Måned: november 2012

Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.

Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.

I et par sesonger.

Den første sesongen som jeg spilte for dem.

(Som jeg kan huske nå, ihvertfall).

Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).

Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.

(Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).

Men jeg husker fra en av de første kampene.

(Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).

At jeg sa til Magne Winnem.

(Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.

Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.

For de mangla folk, i begynnelsen, da).

At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).

Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).

Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).

Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.

Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.

Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.

Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.

Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.

Det veit jeg ikke.

Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.

(Hva vet jeg).

Hm.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.

Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.

Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.

(Kan man vel muligens si).

Noe som kanskje var litt rart.

For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.

(Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).

Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.

(Selv om min fetter, Øystein Olsen.

Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.

Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.

Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.

Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.

Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.

For å få litt avveksling, liksom.

Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.

Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.

Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.

(Når det gikk an å trene på gresset der, da).

Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.

(Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.

Og vi imponerte vel litt, tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.

Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.

For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).

Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.

Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.

(Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.

Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.

Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).

(På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).

Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.

Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.

Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.

Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.

(Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.

For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.

For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.

Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.

Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.

De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.

Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).

De hadde også vært slitsomme, da.

Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).

Så jeg måtte ta en finte og, da.

Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.

Og da falt han gardisten av, da.

Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.

(Noe sånt).

Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.

(Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).

Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.

Og en største gardistene.

Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).

(Mens ballen var langt unna, da).

For å markere seg, vel.

Eller for å true, kanskje.

(Noe sånt).

Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.

Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.

(Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).

Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.

Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.

For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.

Og da ble det som en finte da, (husker jeg).

For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.

Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.

Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.

Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.

Og så løp jeg etter ballen.

Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.

For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.

Så han falt liksom av, da.

Og en annen gang, i den samme omgangen.

Da jeg hadde et løp, med ballen.

Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.

For å prøve å få bort han angriperen, da.

(Som da hadde blitt forsvarer).

Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.

Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.

Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.

(Må man vel si).

For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.

(Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.

Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.

Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.

(Som vel hadde fått pupper og det hele.

Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).

De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.

Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).

(Til en annen på laget vårt, da).

At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.

(Noe sånt).

Og uten at jeg skjønte helt poenget.

Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.

Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.

Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.

Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.

Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.

Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).

Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.

For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.

På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.

Så jeg oppførte meg litt myndig, da.

Uten å tenke meg om, kanskje.

For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.

(For å si det sånn).

Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.

Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.

Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.

Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.

Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.

Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.

Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).

Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.

Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.

(Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).

Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).

Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.

At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.

Det var landslagstrøya til Frankrike, da.

(Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).

Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.

Men det finnes kanskje en forklaring.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe som frika meg ut litt.

Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.

Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.

Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.

(Ihvertfall den første tida).

Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.

For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.

Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.

På TV-en, da.

Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.

(Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.

For å se hvordan det gikk, da.

For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.

(Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).

Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.

Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.

Siden TV-en var litt uskarp, vel.

Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.

Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).

Og da husker jeg, det.

At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.

At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).

(Noe i den duren).

Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.

Og hvem som scorte målene, da.

Og også hvordan de scorte dem, da.

Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).

For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.

Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.