Kristin fra Rimi Nylænde, hu må vel nesten få sitt eget kapittel, i denne boken, tenkte jeg nå.
Kristin var ei blond ungjente, som nok snudde hodene, til noen og enhver, av gutter og menn, som hadde noe, med Rimi Nylænde, å gjøre.
Hu var ganske høy, slank og rank, (heter det vel).
Hu var i 16-17 års alderen.
Og hu var pen, (liksom klassisk pen da, må man vel si).
Og hu hadde en rumpe, som nesten gikk oppover da, (må man vel si).
Og hu hadde vel også pupper, vel.
Så det var vanskelig å finne noen feil, med hu Kristin, sånn rent utseendemessig da, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ansatte hu Kristin, som lagerhjelp, like etter at jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998, da.
Og grunnen til at jeg ønsket å ansette nye folk der.
Det var fordi at jeg syntes det, at medarbeiderne, på Rimi Nylænde, var så vanskelige å ha med å gjøre, da.
Og det var kanskje fordi, at jeg hadde blitt bortskjemt, i den forrige jobben min.
Som jo var som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For på Rimi Bjørndal, så ansatte jo butikksjef Kristian Kvehaugen kun unge damer, (kunne det virke som, ihvertfall).
Og jeg jobba jo nesten bare seinvakter, (på Rimi Bjørndal), så jeg var vant med å jobbe sammen med, omtrent bare pene, unge og greie damer, på jobben, da.
Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så syntes jeg at de medarbeiderne, som jobba der, var litt vanskelige å ha med å gjøre, da.
På Rimi Bjørndal, så hadde jo min assistent-kollega Irene Ottesen, klagd så fælt til meg, da jeg begynte der.
(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
På at medarbeiderne var så vanskelige.
Så jeg vant til å se på medarbeidere, som jobbet i butikken, før jeg selv begynte der, som treige og som problemer da, (må jeg vel si).
Så jeg tenkte jo det, at jeg måtte begynne å ansette nye medarbeidere, da.
Sånn at jeg fikk litt mer kontroll, på jobben, (på Rimi Nylænde), da.
(Nå sier ikke jeg, at dette var riktig.
Men det var liksom sånn, som jeg hadde blitt ‘programmert’, til å drive butikker, under ‘læretida’ mi, i Rimi, da.
Må jeg vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den som kjente Krisin.
Det var en ung kar, som het Lars, som ‘Audi-Monika’ hadde ansatt, som en slags praktikant, et år, da.
Mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, vel.
(Omtrent som faren min hadde ansatt hu Svelvik-jenta, som var med på en dansketur, med Strømm Trevare, på 80-tallet, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Han Lars, han var vel en av de få, som jeg fikk noe særlig kontakt med, (og som virka som at han liksom var ‘hjemme’ da), i begynnelsen, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
Så jeg spurte han, om han kjente noen folk, som kunne begynne å jobbe der, da.
Og Lars sa så, (neste gang han jobba, eller noe).
At de to peneste jentene, i klassen hans, (eller noe sånt), skulle begynne å jobbe der, da.
(Og dette var vel snakk om en niende klasse, på Lambertseter ungdomsskole, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så dukka hu Kristin opp, (en dag), på Rimi Nylænde, da.
(Aleine, og ikke sammen med ei klassevenninne, forresten).
Og jeg ansatte henne, for jeg ville gjerne ha noen ansatte der, som gjorde som jeg sa, da.
Og som var greie å ha med å gjøre; når det gjaldt jobb-ting, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at hu Kristin, dreiv og prisa noen varer, borte i kjøledisken, (eller noe sånt).
Rundt juletider, i 1998, (må det vel ha vært).
Og da, så gikk jeg bort til henne, for å sjekke at hu gjorde det riktig da, (eller noe sånt).
Og da husker jeg at jeg overhørte det.
At assistent Wenche Berntsen, hu sa sjokkert til en kollega.
(Som muligens kan ha vært ei annen ung og pen blondinne, som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.
Nemlig Henriette, som var lillesøstera til Benedicte aka. Benny, (som satt i kassa, på mandager, (sammen med Ida), blant annet)).
At jeg klarte å prate, med hu Kristin.
For dette var visst som noe rart, for hu Wenche Berntsen, at jeg liksom turte å prate, med hu unge Kristin, da.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo jobba sammen med mange unge damer, på Rimi Bjørndal.
Og jeg har jo hatt en yngre søster og en yngre stesøster.
Og en yngre halvbror.
Og en yngre adoptiv-tremenning.
Og mange yngre søskenbarn.
Så jeg klarte vel å prate med ei ung butikkdame og, (tenkte vel jeg da).
Men dette var visst noe, som omtrent sjokkerte, hu Wenche Berntesen, da.
(Av en eller annen grunn).
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Kristin, hu var grei å ha på jobben, (husker jeg).
Hvis det var ei sur kassadame, som ikke fant diffen, i kassa si.
Ei som het Miriam, hu ville ganske ofte det, at jeg skulle telle kassa hennes.
For å finne diffen hennes, (når hu hadde feil i kassa si), da.
Men problemet var det, at jeg jo måtte telle tippekassa, (og sikkert også gjøre mange andre ting, som jeg har glemt nå).
Men da kunne jeg bare be hu Kristin, (husker jeg), å telle kassaskrinet, til hu Miriam, da.
Og hu Kristin, hu hadde vel kanskje ikke fått ordentlig opplæring, i å telle kassa.
Selv om hu vel kanskje hadde lært å telle tippekassa.
Men jeg kunne jo ikke telle to kasser samtidig, liksom.
Så hvorfor hu Miriam absolutt ville at jeg skulle telle kassa hennes, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora til Kristin, det var ei dame med mørkt hår, (husker jeg).
Og hu handla ganske ofte, i butikken da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og enkelte ganger, så satt jeg jo i kassa, jeg og.
(For eksempel hvis jeg måtte avløse pauser.
Og da det var en ransbølge, på Lambertseter, så satt jeg jo en del i kassa, (på lørdager osv.), for å prøve å roe ned betjeningen, da.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og en eller to ganger, så var det sånn, (husker jeg).
At jeg skrøyt av hu Kristin, til mora hennes, da.
Siden at hu Kristin, var så flink, på jobben, da.
(Omtrent som hu Tove, (ei dame fra Nesbygda som hadde tittelen ‘Førstedame’), på CC Storkjøp, hadde skrytt av meg, til faren min, (da han var innom og handla), på CC Storkjøp, hvor jeg jobba, ved siden av russeåret, på Gjerdes videregående, i Drammen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo også sånn.
At Ida, (ei fra Kolbotn-området vel, som først jobba deltid, i kassa, og som jeg etterhvert forfremmet, til låseansvarlig), hu hadde ei venninne, som hu studerte sammen med vel, ved UiO.
Nemlig Ragnhild fra Sørlandet.
Og hu var også ei pen blondinne, da.
Og en tidligere medarbeider, fra Rimi Nylænde.
Nemlig Henning Sanne.
Han tålte visst ikke det, at det begynte å jobbe, så mange unge og pene blondinner, på Rimi Nylænde, etter at han slutta der.
(Noe sånt).
Noe må det nok ha vært, ihvertfall.
For Henning Sanne, han dukka en dag plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Og da, så gjorde han et poeng av det, at det jobba så mange pene damer der, da.
Og så liksom pekte eller nikket han, mot Ragnhild fra Sørlandet og hu unge Kristin, da.
Og det er derfor at jeg husker, hvordan rumpa til hu Kristin, så ut.
For akkurat da han Henning Sanne pekte eller nikket, mot henne, så dreiv hu og kjørte ei tralle, inn i heisen, i kjelleren der, (på Rimi Nylænde).
Så man kunne bare se baksiden, av henne, da.
Og da var det rumpa, som var lettest å legge merke til, tror jeg.
(For jeg lurte jo da, på hva den kunne være, som han Henning Sanne egentlig mente.
For dette fremstod ikke som klart, for meg da, må jeg innrømme.
Så derfor så jeg litt på hu Kristin da, samtidig mens jeg lurte på, hva det var, som gjorde, at han Henning Sanne liksom klikka)
Så derfor, så husker jeg, hvordan rumpa hennes så ut, enda.
(Ihvertfall sånn delvis).
Og det var ei stram og fin tenåringsjente-rumpe, (som nesten gikk oppover da), må man vel si.
Men tenåringsjenter, de har vel ofte fine rumper.
(Min stesøster Christell, hu sa jo en gang til meg det.
Da hu var i begynnelsen av tenårene, (må det vel ha vært).
At en som het Tony, på Øvre, på Bergeråsen, (som gikk på klassetrinnet under meg og på klassetrinnet over Christell), hadde sagt til henne det.
At hu hadde den fineste rumpa, på hele Bergeråsen.
Så jeg var litt vant med tenåringsjenter, som hadde fine rumper, da.
(Må man vel nesten si).
Så derfor, så klikka jeg ikke, av å se på den rumpa, til hu unge Kristin, da.
Som man vel må si, at det virka som, at han Henning Sanne, (mer eller mindre ihvertfall), gjorde, da).
Men hva Henning Sanne egentlig mente, med å gå inn på lageret, på Rimi Nylænde, (på den måten).
(For han hadde jo slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, på den tida, som jeg jobba, (som assisterende butikksjef, på) på Rimi Bjørndal.
(Som jeg jo jobbet som, mellom våren 1996 og oktober 1998).
Så Henning Sanne, han slutta altså å jobbe, på Rimi Nylænde, mens ‘Audi-Monika’, var butikksjef der, da.
(Hvis ikke Henning Sanne slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, allerede mens Elisabeth Falkenberg, var butikksjef der, da.
Det er mulig.
For Falkenberg var jo butikksjef, på Rimi Nylænde, før hu ‘Audi-Monika’ begynte der, da).
Så jeg har aldri hatt Henning Sanne under meg liksom, som butikksjef, da.
Siden han slutta å jobbe, i Rimi, før jeg ble butikksjef, (høsten 1998), da).
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba, på CC Storkjøp, russeåret, i Drammen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så hang det en plakat, på innsida av kontordøra.
Hvor det stod, (på ironisk vis), noen slags ‘bud’, for butikkmedarbeidere, da.
‘Ikke prøv å se bra ut, du er jo ingen modell’, var et av disse budene, da.
Som sto på døra, til kontoret, til hu butikksjef Karin Hansen der.
Og det heter seg jo ellers, i arbeidslivet, (mener jeg å ha forstått ihvertfall), at det er positivt, hvis arbeidstagerne liksom har en pen fremtreden, da.
(Ihvertfall i service-yrker).
Men Henning Sanne, han må vel ha ment det, at det var negativt, at disse nyansatte butikkdamene, så bra ut, da.
Hvis ikke han hatet blonde damer, da.
Henning Sanne, (som jo gikk en stund, på den samme kokkeskolen, på Helsfyr, hvor Axel også gikk, han hadde jo en gang, (også like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel), sagt til meg det, at epleslaget Golden Delicious, ikke inneholdt noen vitaminer eller noe annet, som var nyttig.
Så kanskje Henning Sanne talte i metaforer, tenkte jeg nå.
Kanskje han brukte epleslaget Golden Delicious, som en metafor, for blonde folk, (eller noe sånt).
Så kanskje Henning Sanne egentlig prata dritt om blonde folk, når han prata dritt om gule epler da, (tenker jeg nå).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu unge Kristin.
Hu forresten også min kamerat Magne Winnem til å klikke litt, (må man vel si).
For en gang, som Magne Winnem var innom Rimi Nylænde, for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.
Så kom også hu Kristin innom, da.
(Mens Magne Winnem og jeg, stod og preika, like ved inngangen til lageret, i første etasje, på Rimi Nylænde der).
Og hu Kristin, hu fortalte meg det, at hu ville slutte, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg kunne jo ikke nekte henne det, liksom.
Hu hadde vel en måneds oppsigelsestid, som alle andre, i Rimi, liksom.
Så jeg bare sa at det var greit, da.
(For jeg kunne jo ikke si noe annet, liksom).
Men da, så sa Magne Winnem det.
(Etter at hu unge Kristin hadde gått igjen, da).
At: ‘Hu er jo fin, jo’.
(Noe sånt).
Men hva kunne jeg gjøre, liksom.
Skulle jeg liksom ha sagt det, til hu Kristin, at: ‘Nei, vær så snill Kristin, ikke slutt, du er jo fin, jo’.
Nei, det hadde selvfølgelig ikke gått an, (for meg som butikksjef), å si noe sånt.
(Synes jeg ihvertfall).
Jeg kunne vel ikke, som butikksjef, fokusere på utseendet, til en ung butikkdame.
Og jeg kunne vel ikke trygle henne, om å ikke slutte, (syntes jeg).
For jeg var jo sjefen hennes, og ikke for eksempel faren hennes, da.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke ta avgjørelser, på hennes vegne.
Dette var ikke min business liksom, mente jeg, da.
Det var medarbeideren som bestemte, når han eller hun, ville slutte, i jobben.
Og jeg kunne jo heller ikke miste integriteten min, som butikksjef, (syntes jeg), ved å trygle, ovenfor medarbeiderne, da.
Så hva Magne Winnem egentlig mente, med den ‘bablinga’ si, (etter at hu unge Kristin hadde dukket opp, på Rimi Nylænde, og sagt opp stillingen sin, som lagerhjelp).
Det veit jeg ikke.
Men dette ga ihvertfall ingen mening, (for meg), da.
Så det må man nok eventuelt spørre Magne Winnem om, isåfall.
(Hvis man ønsker å finne ut, hva han mente, mener jeg).
Men Magne Winnem, han hadde nok da kanskje hatt et skøyeraktig glimt, i øyet.
(Som han noen ganger hadde ihvertfall, må man vel si).
Mens han sa det, om at hu Kristin, var så fin, da.
Så dette skøyeraktige ansiktsuttrykket, til Magne Winnem.
Det kan kanskje ha satt meg ut litt, da.
Eller, jeg det kan ha fått meg til, å lure på, hva det var, som Magne Winnem egentlig mente.
Så jeg kan nok derfor, ha blitt stående og undre meg litt.
Og derfor ikke klart å fått fram et ord da, (på en stund).
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristin dukket så opp igjen, på Rimi Nylænde, noen måneder, etter at hu hadde slutta.
Og så spurte hu, om hu kunne få begynne å jobbe igjen.
Og jeg trengte da noen som kunne vaske melkedørene og flaskebordet og sånn, på onsdagene.
(Som var en fast vaskedag, da.
Siden det ikke egentlig var lagerhjelp, på den dagen.
Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu hadde sagt det, (på midten av 90-tallet), at hvis noen vaska sånn, så kunne de også ta tomflasker, og sånn, da.
Og dette kunne føres på vaskebudsjettet, (og ikke lønnsbudsjettet), da.
Og jeg lot også den som ‘tok vaskelista’, få ta Viking Lotto, da.
Sånn at de liksom også skulle lære noe, da.
Og Kristin var ikke den første, som hadde, denne vaskejobben.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Den første var muligens hu Selma, som var lillesøstera, (eller noe sånt), til hu kurdiske kassadama, som distriktsjef PØF, omplasserte, til Rimi Bøler.
(Noe sånt).
Men så slutta Kristin igjen, etter noen måneder, da.
For å begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City.
(Sa hu ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, mens jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
Så kom plutselig Kristin innom der, som kunde, da.
Sammen med to kjempesvære mannfolk, (må man vel si).
Og disse kara, de så begge ut til å veie, mellom 100 og 150 kilo, hver seg, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og de var vel i begynnelsen av 30-åra, (eller noe sånt), vel
(Noe sånt).
Så det her så jo rimelig spesielt ut da, (må man vel si).
At hu unge Kristin, (som var rimelig tynn og slank), gikk rundt, sammen med to så svære mannfolk, da.
Og hu Kristin, hu sa ikke ‘hei’, heller.
Så det var nesten som at noe var galt da, (må jeg vel si).
Hvis ikke det her var noen slektninger av henne, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som hu Kristin, skulle jobbe.
(Hvis ikke det her var en dag, som hu ville jobbe.
Etter at hu egentlig hadde slutta, (for andre gang), da.
Noe sånt).
Så kom Kristin på jobb, i noen sånne piratbukser, (som viste litt av leggen), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Og da, så var også assistent Stian Eriksen, på jobb da, (husker jeg).
Og han så på Kristin, (da hu kom inn inngangsdøra, til butikken), mens han satt hue litt på skakke, (eller noe sånt), og så sa navnet hennes, på en slags kjærlig måte, da.
(Noe sånt).
Og på slutten av denne arbeidsdagen.
(Altså etter stengetid, da).
Så begynte hu Kristin, å spørre meg, om det var noen fler folk, i butikken, enn henne og meg, da.
Og da begynte jeg å lure på, om hu Kristin, hadde fått løpetid, (eller noe sånt).
Så da bare låste jeg henne ut av butikken, (husker jeg).
(Og det var vel også en annen ansatt, i butikken da, mener jeg å huske.
En som het Andre vel, muligens.
Noe sånt).
Så hu Kristin, hu ble helt gæern etterhvert da, virka det som.
Og ingen klarte visst å holde styr på henne.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte, et par ganger, (i årene som fulgte), at jeg stakk opp i tredje etasje, i Oslo City.
Når jeg likevel var innom det senteret, for å handle.
For å se, om jeg kunne se noe til hu Kristin, i dyrebutikken der, da.
Men jeg så henne aldri der.
Så det er mulig at hu bare skøya, når hu sa det, at hu skulle begynne å jobbe, i dyrebutikken, på Oslo City, da.
(Hvem vet).
Så etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten år 2000.
(For å begynne å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
Så så jeg aldri hu Kristin igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.