Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.
Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.
Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).
For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.
Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.
Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.
Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.
Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.
(For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.
For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.
Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.
Og ikke jobbe i butikk.
Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).
Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.
(For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).
At det ikke var så farlig med det kursbeviset.
Så det kunne bare ligge der.
(På Rimi Karlsrud, da).
Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).
Men det var ikke jeg helt enig, da.
For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.
Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.
For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.
Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).
Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.
For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.
Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.
Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.
Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).
At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.
For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.
Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.
(Noe sånt).
Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.
Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.
Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).
Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.
Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.
Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.
Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.
Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).
Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).
Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).
Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.
Så når det gjaldt kommunikasjon.
Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.
Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.
(Noe sånt).
Så hvis dette ble surret med.
Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.
Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.
Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.
(Noe sånt).
Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.
(Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.
Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.
(Noe sånt).
Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).
(Noe sånt).
Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.
(Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).
Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).
Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).
Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.
(Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.
Det er mulig).
Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
At jeg ville ut av Rimi, da.
På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.
(Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.
Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.
Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.
Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.
(Noe sånt).
Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.
Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.
(Det var i den duren der, liksom).
For det var visst lov, da.
Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var personvern-loven, da.
Noe sånt).
Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.
Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.
(Noe sånt).
Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.
For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.
(Under butikksjef Cille der).
Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.
Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.
Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.
For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.
Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.
Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.
(Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).
Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.
For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.
Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.
Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.
Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.
Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.
Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.
(Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).
Noe som kanskje høres litt rart ut.
Men det var visst sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter disse to kursene/kursdagene.
Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).
Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.
Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.
Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.
(Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).
Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
