Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.
Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.
(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.
Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).
Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.
Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).
Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.
Jan Henrik var med, husker jeg.
Selv om han vel var i militæret da.
Og min nabo i Rimi-bygget.
Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.
(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).
Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.
For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).
Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.
Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.
Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at David Hjort.
(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.
Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).
Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.
(Av en eller annen grunn).
Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.
Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.
Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.
(Hvis jeg hørte riktig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.
Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.
For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).
At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).
Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).
‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.
Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.
Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.
For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.
Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.
Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.
Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.
Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).
For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.
Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).
Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.
Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.
(Av en eller annen grunn.
For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.
Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.
Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.
Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).
Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).
For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.
(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).
Og sa det, at jeg var sur på henne.
Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.
Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.
Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).
For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.
Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.
Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.
Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.
For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.
For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).
(Noe sånt).
Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).
Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.
Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.
(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).
Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.
Av Lars Boye.
Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.
Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.
For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.
Det huska jeg godt.
For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.
(Noe sånt).
Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.
Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.
Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.
Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.
Så jeg bare lot henne gjøre det, da.
For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.
Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.
Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.
Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.
Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.
Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.
Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.
Men det ble vel en annen sak, igjen.
Tenkte jeg nok.
For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.
Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.
Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.
Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.
Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.
Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).
Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.
(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).
David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).
At Henriette hadde type.
(En jeg ikke visste hvem var).
Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.
(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).
Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).
Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.
Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på det her julebordet.
At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).
Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.
Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.
Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.
For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.
Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.
For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.
Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.
Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.
Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).
For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).
Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.
(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.
Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).
Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).
For hu Miriam var ganske spesiell, da.
Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.
(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.
Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.
Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.
(Må man vel si).
De var liksom morsomme da, (må man vel si).
Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.
(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).
Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.
Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).
Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.
Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).
Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.
Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.
Under den her middagen, da.
For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.
Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.
Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.
Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.
Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).
Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.
Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).
At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.
(Noe sånt).
Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.
Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).
(Selv om det bare var med fingertuppen sin.
Men likevel, liksom).
Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.
(Litt i fylla, da).
Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.
Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.
Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.
Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).
Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.
At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.
Og det var det, at hennes svære, norske type.
En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.
Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.
Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.
At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.
(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).
Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.
For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.
Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.
For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).
Som om han var en leiemorder omtrent, da.
Men jeg hørte at han landa, da.
For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).
Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.
(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).
Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.
Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.
Og jeg vurderte først å hente AG-en.
Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.
Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.
For terrassedøra stod halvveis åpen, da.
Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.
Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.
Så det droppa jeg.
Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.
Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.
Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.
Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).
(Annet enn litt i fylla, da.
Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).
For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.
I fylla, da.
Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.
Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).
(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.
Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).
Det veit jeg ikke.
For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.
Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.