I år 2000, (må det vel ha vært).
Så var det så mye å gjøre, på Rimi Nylænde, igjen.
Så jeg ble ikke med på repøvelsen i HV.
Jeg bare tok med alt HV-utstyret mitt dit.
Og stod i kø, i en del timer.
Og forklarte til en lege, i Lutvann leir der.
At jeg hadde problemer med kneet mitt, (etter kneoperasjonen, i 1996), og at jeg derfor ikke kunne være med på HV rep-øvelsen, det året.
Dette var den enkleste måten å gjøre det på, syntes jeg.
For jeg var utslitt etter masse ran og prosjekter, i Rimi.
(Må det vel ha vært).
Så jeg orket ikke en så slitsom rep-øvelse igjen, som den i 1999, da.
Hvor jeg hadde måttet kjøre fram og tilbake, mellom Oslo og Hurdal, som en strikkball, i en uke, da.
Så jeg fikk fri fra repøvelsen, i år 2000, da.
Og en gang etter dette, så kom det en gardist, (eller noe sånt), på døra mi, med et brev fra HV, da.
Og jeg måtte så gå ned på Akershus festning, for å melde meg på rep-øvelsen, for år 2001, da.
(Må det vel ha vært).
Uten at jeg skjønner hvorfor Forsvaret kom på døra mi.
For jeg hadde ikke unngått å svare de på noen brev, (eller noe sånt).
Jeg var bare en med et dårlig kne, (som ikke var like bra igjen, etter operasjonen. Jeg måtte hele tida liksom tenke på hvordan jeg satt ned beinet, syntes jeg. For det var også noe skade på menisken, eller noe sånt, i det beinet. Det venstre kneet mitt har vært skranglete da, syntes jeg, og liksom mindre stabilt, etter operasjonen, selv om dette har gått i sykluser nesten, for jeg har også nesten fått skaden slått opp igjen, da).
Og jeg var også en travel butikksjef, som ble heftet mye, av denne repøvelsen, til HV, da.
Som jeg ikke syntes at jeg egentlig trengte, da.
For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, som geværmann, i et år.
Så jeg hadde gode ferdigheter som soldat da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i 2001, på Rimi Kalbakken, så var det mulig for meg, å dra på rep, da.
For der hadde jeg jo to assistenter, som jobbet heltid.
Så de kunne jo passe på butikken, mens jeg var på rep, da.
Så jeg bare sa fra til distriktsjef Anne Neteland, at jeg tok en av mine ferieuker, den uka, som HV-rep-en, var.
For dette var vel muligens det året, som vi fikk vår femte ferieuke.
Så da hadde jeg fortsatt fire ferieuker til liksom, da.
Og da fikk jeg lønn fra Heimevernet, siden jeg var på rep, i ferien min, da.
Bare en tusenlapp, eller noe.
Men likevel.
Og så slapp jeg også å hanskes med byråkratiet, i Rimi, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekket vernepliktsbeviset mitt nå.
Og denne repøvelsen, den var fra 26. – 30. mars, i 2001, da.
Og jeg kjørte med Sierra-en min, da.
Til Lutvann og Terningmoen, vel.
Og på Terningmoen, så tulla jeg litt, da.
Og lot som at jeg var på rep, i Hæren, eller noe.
For da vi fikk fri for dagen.
(En av de første dagene).
Så bare satt jeg meg inn i bilen min, og kjørte tilbake til Oslo, da.
Og så dro jeg tilbake til Terningmoen igjen, dagen etter.
Men det tror jeg egentlig ikke at var lov.
For det fikk jeg vel kjeft for, da jeg kom tilbake, vel.
Men jeg husket fra en rep jeg hadde vært på med mob-hæren.
I 1994, vel.
Mens jeg bodde på Ungbo.
At det var sånn, noen dager, at vi fikk lov å kjøre tilbake til Oslo da, om kvelden.
Så jeg gjorde det sånn i HV og, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne rep-øvelsen, med Støtteområdet.
Så var vi også på Rena leir, husker jeg.
Rena leir, det viste seg å være en moderne leir.
Og vi trente blant annet med Miles der da, (husker jeg).
(Noe som jeg jo forresten hadde trent plenty med, i Geværkompaniet også, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Og jeg fikk også skyte med en sånn skarp granatkaster-granat.
På den her øvelsen.
Fra en sånn granatkaster, som Geværmann 4, (eller noe), hadde på AG-en sin, i Geværkompaniet, da.
Men en sånn granatkaster, det hadde jeg aldri brukt i Geværkompaniet.
For jeg var først Geværmann 2 og så Geværmann 1 der, da.
Så da måtte jeg spørre noen av de andre på laget, om hvordan man brukte den granatkasteren da, (husker jeg).
Under en økt med lag i angrep, (eller noe sånt), med skarpe våpen, (må det vel ha vært), på enten Rena eller Terningmoen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var jo ikke så ‘Støtteområdet’, liksom.
For jeg hadde jo mer eller mindre skulka et par rep-øvelser, da.
Så jeg kjente ikke folka i Støtteområdet så bra da, liksom.
Så jeg husker at jeg gikk litt rundt for meg selv der, i Rena leir, da.
(Mens vi ventet på noen busser tilbake til Terningmoen, eller noe sånt, da).
Og der husker jeg at jeg så mange fine lyseblå FN-bereter.
Så det var en del FN-soldater der, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg så også en god del vanlige, norske infanterister, (eller noe sånt), der.
(Hvis de ikke var fra kavaleriet, eller noe sånt, da.
De var ihvertfall fra Hæren).
Det er mulig at dette var soldater fra K-for, eller forløperen til K-for, (eller noe sånt), da.
(Altså de som nå liksom har tatt over etter Geværkompaniet, vel.
Noe sånt.
Selv om jeg ikke klarte å finne noe om K-for på Wikipedia, nå).
Og jeg kjøpte meg vel en avis eller noe sånt, i kantina der.
(Som jeg mener å huske at holdt til i en ganske ny trebygning vel.
Noe sånt).
Og sikkert noe å spise og drikke og.
Mens jeg husker at jeg lurte litt på om jeg burde gå rundt så mye der.
For jeg husker at jeg så så sliten ut, på den her tida, etter hardkjøret på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den jeg husker best, fra laget mitt, på denne øvelsen.
Det er en kar, som kalte seg for ‘Titten Tei’.
Og han var den eldste HV-soldaten, på laget.
Han bodde i Groruddalen, vel.
Og fikk ikke lov til å ha AG-en hjemme.
For han hadde truet kona si en gang, (eller noe).
Så han fikk ikke ha våpen, på øvelsen, da.
Og han hadde en slags seremoni, for oss andre på laget.
En av de siste dagene sine der, da.
Og da herma han etter et humor-show, (med noen innvandrere vel), som var på NRK radio, (eller noe), på den her tida.
Også liksom tullet han, og tredde av, da.
Foran oss på laget, på fritida, om kvelden, en av de siste dagene der.
For å markere at dette var hans siste rep-øvelse, da.
Også sa han sånn: ‘Takk for seg’, (istedet for ‘takk for meg’), når han hadde den seremonien sin, da.
For han etterlignet liksom en pakistansk innvandrer, som ikke hadde lært å snakke ordentlig norsk, da.
Fra det radio-programmet.
Så humoren var noe med muslimer, (eller innvandrere), da.
(Forstod jeg).
Men om Titten Tei signaliserte at han var muslim.
Eller om han mente at omtrent alle de andre på laget var muslimer.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Titten Tei jobba forresten som fiskedisk-ansvarlig, på det supermarkedet, som ligger i samme bygg vel, som Jysk Sengetøylager der, på Carl Berner.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på torsdagen, under rep-øvelsen.
Så spurte Titten Tei de på laget.
Om dem blei med ut på byen, i Elverum.
Siden det var tradisjon, at rep-gutta tok seg en fest, den siste torsdagen, på rep.
Og siden at det var den siste rep-en hans vel.
Og ingen ble med.
Så jeg måtte nesten bli med da, syntes jeg.
(Selv om jeg ikke var så Støtteområdet).
For jeg hadde jo avtjent verneplikten min, i Elverum.
Og på den repen i mob-hæren, som jeg var på, i 1994, vel.
Så hadde jo hele laget dratt på den pub-til-pub runden, (må man vel kalle det), i Elverum, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så Titten Tei og jeg.
Vi stakk på byen da.
I Elverum.
På torsdagen, (altså 29. mars 2001, må det vel ha vært).
For å drikke noen øl, da.
Som de eneste soldagene, fra Støtteområdet vel.
Enda Titten Tei ikke hadde penger.
Men jeg mente at jeg hadde penger, da.
For lønninga mi pleide å komme inn dagen før.
Men jeg glemte kanskje at det var 31 dager, i mars måned.
Og jeg hadde jo tatt den tyvpermen, tilbake til Oslo, et par-tre dager før.
Og handla i kantina, på Rena leir.
Så jeg hadde visst brukt opp alle penga, på lønnskontoen min, da.
Og det fant jeg ut.
Etter at jeg hadde bestilt to halvlitere, til Titten Tei og meg selv.
På en pub i Elverum sentrum da, (i samme gata som kirka der vel).
Så jeg måtte febrilsk fly til en minibank, da.
Og jeg ringte DNB.
For jeg hadde hørt at man kunne få nødpenger, hvis man hadde den kontoen, som jeg hadde.
Men det fikk jeg ikke, da.
Men jeg prøvde det kredittkortet.
Som jeg hadde fått, da jeg kjøpte de to videospillerne, på Bryn senter, i 1993 eller 1994, vel.
Og det kortet hadde jeg litt kreditt på, da.
Så minibanken spøy ut tre-fire hundrelapper, fra den kredittkort-kontoen, da.
Heldigvis.
For hvis ikke så hadde jeg tapt ansikt så det holdt.
For jeg hadde jo to halvlitere, som stod og venta på meg, på den Elverum-puben, ikke så langt unna minibanken, da.
Sammen med Titten Tei, som jeg hadde fortalt, at jeg hadde penger, da.
Så jeg var sjeleglad, fordi at jeg hadde fått ut noen penger, fra den kredittkort-kontoren.
For hvis ikke så ville jeg ha driti meg ut noe jævlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette flaue opptrinnet rundt mine manglende penger.
Så satt Titten Tei og jeg oss ned ved et bord, i den nesten tomme puben.
(Som jeg lurer på om kan ha vært den puben, som jeg var og drakk i, etter garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
Sammen med han lave, på lag 3, som også var en av troppens fem beste skyttere, og derfor også var med på garnisjonsmesterskapet, da.
Den gangen jeg plutselig kjøpte meg et glass med iskrem, vel.
Da resten av troppen var på gassmaske-øvelse.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Titten Tei forklarte meg det, at han jobba som ansvarlig for fiskedisken, på Meny, (må det vel ha vært), på Carl Berner.
Og jeg fortalte vel da, at jeg hadde jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, i sin tid.
Ihvertfall så fortalte jeg vel det, at jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Og at jeg mega-mye problemer der, da.
Og at jeg fikk kjeft fordi jeg var så dårlig, med medarbeiderne der, da.
Av distriktsjefen, (og sånn), da.
Og Titten Tei, han fortalte meg det.
At han visste en god del om praktisk ledelse, i butikk, da.
Og han sa for eksempel det, at hvis man lurte på hva noen butikkmedarbeidere mente om noe.
Så burde man spørre dem om dette.
Når de var to sammen, da.
Og ikke når de var alene.
For hvis de var to sammen, så turte de å si hva de mente, da.
Sa Titten Tei, da.
Og han sa også mange andre ting, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før.
Så det gikk opp et lys for meg, da.
Nemlig at jeg nok ikke var en så god leder, som jeg kanskje hadde trodd, at jeg var, da.
(Noe sånt).
Og Titten Tei og jeg, vi var også enige i det, at man ikke burde blande privatliv og jobb, da.
Og jeg ble litt sjalu på Titten Tei, må jeg innrømme.
For han hadde vært på dansketur, med Meny Carl Berner, da.
Og da hadde han til stadighet fått unge butikkdamer, på døra, til lugaren sin, da.
Men Titten Tei, han fortalte det, at da bare dulla han litt med damene, da.
Og han begynte ikke å pule på dem, eller noe sånt, da.
For han ville ikke blande business og pleasure, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Titten Tei stakk på dass.
Så benytta jeg sjansen, til å si hei, til to damer, som satt der.
Og det viste seg at de gikk på lærerhøgskolen da, (eller noe sånt).
(Der hvor min morfar Johannes Ribsskog, sine foreldre, hadde gått, i sin tid.
Nemlig Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, da.
Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og Titten Tei, han var jo den sjarmøren, da.
Og han fortalte til de damene og vel, at han ble kalt for Titten Tei, da.
Og han fikk jo meg til å virke som en dusting nesten, siden han var så flink med damer, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg snakka med hu ene lærehøgskole-dama, da.
Om at det var fint å være ute i naturen også.
Sånn som man fikk muligheten til, i Forsvaret, da.
Og jeg begynte vel å bable, (nesten emosjonelt vel), om hvor fin stjernehimmelen og sånn, var om natta, ute i naturen, da.
Og jeg tenkte jo da på den ‘galning-patruljen’, til sersjant Johansen, fra Geværkompaniet.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
For da satt vi jo i kraftgata, på Terningmoen, og så på den klare stjernehimmelen, (med stjerneskudd, var det vel), midt på natta, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg trodde det, at å se stjernehimmelen sånn, om natta.
Ute i naturen.
At det liksom gjorde noe med menneskene, da.
For det var jo liksom sånn som menneskene så stjernehimmelen, i steinalderen osv., da.
(Noe sånt).
Men da veit jeg ikke om hu lærerhøgskole-dama skjønte hva jeg mente.
Det er mulig at hu syntes at jeg ble for salig eller emosjonell, (eller noe sånt), da.
(Det er mulig).
For da trakk hun seg vel litt unna, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi skulle tilbake igjen til Oslo, dagen etter.
Så ville Titten Tei sitte på med meg, da.
For han hadde ikke noe bil, da
Og jeg kjørte innom en bensinstasjon, mellom Elverum og Hamar, vel.
For å fylle bensin, da.
(Må det vel ha vært).
Og etter at jeg hadde kjørt en stund.
Så fant jeg ikke mobilen min, da.
(Altså min Nokia 3210, da.
Som hadde kostet 2000 vel, et par år før det her, da).
Og da måtte jeg stoppe bilen, vel.
Og jeg fant ikke mobilen min noen steder, da.
Så jeg kjørte tilbake igjen, til den bensinstasjonen, da.
Og spurte om de hadde funnet en mobil, da.
Men det hadde de ikke, da.
Og da jeg hadde kjørt litt lenger mot Oslo igjen, vel.
Så fant jeg mobilen min, mellom førersetet og girkassa cirka, da.
(Noe sånt).
Så jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å surre sånn.
For jeg pleide vel ikke å være så surrete, liksom.
Men jeg var vel sliten etter mye jobbing og rep-øvelse, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg slapp av Titten Tei, i Groruddalen, (må det vel ha vært).
(Jeg mener å huske at jeg slapp han ved noen blokker.
Et sted i Groruddalen, langs linje 5, vel).
Så møtte jeg aldri Titten Tei igjen, da.
Men jeg husker at jeg spurte han, på den puben, (i Elverum), om hvorfor han ble kalt for Titten Tei, da.
Og det var fordi at han ligna på Titten Tei da, (mente han).
Men det skjønte jeg ikke av meg selv, (må jeg innrømme).
Så han ligna kanskje ikke så utrolig mye på Titten Tei, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at jeg på en tidligere rep-øvelse.
Da vi også var på Terningmoen, vel.
Men jeg vel hadde parkert HiAce-en på Lutvann.
(Noe sånt).
For dette må vel ha vært rett etter kneoperasjonen min, da.
Så mener jeg at jeg overhørte det.
At Titten Tei babla med noen andre på laget vårt.
Om at jeg ikke kunne jobbe i butikk, siden jeg så så stygg, skjeggete og fæl ut, (med HV-uniform og feltlue), på øvelse, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den rep-øvelsen, den var fra 16. februar til 21. februar, i 1998, så jeg på tjenestebeviset mitt fra Forsvaret, nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på denne rep-øvelsen, i 2001.
At troppsjef Andersen tulla litt med meg, husker jeg.
(Han som i begynnelsen, i Støtteområdet, pleide å si ‘konge-kult’, husker jeg.
Kanskje fordi han var fra Bærum, eller noe sånt, vel).
For jeg husker at jeg overhørte det.
At han chatta med en annen HV-kar.
(På en oppstilling vel).
Om at han huska det, at jeg enten hadde det samme fornavet eller etternavnet, som han.
Og han het vel Erik Andersen, vel.
(Og jobba i Andersen consulting, som seinere skifta navn til Accenture, vel).
Så han kalte meg først ‘Andersen’, da.
Og så ‘Erik’, vel.
(Noe sånt).
Og så måtte jeg være avgitt, til et 12.7-lag da, husker jeg.
Og jeg måtte liksom ligge nederst i en kuldegrop, i en stilling, som 12.7-folka hadde lagd, da.
Og det var så en del fram og tilbake, angående om jeg fortsatt skulle være avgitt, til det 12.7-laget, eller ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var litt som at troppsjef Andresen hadde et horn i siden til meg, (vil jeg si).
På den øvelsen i 1998, (var det vel antagelig).
Så hadde han kommet bort til meg.
Mens jeg stod vakt, på Jørstadmoen, eller noe, vel.
Med en svær mag-lite, i henda, da.
Og han holdt nesten den lommelykta som en kølle da, (husker jeg).
Så det var nesten som at han var truende da, (vil jeg si).
Så jeg gikk ikke så bra sammen med han troppsjef Andersen, da.
(Hvis jeg skal si min ærlige mening, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter den øvelsen, i 1998, (forresten).
Så ble jeg litt sånn rar i huet da, av å være på øvelse.
Så da søstera mi Pia ‘babla’ om at hennes venninne Siv fra Røyken, trengte barnevakt.
Så hadde jeg vel blitt rimelig dame-gæern, av å være på rep.
(Som man vel blir, av en eller annen grunn).
Så jeg sa at jeg kunne være det, da.
(For å kanskje få litt sjangs på Siv, da).
Og da bodde hu Siv ved Sofienberg-parken da, husker jeg.
Ikke så langt fra søstera mi, da.
Og Siv sa at hvis hennes sønn Dennis, (som da var to-tre år gammel, vel).
Begynte å gråte.
Så måtte jeg trøste han ved å holde han inntil meg, da.
Og det måtte jeg gjøre også da, husker jeg.
(For å få han til å slutte å gråte, da.
For han hadde vel mareritt, eller noe sånt, tror jeg).
Så jeg måtte nesten være som mamma-en til Dennis da, husker jeg.
Etter en sånn rep-øvelse, hvor jeg ble litt sånn tomsete i hue nesten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han ungen til Siv.
Altså Dennis.
Han tok også ut masse gryter, av skapene, på kjøkkenet, da.
Og begynte å leke med de, da.
Og da lot jeg de bare ligge, husker jeg.
Og så sovna jeg på sofaen der, da.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Og da Siv kom hjem.
Så hadde hu Siv med seg en svær og skummel araber, da.
(Eller noe sånt).
Så å sitte barnevakt, det var ikke noe artig da, fant jeg ut.
(Men Pia og Siv.
De utnyttet kanskje det.
At jeg nettopp hadde vært på rep-øvelse.
Og var vant til å bli kommandert, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn, forresten, på den rep-øvelsen, i 1998.
(Som ikke var så lenge etter at jeg hadde operert kneet, da).
At laget vårt skulle øve på strid i hus, (eller noe sånt), på Terningmoen, da.
(Som vi også hadde gjort ganske mye, i Geværkompaniet, forresten).
Og mens vårt lag venta på at det skulle bli vår tur da, (eller noe sånt).
Så kom det ei befal-dame, bort til oss, da.
Og hu fikk oss til å hoppe over et høyt hinder, husker jeg.
Og det var vel ikke vårt befal, (tror jeg).
Og jeg måtte ta det veldig forsiktig, da.
På grunn av kneet mitt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.
Så prøvde jeg å ringe Dr. Bjerre, ved Aker sykehus, da.
(Han som hadde operert kneet mitt, i 1996).
Og jeg spurte om jeg kunne få slippe å være i HV da, siden jeg hadde et operert kne.
Men det var ikke noe problem for meg da, (mente Dr. Bjerre), å være i HV.
(Så det slapp jeg ikke unna, da).
Enda han vel ikke hadde kontrollert hvordan beinet mitt ble, etter den operasjonen, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og på en av rep-ene, i Heimevernet.
Så skulle det være informasjon, om et angrep, (eller noe), da.
(Fra kompanisjefen, vel).
Og da hadde jeg glemt noe, i teltet, da.
Så jeg kom litt for seint, da.
Så informasjonen hadde begynt, da.
Og da jeg da gikk bort for å høre på informasjonen om angrepet, da.
Og da, så stod det en soldat, og liksom så stygt på meg da, (husker jeg).
En som jeg trodde at kanskje var nazist, (eller noe sånt), da.
Og det likte jeg ikke, da.
Så da stilte jeg meg ved siden av han, på den her undervisninga, da.
Men da sa han ikke noe til meg.
Det turte han visst ikke, virka det som.
Så ‘tøff på avstand’, er det vel kanskje noe som heter, for nazister.
(Det er mulig).
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.