Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.
At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).
For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.
Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.
Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.
For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.
(Noe sånt).
Men han pjokken, da.
Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.
Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.
Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.
Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.
(Noe sånt).
Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.
Det veit jeg ikke.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.
For det var hu vant til fra før da, (mente hu).
Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).
Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.
(Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).
Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).
Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.
Og det var jeg ikke vant med fra før, da.
Så dette ble som noe nytt for meg, da.
Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.
Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.
Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.
Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.
Så skeia det ut, da.
Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.
(Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.
Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.
(Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).
Men det største problemet, sånn som jeg så det.
Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.
Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.
Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).
For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.
Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
(Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.
Når det var stille i kassa.
For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.
Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).
Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.
Som ødela butikken da, (vil jeg si).
Siden den ødela fruktavdelingen, da.
Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.
(Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).
Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).
Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.
(Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.
Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).
Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.
(Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).
For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.
Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.
Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.
Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).
(Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.
Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.
Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.
Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).
Til å hjelpe meg, da.
Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.
Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.
Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.
Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.
(Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.
Mer eller mindre i smug, muligens).
Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.
For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da måtte Espen Karlsson og jeg.
Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).
For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.
Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.
(Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).
Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.
Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).
Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).
(Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.
Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).
Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.
(Når det gjaldt selgende fargemønstre.
Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.
(Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.
Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.
Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.
Etter at jeg begynte som butikksjef der.
Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.
For når fruktsalget økte.
Så økte også snitthandelen, da.
Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.
(Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.
I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.
Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).
Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.
Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.