Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal

Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).

Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.

Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).

Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).

Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.

Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.

Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).

Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.

(Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.

Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).

For å hjelpe han, med noe datagreier, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.

Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Men det visste jeg ikke, da.

Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.

Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.

Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).

Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.

(Noe sånt).

Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.

(Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).

Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).

Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.

Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).

Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.

Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.

Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg  å huske).

(Han som Chris hadde sagt om.

At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.

For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).

Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.

Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).

For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.

(Og ikke resten av filmen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).

Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).

For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).

Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).

Og Petter, han spurte meg det.

Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).

Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.

Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.

Jeg huska jo det.

At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.

For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.

(Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.

Og listepop, før det igjen).

Men det skjønte nok ikke han Petter, da.

Men jeg hadde jo hatt en tremenning.

(Nemlig Øystein Andersen).

Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.

Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.

De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.

(Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).

Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).

Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).

(Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).

Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.

(For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).

Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).

Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.

Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).

Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.

Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.

(For å si det sånn).

Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.

Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.

(Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.

For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).

Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.

Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.

Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.

(En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).

Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).

Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.

Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).

Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.

Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.

For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).

For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.

Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.

Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.

For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.

Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.

Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.

Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.

(Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).

Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.

Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).

Og Legevakta ligger jo i Storgata.

(Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).

Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).

Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.

Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.

(Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

Bare for å ta noen eksempler.

Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.

(Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.

For å si det sånn).

Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.

Nei, det ble som noe rart for meg.

Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.

Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.

(Eller Taliban).

Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.

Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.

(Eller hva Fredrick kan ha ment).

For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.