PØF hadde også en sånn ‘tulle-ambulerende’, husker jeg.
Det var en kar ved navn Svein-Erik vel, (en høy kar med lyse krøller), som ble presentert som en slags håndtverker, da.
Så jeg kalte han for ‘handy-man’, (husker jeg), mens PØF, Svein-Erik og jeg, gikk ned på spiserommet, på Rimi Nylænde, for å preike, vel.
For da var det sånn, at hvis noe skulle fikses i butikken, av håndtverk-arbeid.
Så skulle jeg bare ringe PØF og Svein-Erik, da.
Men jeg hadde jo da, (på nyåret år 2000), vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i godt over et år.
Så jeg hadde allerede fått håndverkere til å fikse alle mulig slags småfeil, i butikken, da.
Innimellom liksom, den første tiden, som jeg hadde vært butikksjef, da.
For å liksom få butikken til å se ordentlig ut, og ha en ok standard, da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte ambulerende Svein Erik hele tida, liksom.
For å få han til å fikse alt mulig, i butikken.
Nei, sånt var jeg for det meste ferdig med.
Og det var det samme under PØF, som under Jan Graarud.
(Og under Anne-Katrine Skodvin, i noen måneder, før det her igjen).
At ambulerende, (som jeg betalte et par tusen til, over lønnsbudsjettet, hver måned vel).
Han jobba aldri i vår butikk, da.
Ikke en eneste time, (såvidt jeg kan husker ihvertfall), på den tida, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, da.
Og sånn var det også de fem-seks årene, som jeg jobba i Rimi, før det her.
Jeg kan ikke huske å ha sett en ambulerende, i den samme butikken, som jeg selv jobba.
Ihvertfall ikke på de cirka ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.
(Av en eller annen grunn).
Ambulerende og PØF, de hang for det meste borte hos butikksjef Hege Grymyr, (som var ganske pen vel), på Rimi Oppsalstubben, (fikk jeg inntrykk av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF var forresten veldig flink til å forklare ting, (vil jeg si).
Selv om han kanskje noen ganger hang seg litt opp i detaljer.
Han likte for eksempel ikke den måten melkepermen vår var på, (husker jeg).
Han spurte: ‘Har du fremtiden foran eller bak deg, Erik?’.
(Noe sånt).
Og så ble det bestemt at arkene i melke og brødpermen vår skulle ligge motsatt vei, av det som var vanlig, da.
Så PØF drev også litt med detaljstyring, (vil jeg si), selv om han ofte liksom hadde en morsom måte, å forklare seg på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF han hadde også god greie på budsjetter og sånt, (husker jeg).
Mens jeg selv vel hadde sett mest på hva som trengtes å fikses, i butikken, den første tida mi, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og ikke så mye på budsjettet.
(Når det gjaldt håndverksarbeid, og sånn, da).
Og jeg hadde jo gjennomført mange prosjekter, de første månedene mine, som butikksjef.
Det vil si flytting av fruktdisken, innføring av tipping og utbytting av kjøle og fryse-disker.
Og jeg kan kanskje ta med at vi fikk videoovervåking.
Og samtidig, så ble det sånn, på den tiden som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
At Rimi ‘heiv ut’ leverandørene, av butikkene.
På midten av 90-tallet, så var det sånn i Rimi, at leverandørene stablet opp mellom en tredel og halvparten av varene, i en Rimi-butikk, (vil jeg si).
(Ihvertfall i de butikkene som jeg jobbet).
Men fra 1999 eller 2000, så ble det sånn, at Rimi skulle stable opp alle varene selv, da.
Men vi butikksjefene, vi fikk litt mer penger på lønnsbudsjettet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det hadde vært nok av ting for meg, å drive med, de første månedene, som butikksjef.
Og det hadde jo også vært mange ran.
Det var oppgangstider, så det var vanskelig for meg å få tak i nok medarbeidere.
Og de medarbeiderne som jeg arvet, (spesielt Wenche Berntsen og Jan Henrik), da.
De syntes jeg at det var litt vanskelig å samarbeide med, da.
Samtidig, så hadde jeg prøvd å få orden på lager-rommene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, da.
Noe jeg vel var ferdig med cirka, da jeg fikk PØF som distriktsjef, vel.
Så det var lett for meg, å følge de nye direktivene fra PØF, da.
For jeg hadde liksom kontrollen i butikken da, (mer eller mindre ihvertfall), syntes jeg.
Men problemet var at jeg ikke hadde blitt forklart, på en ordentlig måte, (må jeg vel si), hvor lite svinn, som en Rimi-butikk egentlig kunne ha, da.
Men dette fortalte PØF om, på en rett fram måte, da.
For PØF, han sa at Rimi Nylænde kunne ha cirka 500 kroner i svinn, på grunn av utgått dato og tyverier, hver dag, da.
(For å holde seg innenfor LIS-bruttoen, da).
Og jeg hadde ikke tenkt på dette så konkret før.
Så jeg ville nok tippet at det beløpet lå høyere, da.
Men jeg hadde liksom aldri kommet så langt, at jeg fikk tenkt så mye, på akkurat det her, da.
For det hadde alltid vært så mye annet å gjøre, som butikksjef, da.
Og også i løpet av de fire årene, som jeg jobba som assistent, før jeg ble butikksjef, da.
Men da PØF fortalte det, at LIS-brutto-marginen, den tilsvarte at butikken hadde et totalt svinn, på cirka 500 kroner hver dag.
For LIS-bruttoen, den lå et prosent under den bruttoen som man ville fått, hvis man ikke hadde noe svinn, da.
Og Rimi Nylænde sin dagsomsetning, den lå på cirka 50.000 da, (på en vanlig hverdag, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter at PØF forklarte om svinnet, på den her måten, så syntes jeg at det ble enklere, å jobbe med svinn-redusering, da.
For det var vel første gang, at jeg pratet så konkret, med noen, om svinn, da.
Svinn ble vanligvis pratet om som noe rimelig abstrakt, vil jeg si, i Rimi, da.
(Ihvertfall fra de folka som jeg hadde jobba sammen med, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den her tida, så hadde jeg jo også en pålitelig og hardtarbeidende assistent, (må man vel si), nemlig Stian Eriksen, da.
Som gjorde mye grovarbeid liksom, da.
Som å legge opp frukta, legge opp frysevarene og sette opp brøda, da
Så Stian Eriksen og meg, vi hadde kontrollen på butikken, da.
Selv om Stian Eriksen kanskje stressa litt mye, innimellom.
Han falt og slo hue, i trappa ned til kjelleren en gang, husker jeg.
Så han fant ikke helt roen da, i den her jobben.
Så jeg tok det opp med han, noen ganger, om han klarte å få gjort unna alle disse arbeidsoppgavene.
Og han sa at han klarte det, da.
Så jeg får gi ære til Stian Eriksen siden han jobba så hardt da, som assistent.
Og fikk gjort en del mer, enn de andre assistentene, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For vi måtte ha svinnreduserings-program, da.
I år 2000, på Rimi Nylænde.
For vi hadde hatt for høyt svinn, året før, da.
Og da måtte Stian og jeg føre alt svinnet på lister.
Og hver uke, (var det vel), så skulle vi lage en topp 3, (eller noe), av hva det var mest svinn på, i hver enkelt avdeling, da.
Og så skulle vi bestille mindre av de topp 3-varene, de neste ukene, da.
(Noe sånt).
Og jeg tok jo Spis-bestillinga selv, (husker jeg).
(Istedet for at Spis tok den, da).
Og det ville PØF at vi skulle gjøre, da.
For å få kontroll på svinnet.
PØF ville at vi Rimi-lederene skulle ta flest mulig bestillinger selv, vel.
Så jeg tok vel også etterhvert også tobakksbestillingene, mener jeg å huske.
For leverandørene.
De bestilte mye varer.
Men Rimi Nylænde, det var jo en ganske liten butikk, omsetningsmessig.
Så derfor så bestilte leverandørene ofte for mye varer, da.
(For de var kanskje til å bestille for butikker som solgte mer, da.
Noe sånt).
Sånn at det ble utgått dato og rot, da.
Ihvertfall til en viss grad.
(Og hvis røyk-skapet var fullt av varer, som bare lå der og tok plass.
Så var det vanskeligere for meg å legge merke til, hvis noe ble borte, da.
For røyk var jo omtrent som penger.
For en røykkartong kosta jo cirka 500 kroner da, på den her tida, da.
Noe sånt.
Så derfor så burde butikksjefen ha full kontroll over røyk-safen da, mente PØF.
Så derfor så var det bare meg, som butikksjef, som fylte opp røyk, i røyksafen.
Og som bestilte røyk, da.
Det ble etterhvert en del av svinn-reduserings-programmet, husker jeg.
Som PØF ikke hadde nevnt med en gang, men tok med seinere.
For noen ganger, når jeg måtte sitte i kassa.
Så kunne det være tomt for røyk, da.
Og da, så hendte det at jeg fikk noen medarbeidere, som kanskje bare var 17-18 år, til å hente den røyken som en kunde ville ha, i røyk-safe-en, da.
Men jeg hadde lagt merke til det, at noen hadde åpnet noen røykkartonger, i røyk-safen.
Og at det mangla for eksempel en ti-pakning da, her og der, i noen kartonger, som lå, i røyk-safe-en.
Så noen stjal nok røyk der, da.
Og det nevnte jeg for PØF.
Og da, så sa han det, at kun butikksjefen fikk lov å bestille og fylle på røyk, da.
For da fikk jeg oversikten, over røyken da.
Og det var store verdier, så derfor var det noe som PØF ville ha med, på svinn-reduserings-programmet, da).
Så derfor ble det sånn at vi Rimi-lederne tok bestillingene mye, da.
Og når det gjaldt biffer og sånn, så bestilte jeg bare sånn at det var et par biffer av hvert slag, i disken.
For det ble så mye svinn på biff og annet kjøtt, i ferskvaredisken, da.
Og Stian gjorde vel noe greier borte i frukta og, mener jeg å huske.
Og jeg hadde vel laget en sånn mal, som Stian kunne bruke som utgangspunkt, når han bestilte frukt.
(Hvis det ikke var jeg som bestilte frukt, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men det varierte kanskje litt).
Men i frukta så gikk det vel mer på å rullere, kanskje.
Og passe på at frukta som vi fikk, fra Norgesfrukt, ikke var dårlig, allerede når vi fikk frukta inn døra, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at vi også fikk varesikring, på Rimi Nylænde, iløpet av den tida, som jeg jobba, som butikksjef der.
En gang, (før vi fikk varesikring vel), så var det noen utlendinger, i 30-40-åra, i butikken.
Som oppførte seg mistenkelig, da.
Og etter at de hadde gått, så fant jeg mange esker med Freia Melkesjokolade osv., bak vaskepulveret, (eller noe sånt), da.
Så da hadde nok de her utlendingene prøvd å stjele de eskene med sjokolade, da.
(Men så ikke turt å gå gjennom kassa med dem, likevel).
Og en sånn eske, den ville vel kosta 400 kroner å kjøpe, kanskje.
Så det var snakk om sjokolade for over 1000 kroner kanskje, da.
(Noe sånt).
Så hvis vi skulle få det totale svinnet, til å havne under 500 kroner, for hver dag.
Så måtte vi merke varer som barberblader, biffer, (var det vel), vitaminpiller, dameundertøy, (var det vel muligens), og sånn, da.
Altså varer som var små, men som kostet mye penger, da.
Den typen varer, (som Rimi visste at det ble stjålet mye av), de ble merket med alarm-klistremerker, da.
Sånn at hvis noen stjal disse varene.
Så ville en alarm, (fra Checkpoint vel), varsle, når kundene gikk ut av butikken, da.
Så vi jobba med svinnredusering på flere måter, da.
For disse barberbladene og vitaminpillene, osv.
De ble ikke merket, når varene ble satt opp.
Men de varene som var mest utsatt for å bli stjålet.
De ble merket, av en butikkmedarbeider, (eller oftest leder vel), da.
Som en egen rutine, da.
Så da måtte vi liksom se gjennom for eksempel alle barberbladene, da.
En eller to ganger i uka kanskje, da.
Og se om det var noen barberblad-pakker som det manglet alarm-klistremerker på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mot slutten av år 2000.
Så lå Rimi Nylænde akkurat på LIS-brutto.
(For perioden januar 2000 til høsten 2000, da.
Mener jeg å huske at det var).
Så vi hadde da kun 500 kroner i totalt svinn, for hver dag, da.
Så Stian Eriksen og meg, vi fikk med en gang kontroll på svinnet, da.
Etter at vi fikk økt fokus på dette, (fra distriktsjefen), da.
Så det funka greit.
Og også når det gjaldt omsetning, så lå vi akkurat på budsjett, (for det her året).
Og også når det gjaldt kostnader, så lå vi på budsjett, (mener jeg å huske).
Men når det gjaldt lønn, så lå vi litt over budsjett, da.
Men jeg regna med at det var greit, siden vi aldri hadde ambulerende i butikken, for eksempel.
Og siden jeg nesten aldri pleide å ringe PØF og mase om forskjellige ting, da.
Så jeg hadde trodd det, at jeg skulle få bonus, som butikksjef, på Rimi Nylænde, for år 2000.
(Og jeg hadde også lovt assistent Stian det.
At hvis jeg fikk bonus, så skulle han også få noen tusen, da.
Siden han hadde jobba så bra, da).
I 2001 da, (etter at jeg hadde begynt på Rimi Kalbakken).
(For da skulle der være bonus-utdelings-sermoni, (husker jeg).
For år 2000, da).
Men jeg fikk visst ikke noe bonus, da.
(Av en eller annen grunn).
Så da ble jeg litt overrasket, må jeg si.
Selv om vel lite egentlig overrasket meg, i Rimi, da.
(For å si det sånn).
Så det var ikke sånn at jeg hadde tatt det for gitt at jeg skulle få bonus, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde lært i Rimi å fokusere mest på hvordan butikken tok seg ut, for kundene, da.
Og ikke så mye å fokusere på butikkøkonomi, da.
Så jeg måtte liksom lære å se butikken fra et økonomisk perspektiv også, da.
Selv om jeg jo hadde gått økonomilinja, på handel og kontor, noen år før det her.
Men det tror jeg ikke at noen av mine butikksjefer hadde gjort liksom, (for å si det sånn).
Så ingen av mine tidligere butikksjefer forklarte meg noe særlig om butikkøkonomi da, (må man vel si).
Så dette var nok et tema som mange butikksjefer muligens ikke klarte å forklare så bra om, for assistentene, da.
Det er mulig.
Og det samme var det med lønningene.
Jeg hadde ikke lært å regne lønningene ordentlig, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så jeg måtte liksom lære det først og da, før jeg begynte å lære mer om butikkøkonomi og andre ting, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det gjaldt svinn-reduserings-programmet.
Så sa PØF det, husker jeg.
At han ville det, at lederne, (Stian og meg), skulle jobbe med de varene, som det var mest svinn på, da.
Og det var melk, brød, frukt, kjøtt og andre kjølevarer, da.
Og det som var, det var at jeg hadde lært opp en gutt, som het Petter.
(Som bodde på Abildsø, vel).
Og som hadde jobba i butikken, gjennom skolen, eller noe sånt, muligens, (i starten).
(Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå).
Til å sette opp kjølevarene fra Hakon da, (husker jeg).
Og det funka bra, sånn som jeg husker det, at han Petter, la opp kjølevarene, da.
Men PØF ville at vi lederne skulle legge opp kjølevarene og Spis-varene også, da.
(Som del av det svinn-reduserings-programmet sitt, da).
Så jeg måtte be Petter om å begynne å legge opp tørrvarer, istedet.
Sammen med en gjeng andre folk da, som pleide å jobbe med den arbeidsoppgaven, på tirsdagene og torsdagene da, (var det vel).
Så dette var en litt negativ konsekvens kanskje, av det svinn-reduserings-programmet, til PØF, da.
At han Petter mista det ansvaret som han hadde hatt, med å legge opp kjølevarer, da.
Så et sånt svinn-reduserings-program, det kan få konsekvenser, for flere enn bare lederne, når det gjelder arbeidsoppgaver og sånn, da.
Fant vi ut.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på den her tida, i Rimi.
At det liksom var to skoler, når det gjaldt når på dagen, som butikken skulle se best ut, da.
Og Jon Bekkevoll, (var det vel).
Han mente vel det, at butikken burde se bra ut.
(Det vil si at fruktdisken burde være på topp, osv).
I 15-16-tiden, på dagen.
Når folk kom hjem fra jobb, osv.
For det var de kundene, som Rimi tjente penger på, da.
De som handla i rushet, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men tradisjonelt, så hadde vel butikksjefene mest gjort det sånn.
At butikken så strøken ut, klokka ni om morgenen, da.
Men da var det egentlig mest gamle koner og sånn, som handla, da.
Og de tjente ikke Rimi like mye penger på, da.
Som de yngre husmødrene osv., som handla etter jobben, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og PØF, han var vel egentlig av den gamle skolen da, må man vel si.
For før PØF begynte med svinn-reduserings-programmet sitt.
Så pleide jeg, (som jobba seinvaktene fast, liksom).
Å jobbe mye ute i butikken, sammen med den ‘tørrvare-gjengen’, da.
Og da, så pleide jeg ikke å shine melka.
Eller jeg satt vel muligens en ekstrahjelp, til å ta melka.
Sånn at jeg hadde kontrollen, på hva som skjedde, ute i butikken, da.
(Sånn som jeg hadde pleid å gjøre det, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
Da Therese Gulliksen og Shomaila Butt pleide å ta melka, på seinvaktene).
For da kunne jeg jobbe sammen med.
(Og liksom følge med litt på).
Den her ‘tørrvare-gjengen’, da.
Men etter at PØF begynte som distriktsjef.
Så fikk jeg høre det, at jeg måtte ta melka hver kveld, da.
Og at det var sånn, at melka måtte være strøken, hver kveld, da.
For sånn var det bare.
For jeg tok vel bare melkebestillinga, om kvelden.
For jeg hadde vel ganske bra ‘tek’, på den, da.
Og det var vel lite svinn, på Rimi Nylænde, både på melk og brød, før PØF begynte med det her svinn-reduserings-programmet sitt, da.
Det var vel på frukt og kjøtt, at det var mest problemer med svinn egentlig, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Og kjøttdisken, den ble jo styrt av Spis, (som tok bestillingene og la opp varene), i mange år.
Og frukta, den hadde jeg lært om på fruktkurs, hos Gartnerhallen, at man burde være veldig nøye med, når det gjaldt å ta ut dårlig frukt, og sånn, da).
Men PØF var bombastisk da, (må man vel si).
Og sa bare at sånn skulle det være.
Melka skulle være strøken, klokka 20 om kvelden.
(Som jo var det samme, som klokka 9, dagen etter).
Sånn var det bare, sa PØF.
Så PØF var av den gamle skolen da, mistenker jeg.
Altså av den skolen som mente at butikken burde være på topp, klokka 9 om morgenen, da.
Og ikke klokka 15-16, når de beste kundene, kom for å handle, på vei hjem fra jobben, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
