Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.
Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.
Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.
Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.
Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).
Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.
Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.
For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.
Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.
At jeg satt kjølevarene i kategorier der.
Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.
Så det er mulig at vi kræsja litt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Nemlig Anne-Katrine Skodvin.
Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.
Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.
Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.
Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.
Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.
(Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).
Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.
Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.
For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.
Som var på mellom en halv meter og en meter?
Nei, det skjønte ikke jeg.
Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.
En av de første ukene mine vel, som butikksjef.
For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.
Så da fikk jeg viljen min, da.
Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.
Med to 90-hyller.
For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.
Som var på 1.20 eller 1.30, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den lørdagen, som ranet var.
Så var butikken i rute, og sånn.
Og alt på skinner da, må man vel si.
Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.
Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.
For den disken så rimelig bomba ut, da.
For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.
Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.
Så ble det ran, da.
Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.
Hvor jeg hadde vært, når ranet var.
For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.
Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.
Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.
Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).
Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).
Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.
Siden vi mista omsetning, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).
Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.
(Noe sånt).
Og jeg låste vel butikken, etter ranet.
Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.
Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.
(Noe sånt).
Og en nabo, av butikken.
En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.
Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.
Så han sa fra til meg, om det her, da.
For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.
For de detektivene gikk i sivile klær, da.
Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).
Om å prate med han joggedress-gubben, da.
Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).
Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.
Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.
Men så skjedde det noe rart.
Ei dame, i 40-årene vel.
Hu dukka opp, utafor butikken.
Og ville ikke gå igjen.
(Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).
Og jeg visste godt hvem hu dama var.
For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.
Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.
Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.
For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu gale dama, hu ville ikke gå.
Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.
Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.
For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.
(Eller hvem det her var igjen).
Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.
Når de etterhvert også skulle gå hjem.
For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.
(Noe sånt).
Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.
For å bli kvitt henne, liksom.
For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.
Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.
Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.
Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.
Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.
At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.
Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.
Så hva som foregikk rundt hu gale dama.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.
(Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).
Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.
Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.
Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.
Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.
Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.
Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.
Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.
Etter at hu hadde fått handle, da.
Så hva som var i veien med henne.
Det veit jeg ikke.
Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.
Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.
Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det første ranet, (må det vel ha vært).
Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.
Men det som var så dumt.
Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.
Det første kameraet, det overvåket kundeporten.
Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.
Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.
Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.
Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.
Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).
Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.
Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.
Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.
(Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).
For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.
For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.
Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.
Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).
Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.
Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.
Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.
For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.
(Når han handla sammen med kona si, vel.
Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).
At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.
Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.
Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.
(For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.
Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
For jeg satt i kassa, da.
Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.
For å liksom skåne kassadamene, da.
Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.