En gang, mellom august 2002 og desember 2003, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg plutselig en telefon, fra Gerd Jorun Vik, fra datalinja, på Gjerdes videregående, (i Drammen), skoleåret 1988/89, (altså nesten femten år tidligere), husker jeg.
Gerd Jorun ringte fra USA, (tror jeg at det var).
Hun spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å jobbe i USA, (i det firmaet hun jobbet for), husker jeg.
Dette kom som en stor overraskelse for meg, (husker jeg), at Gerd Jorun Vik ringte meg, på denne måten.
For vi hadde vel ikke gått spesielt godt sammen, på skolen.
(Selv om hun satt, (alene), bak Andre Willassen, som satt ved siden av meg, i klasserommet.
Og bak Gerd Jorun igjen, så var inngangsdøra, til klasserommet.
Så vi satt nesten som en liten koloni, i klasserommet, Andre Willassen, Gerd Jorun Vik og meg.
Til denne kolonien, så hadde også Monika Ødegård, fra Svelvik, hørt til.
(Hun hadde nemlig sittet på plassen ved siden av Gerd Jorun Vik).
Men hun flyttet en av de første ukene, over til motsatt side, av klasserommet.
Like ved der Trine og Hege, (som var to jenter fra Kongsberg), satt.
Og uten at jeg vet hvorfor Monika Ødegård forlot vår ‘koloni’.
Men etter dette så var Gerd Jorun Vik litt sur, hadde jeg inntrykk av.
Og Monika Ødegård, hu hadde måttet melde flytting, til sin tante, i Drammen, for å få gå på Gjerdes videregående.
Mens jeg selv kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, da.
(Og fikk busskort, som var gyldig, helt fra Bergeråsen til Drammen.
En bussreise på tre-fire mil, som krysset fylkesgrensen, mellom Vestfold og Buskerud).
Siden jeg hadde så gode karakterer, fra de to første årene, på Sande videregående, da.
Noe vel muligens ikke Monika Ødegård hadde.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om mora hennes var lærerinne, på Svelvik ungdomsskole.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg husker at jeg tenkte på Gerd Jorun Vik, som litt dum, (eller som litt ‘dust’, kan man vel si).
Så at hu skulle ringe og tilby meg jobb i Amerika, det var omtrent det siste jeg hadde ventet, at skulle skje, i verden.
Men det var fordi at hun husket Andre Willassen og meg, som to av de flinkeste i klassen, (som hu sa det, da jeg spurte henne, om hvorfor hu ringte akkurat meg).
Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg så vel på meg selv, som en mye flinkere elev, enn det Willassen var, liksom.
Jeg hadde liksom alltid vært en av de beste i klassen, helt fra jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), liksom.
Så at Gerd Jorun Vik så på Andre Willassen som like flink som meg, det ble jeg litt fornærmet over, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig, på dette jobbtilbudet, i USA.
For jeg kjedet meg litt i Norge, (for å si det sånn).
Så jeg ringte Magne Winnem og Andre Willassen da, (fra dataklassen), for å høre hva de syntes, om dette jobbtilbudet, da.
(For jeg studerte jo, på den her tiden.
Så jeg var ikke bundet av noen heltidskontrakter, med lang oppsigelsestid, eller noe lignende).
Men jeg fant vel ut det, at dette jobbtilbudet ikke virker så utrolig seriøst.
(Etter å ha Googlet navnet på dette firmaet, som Gerd Jorun Vik jobbet for.
Som var et firmanavn, på tre bokstaver, eller noe, vel).
Men jeg husker ikke helt hva denne jobben gikk ut på.
Men det virket litt fristende å jobbe i utlandet, (husker jeg).
Og jeg følte meg litt treig, (må jeg innrømme), siden jeg ikke hadde jobba i utlandet selv, da Gerd Jorun Vik, (som Magne Winnem forresten pleide å kalle for ‘Gerdie’), plutselig ringte meg, om det her.
Men jeg ringte bare Gerd Jorun Vik tilbake, og sa at jeg ikke var interessert, da.
Siden jeg tok studiene mine ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo utsikter til en bra betalt jobb, i 500-600.000 kroner i året-klassen, etter tre år, på bachelor IT, ved HiO IU.
(For jeg fulgte med i avisene, om hvordan etterspørselen var, etter datafolk, på jobbmarkedet.
Og den etterspørselen ble spådd å være på topp, i 2005, da jeg etter planen skulle være ferdig, med IT-studiene mine, ved HiO IU, da).
Så jeg falt ikke for fristelsen, til å jobbe for Gerd Jorun Vik, i Amerika, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På HiO IU, så var det sånn, at min studiekamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han holdt med Liverpool.
Mens jeg holdt med Everton, da.
Og da Dagga spurte meg, om jeg ble med på et veddemål.
Nemlig at hvis Liverpool kom over Everton, på tabellen, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til han.
Og hvis Everton kom over Liverpool, på tabellen, så måtte han kjøpe en kasse øl, til meg.
Så syntes jeg nesten ikke, at jeg kunne si nei, til å bli med, på det, da.
Så både våren 2003 og våren 2004, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til Dagga, da.
Og våren 2005, da Everton kom høyest, (av de to lagene), på tabellen.
Det studieåret, (2004/05), så var jeg jo University of Sunderland-student.
Så da fikk jeg ikke noe ølkasse, selv om Everton endte over Liverpool, på tabellen, (i 2004/05-sesongen), da.
Så det var litt urettferdig kanskje.
Men det var jo artig at Everton endte over Liverpool på tabellen, likevel, må jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke så lenge før jeg slutta, som butikksjef, i Rimi.
(Må det vel ha vært).
For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen og jobbe som låseansvarlig, på først Rimi Bjørndal og så både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Så flytta hu butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud, ut av naboleiligheten, i tredje etasje, i Rimi-bygget.
Og istedet, så flytta det inn ei ung blondinne, fra Nord-Norge, som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Ringen, (husker jeg).
Og en gang, som jeg prata med henne, utafor leilighetene våre.
(Mens jeg var på vei inn døra, eller noe sånt).
Så spurte jeg henne, om hvordan han sjefen hennes, på Rimi Ringen, var å jobbe for, da.
(Bare for å ha noe å prate om, vel.
Han sjefen var forresten en ganske ung butikksjef, som jeg såvidt visste hvem var, fra Rimi sine butikksjef-seminarer, på Storefjell.
Dette var en butikksjef som drev med elgjakt, mener jeg ihvertfall at jeg overhørte at butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra Rimi Bjørndal), begynte å prata med han om, et år, på Storefjell.
Noe sånt).
‘Han er en djevel’, svarte hu nordlending-dama da, (husker jeg).
Noe som jeg stusset en del over, (husker jeg).
Og som jeg kanskje fortalte videre, til Magne Winnem, eller noe sånt.
(Det er mulig).
Det var også sånn, at jeg hadde jo en ganske ny TV og jeg hadde også PC-en kobla til stereoanlegget.
Så en gang, så fikk jeg hu nordlending-dama, på døra mi, i bare morgenkåpa.
For hu fikk ikke sove, fordi at jeg bråkte sånn da, (mente hu).
Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.
(For det var jo bare TV-en, liksom.
Så jeg skjønte ikke det, at den bråkte så mye, da).
Og etter det her, så ble vi enige om det, at hu skulle bare banke i veggen.
Hvis jeg glemte meg igjen, og ikke hadde skrudd ned lyden på TV-en, om kvelden, da.
(Mens jeg satt på irc, og chatta på #blablabla, og var op på #quiz-show osv., da).
Og det hendte vel en fire-fem ganger kanskje, at hu nordlending-dama begynte å banke i veggen.
(På grunn av TV-en min, da).
Men da skrudde jeg med en gang ned lyden på TV-en min, da.
For det var ikke meninga mi, å bråke, liksom.
Jeg bare levde litt i min egen verden, på fritida.
Siden jeg var så mye på irc osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.