(Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.
Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.
(Noe sånt).
Og det gikk ganske greit, da.
Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).
Etter at frukta var ferdig flytta.
Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.
Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.
Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.
Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).
Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.
(I den grønnsaksdisken).
Og som han liksom ‘blåste opp’, da.
(Må man vel si).
Og som jeg ikke engang husker hva var nå.
Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.
(Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).
Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.
Hvis jeg skal overdrive litt.
For å prøve å vise et poeng, da.
At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.
Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.
Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.
Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.
Mens han prata med meg, i telefonen.
Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.
Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.
Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.
Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.
Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.
Så å få med Magne Winnem på noe sånt.
Det tror jeg at er vanskelig.
Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.
Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.
Det er mulig.
Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.
Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.
Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.
Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.
Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.
Mener jeg ihvertfall, da.
Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.
Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.
Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.
Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.
Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.
Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.
Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.
Så det ble jo litt rart, må jeg si.
Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.
Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.
For TV-kikking og barnepass.
Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.
Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Det her er fra siste kapittel av Min Bok 5. Det er Pia, Daniel, Rahel og meg
http://johncons.angelfire.com/om.html
PS.
Det her er inne i forsamlingshuset, i Gurvika der, da.
Jeg ser litt molefonken ut, kanskje.
Men hverken onkel Martin eller Sophia Legind, (de som sitter på hver sin side av meg), fikk jeg noe kontakt med, under middagen, da.
Så jeg kunne like gjerne ha sitti aleine der da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
-
Min Bok 5 – Kapittel 39: Bestemor Ingeborg sin 80-års dag
Sommeren 1997.
Så dro mora mi med Pia, Daniel og meg, til Nevlunghavn, husker jeg.
Vi skulle i bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
Og mora vår hadde leid rom til oss, på gjestgiveriet, nede ved havna, i Nevlunghavn, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok toget, fra Oslo til Larvik.
Og fra Larvik, så tok vi en drosje, til Nevlunghavn.
Mora mi eller Pia nevnte at selskapet til bestemor Ingeborg, skulle være, i Gurvika.
Og jeg begynte å prate om det, at det var der, som de ‘hemma’ folka egentlig holdt til, da.
(For jeg huska jo, at jeg var med Frode Kølner og faren, og besøkte tanta til Frode Kølner der, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og da jeg nevnte ordet ‘hemma’, så klikka drosjesjåføren, (husker jeg).
For han hadde en datter, (eller noe), som pleide å bo der da.
(Etter at vi hadde måttet vente lenge, på drosje i Larvik, vel.
Enda det vel var drosjer der.
Så det var kanskje noe lureri?
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia ba meg forresten om å kle på Daniel, (som bare var to år gammel), husker jeg, på gjestgiveriet der.
Og da gjorde jeg det, selv om det vel ble litt rart.
Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.
Så jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle si til Pia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi kom opp til Gurvika der, så husker jeg at vi møtte vår kusine Rahel, fra Sveits der.
Rahel hadde også med en pen venninne, fra Berlin eller Sveits.
(Selv om hu kanskje hadde litt kort hår).
Og Sophia Legind, (som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig som meg, som ungjente, sommeren 1990, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var også der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Festen var ganske kjedelig da, (sånn som jeg husker det).
Jeg hadde vært på sommerferie i Hellas, (på Thassos), tidligere denne sommeren.
Så jeg hadde med en halvflaske Vikingfjord-vodka.
Som jeg hadde kjøpt to av vel.
På tax-free-en, på Gardermoen, før flyet mitt gikk, da.
(For der hadde de så billige 0.5 liters plastflasker.
Med 50% Vikingfjord-vodka, (var det vel).
(Hvis jeg husker det riktig).
Som jeg hadde kjøpt med, for å liksom ha en bar, på hotellrommet, nede i Syden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og tante Ellen, hu hadde en mannlig bekjent der, som var fra Steiner-skolen i Moss, vel.
Og tante Ellen, hu hadde fått snusen i det, at jeg hadde tatt med vodka, da.
(Kanskje Pia hadde sagt det).
Så tante Ellen, hu nevnte det, under middagen, at hennes Moss-venn, (som jeg ikke hadde møtt før vel), også kunne tenke seg en knert vodka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så dukka det opp en kar, som ikke hørte til der, husker jeg.
Og det var en fra Sande(!)
Nabobygda til Berger.
(En som hadde campingvogn på Oddane Sand kanskje.
En campingplass som ligger rett over en ganske liten fjellknaus, fra Gurvika der, da).
Og han hadde visst forvilla seg inn på de ‘hemma’ sitt territorium, da.
Og lurte på hva som foregikk, i Gurvika, da.
Og Pia og jeg, vi stod vel utafor forsamlingshuset der, da.
For Pia skulle kanskje ta seg en røyk.
(Noe sånt).
Men da vi hørte at han ‘inntrengeren’ var fra Sande.
Da stakk jeg og henta tre glass, da.
For jeg var jo nesten fra Sande selv.
Ihvertfall fra nabobygda.
Så da fikk han fra Sande en knert vodka da, (husker jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg skulle hente tre glass, i kjøkkenet, i forsamlingshuset, i Gurvika, der.
Så klikka nesten tante Ellen, (husker jeg).
Og spurte om hva jeg skulle med tre glass, (og sånn), da.
Hu lurte vel på hvem som skulle ha det tredje glasset, (tror jeg).
Kanskje hu var redd for at Rahel eller en av venninnene hennes, skulle få en drink?
Men de utenlandske jentene, de var jo i 18-19-årsalderen.
For Rahel er vel født det samme året som Axel.
Nemlig i 1978.
Så Rahel og venninnene hennes, de var vel nesten 20 år gamle, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
Så hvis en av de fikk seg en knert vodka, så var vel ikke det så spesielt.
Men tante Ellen skulle liksom kontrollere meg der da, (virka det som).
(Enda jeg bare hadde sett tante Ellen, en håndfull ganger, før det her, da.
Så jeg kan ikke si at jeg kjente henne så bra, liksom.
Så jeg var nok kanskje litt avventende, når jeg hadde med henne å gjøre, da.
Siden jeg ikke kjente henne så bra da.
For jeg hadde vel bare sett tante Ellen, to ganger tidligere, på 90-tallet.
(Nemlig på det middagsselskapet, på Grunerløkka, mens jeg var i Geværkompaniet.
Og sommeren 1990, da Rahel, Ellen og Sophia Legind, var på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin var også i bursdagen til bestemor Ingeborg.
Sammen med sin datter Liv-Kristin.
Men de satt mest for seg selv, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg prata ikke noe særlig med Martin da, sånn som jeg husker det.
Siden han satt med sin unge datter, på fanget, sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk heller ikke noe kontakt med Rahel og venninnene hennes, under dette selskapet.
(Selv om jeg satt ved siden av Sophia Legind, under middagen).
Så det var nok derfor, at jeg syntes at det var artig, at en kar fra Sande dukka opp der, da.
For jeg følte meg nok ikke så hjemme der, da.
Siden folka der virka så asosiale da, (eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og maten vi fikk der.
Det var vel antagelig ørret, (eller noe), tror jeg, hvis jeg skulle tippe.
For bestemor Ingeborg pleide ofte å servere fisk, da.
På bursdagene sine, i Nevlunghavn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, (altså søndagen).
Så skulle vi på stranda, i Gurvika, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel leid de hemma sitt sted, for hele helgen, vel.
Noe sånt).
Dette var kanskje ute i august, (eller noe).
Siden jeg allerede hadde vært i Syden, denne sommeren, da.
Og jeg husker det, at Pia sa det, når vi gikk fra gjestgiveriet der.
At hu hadde så lyst på grillet kylling.
Så Pia ville at jeg skulle kjøpe med en halv kylling til henne, i matbutikken, like ved gjestgiveriet der, da.
(Der hvor Pia og jeg hadde spilt på et fotballspill, på 70-tallet.
Som stod rett utafor den butikken cirka, da).
Og da jeg gikk inn i den matbutikken.
Så stod det ei pen tenåringsjente, aleine i ferskvareavdelingen der, husker jeg.
Og jeg ba om en halv kylling, da.
Men hu jenta klarte ikke å ta ut kyllingen, da.
Men jeg hadde jo jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, noen år før det her, da.
Så jeg måtte hjelpe hu pene tenåringsjenta, med å ta ut kyllingen, og dele den, da.
(Og uten at jeg veit hvorfor de tulla sånn, i den matbutikken.
Hva dreiv de som jobba der med, liksom.
Siden de hadde latt ei pen jente, som ikke hadde peiling på jobben sin, stå aleine i ferskvareavdelingen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til Gurvika der.
Så var det vel sånn, at vi stod og prata litt, ikke så langt unna inngangen der.
(Med tante Ellen, eller noe sånt).
Og da, så begynte Daniel å løpe rundt der, husker jeg.
Og han forvilla seg bort til noen ‘Dissimilis-folk’, som var på ferie i en hytte der da.
(Sammen med noen som passa på dem, da).
Og ei sånn hemma dame, i 20-årene vel, skremte Daniel, da.
Så jeg måtte liksom gå mot hu hemma dama, da.
For Pia, hu turte ikke å hjelpe Daniel, da.
(For Pia ble så redd for hu Downs-dama, da).
Men da hu hemma dama så at jeg gikk mot henne.
Så bare ‘frøys’ hu Dissimilis-dama, da.
Og hu turte ikke å løpe etter Daniel lenger, da.
Så da kom Daniel seg unna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Rahel likte mine hverdags-klær, (som jeg hadde kjøpt, etter å ha lest FHM og fått råd av Axel, osv.), bedre enn det tøyet, som jeg hadde hatt på meg, på middagen, dagen før, da.
For Rahel snakka med Sophia Legind, (var det vel), om hvor kul og fin jeg så ut, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at tante Ellen, dreiv og babla, (ut i lufta vel), om hvordan det skulle gå, på stranda, med onkel Martin.
Siden Rahel og hennes venninner, fortsatt var i tenårene, da.
Ellen lurte på om Martin tålte å se nesten nakne tenåringsjenter da, (skjønte jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på stranda der, så hadde Ellen en mannlig, afrikansk venn, (husker jeg).
Hun hadde vel tatt han med fra Sveits, (tror jeg).
Og jeg tror ikke at dette var den samme negeren, som hu var samboer med, da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987.
For han het nemlig Dieter.
Og jeg tror at han Dieter ville ha sagt ‘hei’.
(Siden jeg spilte badminton med han, der nede, da).
Så dette var nok en annen neger, da.
Og han neger-vennen til tante Ellen.
Han hadde gjort noe som virka veldig komisk da, (husker jeg).
For han hadde spikka av noen greiner, av noen trær eller bregner.
Og lagt seg under dem, for å få seg litt skygge, da.
Så det her var jo som noe helt surrealistisk, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi lå på stranda der.
I Gurvika.
Så lå vel Rahel og hennes tenåringsvenninner toppløse der, (mener jeg å huske).
Og jeg kikka sikkert litt på hu pene tyske, da.
(Selv om hu vel hadde litt kort hår).
Og mora mi, hu skrøyt til noen, om at jeg hadde vært i Syden, den sommeren, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så bestemte jeg meg for det, at jeg måtte finne på noe der, da.
For jeg kjeda meg litt, da.
Så jeg fant ut det, at jeg måtte kjøpe noen iskrem.
Så jeg gikk da, over den knausen der, vel.
Og over til campingplassen Oddane Sand, da.
(Der hvor jeg hadde møtt onkel Håkon, sommeren før.
Før jeg dro til Løkken.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte vel en 11-12 iskrem, (eller noe), vel.
(I den lille butikken, på campingplassen der.
Hvor ei litt sur kassadame, ikke sa ‘takk’ og ‘værsågod’, (eller noe sånt), vel.
Sommeren før, da.
Noe jeg klagde på til bestemor Ingeborg på da, (husker jeg).
Men bestemor Ingeborg mente at hu kassadama var ok, da).
Og til og med de toppløse tenåringsjentene, ville ha iskrem da, (husker jeg).
(Når jeg kom tilbake igjen, til Gurvika der, da).
Og Rahel sa vel noe sånt som at ‘Erik er flink’, (eller noe), da jeg heiv til henne en iskrem, der hu og tenårings-venninnene hennes lå toppløse, da.
Men tante Ellen ville ikke ha iskrem, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel alle de andre, (inkludert mora mi), ville ha det, da.
Så jeg spiste en iskrem selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så svømte de tenåringsjentene over til en øy, som lå litt uti bukta der, utafor Gurvika, da.
Men det var en øy, som jeg ikke hadde hørt om før, da.
Så det var ikke aktuelt liksom, for meg, å svømme etter de her tenåringsjentene, da.
(Som jeg tippa at ville være aleine, da).
Ihvertfall ikke siden at tante Ellen hadde vært bekymra for om Martin tålte å se nakne tenåringsjenter, litt før det her, da.
(Før vi gikk ned på stranda der, liksom).
Og ikke veit jeg hva de jentene dreiv med på den øya der.
Men det vet dem vel kanskje selv.
(Hu ganske pene tyske tenåringsjenta.
Hu hadde jo ganske kort hår.
Så det er mulig at noen av de her tenåringsjentene, var mer eller mindre lesbiske, da.
Det er mulig.
Jeg lurte nok litt på om det var sånn, ihvertfall, tror jeg.
Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da mora mi, Pia, Daniel og jeg.
Skulle ta en buss, fra nede i havna, i Nevlunghavn der.
Og inn til Larvik, da.
Etter at vi hadde vært på stranda, og pakka tingene våre, på gjestgiveriet.
(Som ikke var helt ordentlig, må man vel si.
For det var sånn, at døra til doen, som var på gangen, ikke gikk an å låse ordentlig da, husker jeg).
Så skulle vi gå på bussen, da.
Og da var det to unge tenåringsjenter, (to brunetter vel), i skikkelig trange klær da, husker jeg.
Som stod og tulla, ved inngangen til bussen da, (husker jeg).
Så det her var litt spesielt da, husker jeg.
For de her to tenåringsjentene var så unge, slanke, smekre og pene, da.
Så de var nesten som to ‘sex-kittens’ da, kan man vel si.
Så hva de dreiv med der, siden de hang der hvor man gikk på bussen.
Det veit jeg ikke.
Men det her virka litt rart for meg da, husker jeg.
At de to tenåringsjentene ikke klarte å gå på bussen liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake til Oslo.
Så måtte jeg ta 71-bussen opp til Rimi Bjørndal da, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For Bjørndal-Hilde hadde hatt ledervakta, dagen før, da.
(Nemlig på lørdagen).
Og hu var bare en reserve-leder, denne sommeren.
For hu likte vel ikke å jobbe som leder egentlig, vel.
Og hu hadde ikke lært å ta melke og brød-bestillinga, (for eksempel), da.
Og hu hadde vel ikke planer om å få seg en leder-karriere, i Rimi, heller, (tror jeg).
(Og hu flytta til ‘Gokk’ ikke så lenge etter det her, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han hadde vel godsnakka litt med henne, da.
Og fått henne til å jobbe som låseansvarlig, noen vakter, den sommeren, da.
Noe sånt.
(For Bjørndal-Hilde, hu kjente jo butikken bra, da.
For hu jobba jo allerede der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da.
Så Bjørndal-Hilde, hu trengte nok ikke så mye opplæring, for å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, akkurat).
Så jeg måtte ta melke og brødbestillinga, da.
På veien hjem fra Nevlunghavn.
Og så møtte jeg han somalieren, (eller hvor i Afrika han egentlig var fra), som så stygt på meg, i Slimeveien, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Etter at jeg hadde tatt de bestillingene, da.
(For Bjørndal-Hilde skulle nemlig jobbe tidlig på mandagen, da.
For seinvaktene der, de var liksom ‘mine’, da).
Og så tok jeg 71-bussen ned til sentrum igjen, da.
Og kjøpte meg en kebab, ved Stortorvet der, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hva jeg kjøpte, til bestemor Ingeborg, i 80-års gave?
Jeg fikk med Pia på å spleise på en flaske cognac, fra Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle ovenfor Kiwi der), hvis jeg husker det riktig.
For Elisabeth Falkenberg, hu lagde jo så spetakkel, da jeg kjøpte en flaske whiskey, til hennes 30 års-dag, (sammen med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud).
Og bestemor Ingeborg var jo ikke lesbisk heller, sånn som Elisabeth Falkenberg.
Så da fikk jeg med Pia på å spleise på en flaske Larsen cognac, (eller hva det merket het igjen), til bestemor Ingeborg da, husker jeg.
Et merke jeg hadde lest om, i en avis, (eller noe sånt), tror jeg.
Og det husker jeg at bestemor Ingeborg kommenterte om da, (på sitt dansk-norsk), at visstnok var et kjent merke, da.
Mens hu smilte vel.
(Så det var muligens noe som var morsomt.
Hva vet jeg).
Men det var en ganske dyr cognac-flaske da, husker jeg.
Til 400-500 kroner, eller noe sånt, vel.
Men jeg mener at det var det, som Pia og jeg, spleisa på, i gave, til bestemor Ingeborg, på den her bursdagen.
Hvis ikke det var til en annen av hennes bursdager på 90- eller 2000-tallet, da.
(Mener jeg tipper at det var den her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal
En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.
(Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).
Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.
Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).
At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.
Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.
Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).
Noe jeg gjorde, da.
Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.
For dette må vel ha vært i 1997.
Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).
Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.
Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).
Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.
For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.
Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.
Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.
Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.
Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.
På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.
(Etter at Irene Ottesen, slutta der).
Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.
(Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.
Av forskjellige grunner.
De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.
Hvem vet).
Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.
Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.
For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.
Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.
Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.
Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.
Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.
Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.
På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).
Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.
Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.
Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.
Og lærte ting raskt, da.
Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).
For jeg var jo under press selv.
(Om at vi måtte få satt opp varer, osv).
Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.
For kundenes syn, på butikken.
Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.
(Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).
Mens hu tok frukta, da.
For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.
(Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.
Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).
Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.
(Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.
For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.
Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).
Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).
Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.
Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.
(Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).
For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.
Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.
Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.
Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.
(Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.
For å sette ut og bestille de, da.
For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.
Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.
Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.
Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.
Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.
Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.
Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).
Så jeg hadde nok å gjøre, da.
For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.
(På mandager og onsdager, var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).
Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).
Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.
Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.
Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.
Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.
Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.
For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.
Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.
Ihvertfall to dager i uka, da.
Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.
(Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).
Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.
For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.
Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.
Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.
(Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).
Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).
Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.
Våren 1997, (var det vel kanskje).
Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.
(For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.
I den her tidsperioden.
Fra våren 1997 til høsten 1998, da).
(For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.
Husker jeg.
For den første bussen, til Bjørndal.
Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.
Så stengte Rimi Klemetsrud.
For den butikken skulle legges ned, da.
For de skulle bygge et nytt senter der.
Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.
Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).
Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.
Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.
Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.
Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.
Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.
Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.
Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.
Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).
Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.
(Etter at Irene Ottesen slutta).
At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.
Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.
For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.
Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.
Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.
Rundt klokka 18, da.
For de begynte å jobbe klokka 16.
Og butikken stengte klokka 20, da.
Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.
For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.
Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.
Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.
Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.
Hu rydda, fylte på og telte melka, da.
Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
For hu var ei russejente da, for å si det sånn.
Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).
Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).
Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.
Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.
(Noe sånt).
Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.
Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.
Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.
Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.
Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.
Så den butikken måtte liksom temmes, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.
(Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.
Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.
(Som om hu var mora hans, omtrent).
Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).
For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.
(Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.
At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).
Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.
(Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.
Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.
Noe sånt).
Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.
Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.
(Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).
Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.
For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.
(Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg sendte en e-post til Advokatforeningen
Gmail – Inhabilitiets-skjema/Fwd: Deres ref. 141241
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Inhabilitiets-skjema/Fwd: Deres ref. 141241
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thu, Sep 13, 2012 at 2:31 PM
To:
ijh@advokatforeningen.no
Cc:
nemnden@jus.no
Hei,jeg viser til Deres brev fra 5/9, som jeg mottok i dag, og sender herved inhabilitets-skjema tilbake.Vennligst bare kontakt meg hvis det er noe jeg har glemt å infomere om!Mvh.
Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2012/8/30
Subject: Deres ref. 141241
To: Disiplinærnemnden for advokater <nemnden@jus.no>Hei,
jeg viser til Deres brev av 28. august, og vedlegger Deres skjema i utfylt stand.Dere har tidligere skrevet til meg at det er greit, at jeg sender denne klagen på e-posten, siden jeg bor i utlandet.Så jeg regner med at dette fortsatt gjelder.Vennligst bare kontakt meg hvis det er noe jeg har glemt å forklare om.Mvh.font color=”#888888″>
Erik Ribsskog
inhabil skjema.jpg
190K
PS.
Her er vedlegget:
