På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).
(Nemlig mellom 1998 og 2002).
Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.
Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.
Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.
For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.
Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.
Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.
Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.
Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.
Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.
Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.
Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.
(Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.
Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.
Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).
(For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.
Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.
For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.
Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.
Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.
Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.
(Istedet for i en roligere butikk).
Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.
Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).
Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.
Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).
Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.
Det var Songül, som var kurdisk, vel.
Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.
Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.
Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.
Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).
For de var ganske lave og tynne, da.
Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).
Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.
Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).
Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.
(Noe sånt).
Mens Fiza så litt eldre ut, da.
Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.
(Eller hvem det var som stod i posten, da).
Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.
Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).
(Uten at det var med vilje).
Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.
Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).
Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.
På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.
For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle ta tippinga.
Så husker jeg det.
At Anica og Songül.
De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.
For de hadde ganske korte bein, da.
Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).
(For å komme fram til tippekassa).
Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).
Det veit jeg ikke.
Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).
Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).
Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.
(Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).
Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).
For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.
(For å si det sånn).
For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).
Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.
(Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.
Siden jeg var låseansvarlig, da).
Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.
Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.
(Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.
For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.
For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.
Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.
Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).
Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.
(Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.
Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.
Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.
Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.
Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.
Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.
De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).
Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).
Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså fra år 2002 til 2003).
Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).
Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.
Like før fristen, for det spillet, gikk ut.
Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).
(Som vel var klokken 18, på lørdagene).
Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.
Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.
(Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).
Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.
At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.
For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.
(Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).
Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.
Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.
Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.
Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.
Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.
Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.
Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.
Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.
Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.
(For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.
Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.
På tippekassa.
Noe som kunne være litt pirkete.
Og litt stressende.
Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.
Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).
Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.
(Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).
Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.
(Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.
Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.
(Noe sånt).
Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..
(Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).
At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.
Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.
Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.
(Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.
Sommeren/høsten 2002.
Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).
At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.
For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal der, (husker jeg).
Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.
Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.
(Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).
Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.
Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.
Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.
Noe sånt).
Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.
Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).
Når jeg gikk i Rimi-klær.
Langt ‘borti der’, liksom.
(På Bjørndal, da).
For å hente den her handlevogna, da.
Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.
Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.
Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.
(En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.
Lurer jeg på nå, ihvertfall.
Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).
Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.
(Noe sånt).
Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.
(Kan man vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.
Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).
Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).
Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.
Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.
Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.