Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at dem aldri pleide å ha på lyset, inne på kontoret, der.
Og det var fordi, (fant jeg ut seinere), at assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth.
De likte å sitte i mørket, inne på kontoret der.
Og glane på hu blonde kassadama Cecilie, da.
Mens hu satt i kassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette merkelige fenomenet.
Det visste jeg ikke om, da jeg begynte der.
Så jeg ble overrasket, en gang, som jeg så det, at assistent Kjetil Prestegarden, bare satt på en stol, inne på kontoret der, i mørket, da.
Mens han så ut av vinduet, da.
(Og muligens med henda i fanget, vel.
Noe sånt).
Og assistent Kjetil Prestegarden, han svarte ikke noe, da jeg spurte han, om hva han dreiv med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble tatt opp, av assistent Monika, på et personalmøte.
At assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, pleide å sitte inne på kontoret, og bare kikke på hu Cecilie, da.
Og da kommenterte hu kassadama Cecilie det her.
Og sa det, at hu likte det, (at assistent Kjetil Prestegarden satt inne på kontoret der, og så på henne, mens hu satt i kassa), siden hu var ‘blond’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Prestegarden, han var forresten også sammen med dattera, til han som eide buss-selskapet Valdres-ekspressen, (mener jeg å huske).
(Muligens hu som var på den samme dansketuren, som meg.
Den gangen jeg som student møtte Eva Olsen og typen hennes i Oslo, helt på begynnelsen av 90-tallet.
Og sneik meg med Stena Saga, til Fredrikshavn.
Hu som lå og sov, i området ved landgangen der, mens noen unge karer, skrev med kulepenn, på den hvite strømpebuksa hennes, da.
(Noe sånt).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2
Så hva assistent Kjetil Prestegarden, fikk ut av det, å sitte i mørket der, å se på hu kassadama Cecilie.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Kjetil Prestegarden, han var fra Furuset-distriktet, tror jeg.
Og han var jo ni år yngre enn meg.
Som var 30 år, på den her tida.
Så jeg tenkte vel sånn at han og kassadama Cecilie, de var ungdommer, (nesten som tenåringer).
Så jeg kunne vel nesten ikke blande meg opp i deres nesten pubertetsaktige lek.
(Når de begge likte denne kikke-leken, da).
Tenkte vel jeg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Kjetil Prestegarden, han var vel forresten fra Furuset-distriktet, vel.
Og han hadde jobbet på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset.
Før han begynte å jobbe, på Rimi Kalbakken, da.
Og jeg lurer på om Kjetil Prestegarden, kan ha vært han, som sa til meg det, på en brysk måte, da jeg var på den rep-øvelsen, i mob-hæren, mens jeg bodde på Ungbo.
At: ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, (eller noe).
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Da Glenn Hesler, dro meg med, på Rimi Jerikoveien.
Fordi at jeg hadde lyst på min favorittrett, på den her tiden.
Nemlig Pasta De Napoli, fra Toro, med en pakke kjøttdeig, fra Stabburet/Spis, da.
For Kjetil Prestegarden, han gikk jo bra sammen med Spis-konsulenten, på Rimi Kalbakken.
Så det kan ha vært han som stod ved kjøttdeigen der, på Rimi Jerikoveien muligens.
(En butikk som jeg noen ganger gikk til, fra Ellingsrudåsen.
Langs en ganske fin gangvei, med en del trær langs, osv.
For jeg likte ikke at mange folk som hadde jobbet sammen med meg på Matland, jobba på Rema-butikken, på Furuset Senter, da).
Selv om dette vel var høsten 1994, (sjekka jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå).
Så Kjetil Prestegarden, han var vel bare 15 år, (eller noe), på den her tida.
Likevel så svarte han meg på en veldig brysk måte, husker jeg.
Og jeg skjønte ikke at han var så ung, som 15 år.
Men han var jo på kretslaget, (var det vel), i fotball, da.
Så det var kanskje derfor han så en del eldre ut, enn 15 år, da.
Så jeg trodde nok at han var ansvarlig, eller noe, i den her butikken, da.
For jeg synes at han oppførte seg rimelig myndig, må jeg si.
Men hva en 15 år gammel butikkmedarbeider, gjør i avdelingen for fersk kjøtt, (like etter inngangen), det vet jeg ikke.
Men butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), som vel var butikksjef, på Rimi Jerikoveien, på den her tiden.
Han vet vel kanskje det.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.
(Like før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).
At en som jeg lurer på om var assistent Kjetil Prestegarden, var innom der.
Og at han spurte om vi hadde ferdigsmurte baguetter, (var det vel).
Jeg svarte at vi ikke hadde det, da.
(For ferdigsmurte baguetter, det solgte veldig lite, på Rimi Nylænde).
Men Rimi samarbeidet med Statoil, på den her tiden.
Og hadde noen bensinstasjoner, som hadde butikk-del, fra ICA, vel.
(Noe sånt).
Så jeg sa til Kjetil Prestegarden det, (hvis det var han).
At de hadde baguetter, nede på Statoil-stasjonen, på Abildsø der.
(For jeg pleide vel noen ganger å fylle bensin der, da.
Og jeg pleide å handle på den bensinstasjonen, på søndagene, da jeg bodde på Abildsø, da.
Så det var det svaret jeg kom på i farta, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
En av de første dagene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.
At assistent Kjetil Prestegarden og assistent Monika.
De dro meg med, for å rydde i noen hyller, (eller noe), utafor kontoret der, da.
Og der, så lå det også et flagg, som var igjen, fra 17. mai-varene, som ble solgt, noen måneder tidligere, da.
Så man kunne se at det her hadde vært et ICA supermarked.
For istedet for å legge 17. mai-varene, inn på lageret, da.
Så var det så mye hylleplass, i denne butikken, at disse varene, de ble liggende i noen litt bortgjemte hyller, fram til neste 17. mai, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, mens vi dreiv og rydda, (eller noe), i disse hyllene, for rest-varer, (eller hva man skal kalle dem).
Så kom assistent Kjetil Prestegarden, med en kommentar, da.
(Eller om det var assistent Monika).
De assistentene, de lurte ihvertfall på om jeg trodde det.
At hvis det kom en gammel mann, og bøyde seg ned, for å se i en hylle der.
Og han så gikk litt bakover.
Om han da kunne ha fått det 17. mai-flagget inn i rumpa.
(Noe sånt).
Og dette var jo ikke prating, som jeg var vant med, i en butikk.
(Ihvertfall ikke når det var damer tilstede).
Det var for eksempel ikke sånn, på OBS Triaden, da deltids-kassaleder Liss, og jeg, telte kondomene, i kassaområdet der, på en varetelling.
At vi ‘babla’ om alle de forskjellige perverse tingene, som man kunne ha gjort, med de kondomene.
Så man kan kanskje si det, at de to assistentene, på Rimi Kalbakken.
(Det vil si Kjetil Prestegarden og Monika, da).
Var litt perverse, da.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Monika.
Hu hadde forresten også sin egen Rimi Kalbakken-syklubb.
(Eller noe).
For etter at jeg hadde jobba der en stund, så begynte assistent Monika.
Å dra alle kvinnfolka, som jobba, på Rimi Kalbakken, med hjem til seg.
For noen slags Ottar-møter, (eller noe sånt), da.
Så det var kanskje derfor at hu turte å angripe assistent Kjetil Prestegarden, da.
(For den her kassadame Cecilie-glaninga si, innefra kontoret, da).
For dette hadde kanskje Rimi Kalbakken sin ‘Ottar-avdeling’, pratet om, hjemme hos hu assistent Monika, da.
(Som også hadde en ganske kraftig samboer, (mener jeg å huske).
Som hu bodde sammen med, i Kalbakken-distriktet, et sted, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.