Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.
Han kunne også være litt vittig.
Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.
Eller om han mente dette bokstavelig.
Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.
For han mente at jeg bare gjorde feil, da.
Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.
Og innse at det var menneskelig å feile, osv.
Og heller fokusere på andre ting enn feil.
Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.
Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.
Og han ville overdrive, (vil jeg si).
Og snu alt på hodet, liksom.
Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.
Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).
Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.
Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.
(Noe sånt).
Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.
Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.
Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.
Det var vel kanskje ikke noe humor i det.
Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).
Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.
Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).
Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.
(Noe sånt).
Mens han gliste, da.
Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.
Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).
Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.
For det som han pleide å gjøre.
Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.
Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.
Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.
Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.
Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.
Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.
For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.
For det en stor disk, til frukta der.
Og en stor disk til grønnsakene også, da.
(Rett etter inngangen der).
Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.
For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.
(Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.
Noe sånt).
Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.
(Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).
Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.
For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).
Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.
Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.
Men det jeg savner, i ettertid.
Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.
Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.
Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).
Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.
Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.
Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.
Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.
Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.
Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.