PS.
De nye maleriene til Grethe, virker ganske imponerende, synes jeg:
http://www.facebook.com/photo.php?fbid=176819492340523&set=a.176815812340891.35221.100000374195732&type=3&theater
Måned: mars 2013
-
Jeg sendte en Facebook-melding til Grethe Ingebrigtsen
-
Min Bok 5 – Kapittel 184: Mer fra den tiden jeg jobbet som butikksjef i Rimi
Fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.
(Og hadde den svarte Sierra-en min).
Så husker jeg det, at butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), en dag, (muligens en søndag vel, hvis ikke dette var en helligdag, i en påskeferie, eller noe sånt), inviterte meg hjem, til rekkehusleiligheten sin, på Kolbotn, for å hjelpe han, med noe data eller internett-greier.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, som Arne Risvåg, spurte meg, om å hjelpe han med.
Men det var noe, som jeg uansett ikke kunne gjøre noe med, akkurat der og da, (husker jeg).
(Men jeg ga han vel noe råd, om hva han kunne gjøre, da.
Noe sånt).
Jeg husker også at jeg syntes det, at ungkarsleiligheten, til Arne Risvåg, så litt kjedelig ut, (hvis jeg skal være ærlig).
Jeg selv var jo ganske tech-frik, på den her tida.
Og jeg hadde for eksempel PC-en min kobla, til både TV-en og stereoanlegget, da.
Men Arne Risvåg, han hadde vel ikke PC-en sin kobla, til noe annet, enn til en monitor, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg mener å huske det, at jeg fikk et glass cola, av Arne Risvåg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så det var ikke snakk om noe mat-servering der, liksom.
Og Arne Risvåg, han holdt forresten med Liverpool, (når det gjaldt fotball).
(Og ikke med Everton, som jeg har holdt med, siden jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Det huska jeg, fra den første gangen, som jeg var på mitt første butikksjef-seminar, på Storefjell.
Arne Risvåg, (som da allerede var en erfaren butikksjef vel), han hadde vært og sett på en fotballkamp, mellom Liverpool og Everton, som Everton vant, etter scoring av Kevin Campbell, (husker jeg, at jeg prata med Risvåg om, ved et bord, som Irene Ottesen, (som vel introduserte meg for Risvåg, som hun kjente, siden hun selv var ambulerende butikksjef vel), også satt ved, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg var, på et butikksjefmøte, på Sinsen.
(Like før jeg slutta som butikksjef, tror jeg at dette må ha vært.
Og jeg slutta jo, som butikksjef, sommeren 2002.
Så dette kan vel ha vært våren 2002, (eller noe sånt), vel).
Og da, så var bilen min på verksted, (eller noe sånt), husker jeg.
(Jeg hadde ihvertfall tatt taxi dit da, (eller noe sånt)).
Og etter møtet, så ville gjerne Arne Risvåg og Irene Ottesen, kjøre meg, til en T-banestasjon, da.
(Noe sånt).
Og da, så satt jeg vel på med dem, til Ryen T-banestasjon, (mener jeg å huske).
(Siden de skulle den veien, da).
Og på veien til Ryen T-banestasjon.
Så spurte Irene Ottesen og Arne Risvåg meg.
Om David Hjort brukte narkotika.
(Husker jeg).
Jeg sa vel at jeg ikke visste det, (tror jeg).
(Eller, jeg svarte nok ihvertfall unnvikende, da).
For jeg hadde jo røyka hasj, sammen med David Hjort og kameratene hans.
(En eller to ganger, for å sosial, liksom).
Og hva hadde Arne Risvåg og Irene Ottesen, å gjøre, med dette å gjøre, liksom?
Var disse to Rimi-lederne egentlig sivil-politi, (eller noe sånt)?
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg syntes at det ble noe rart, over denne ‘spioneringa’, til Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.
Så derfor svarte jeg ikke ærlig, når disse spurte meg, om jeg visste om David Hjort brukte narkotika osv., da.
For jeg skjønte ikke helt, hvorfor Irene Ottesen og Arne Risvåg, spurte meg, om det her.
Jeg festa jo ganske mye, sammen med David Hjort, på fritida.
(Etter at jeg hadde jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998).
Så jeg så vel på det som et slags tillitsbrudd, da.
(Heter det vel).
Hvis jeg hadde sladret, om at David Hjort brukte narkotika, til Irene Ottesen og Arne Risvåg.
(For jeg mistenkte forresten også, at David Hjort brukte amfetamin.
Fra da David Hjort var på fester, hjemme hos meg.
(Fester som han, (mer eller mindre ihvertfall), alltid tok initiativet til selv, må jeg vel si).
Så hadde jeg lagt merke til det.
At David Hjort, på slutten av nachspielene.
Ofte pleide å gå inn på badet, en stund.
(Muligens sammen med Linn Korneliussen, vel).
Og når David Hjort så kom ut igjen, fra badet, så pleide han å spørre meg, om det var noe, som de kunne hjelpe meg med, i leiligheten..
Når det gjaldt å rydde, osv.
Og da trodde jeg det, at David Hjort hadde brukt amfetamin.
For dette var jo midt på natta.
Og jeg pleide ved heller å rydde, dagen etter, at jeg hadde hatt fest.
(Når jeg var edru osv., mener jeg).
Men jeg hadde vel lest det et sted, (mener jeg å huske), at når folk brukte amfetamin, så ble de sånn, at de liksom må gjøre noe, da.
(Hvis det ikke var for eksempel Pia som hadde fortalt meg dette, da).
Og dette fleipa jeg også med David Hjort om, en gang seinere, (husker jeg).
Og da freste bare David Hjort ut noen gloser, (for seg selv liksom), mener jeg å huske.
Så David Hjort ble sur, da jeg fleipa, om det her, da.
Så David Hjort, han kan også være litt aggressiv, (eller ihvertfall hissig og temperamentsfull da), må man vel si.
Så jeg valgte å ikke fortelle noe, til Arne Risvåg og Irene Ottesen, om David Hjort sitt narkotikabruk, da.
Når disse spurte meg om dette.
For disse to, de var jo mine butikksjef-kolleger liksom.
Og ikke min overordnede distriktsjef og regionsjef, liksom.
(For å si det sånn).
Og selv ikke min overordnede, (i Rimi), vel hatt noe med dette å gjøre, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så lenge David Hjort sitt narkotikabruk, ikke gikk ut over jobben hans, i Rimi, (mener jeg).
Og da, så måtte vel isåfall hans overordnede, (i Rimi), ha tatt dette, med David Hjort selv da, (mente nok jeg).
(Noe sånt).
Selv om jeg må innrømme at jeg ikke er noen ekspert, på det her, da.
Eller, dette var ihvertfall et spørsmål, som jeg var helt uforberedt på.
Og jeg syntes at dette virka veldig planlagt, fra disse to butikksjefene, da.
Det var liksom som at disse to butikksjefene lurte meg inn i bilen, til Arne Risvåg, for å spionere, på David Hjort, da.
(Noe sånt).
Og det syntes jeg nesten at ble litt ekkelt da, (for å si det sånn).
(For da prøvde vel disse to å utnyttem, sitt kollegiale forhold, til meg, må man vel si.
Noe sånt).
Og Irene Ottesen, hu hadde jeg jo dratt sammen med, til Rimi sitt assisterende butikksjefmøte, på nettopp Rimi sitt hovedkontor, våren 1997.
Så Irene Ottesen, hu visste jo det, at jeg var kjent, i Sinsen-området.
Siden jeg jo hadde ligget, i cirka en uke, på Aker sykehus, da jeg opererte kneet mitt, i 1996, (altså året før det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997, som jeg dro på, sammen med Irene Ottesen).
Så Irene Ottesen, hu visste det, at jeg visste, at det gikk en buss ned til sentrum, som stoppet, like ved Aker sykehus, da.
(Som jo var kun cirka fem minutter å gå, fra Rimi sitt hovedkontor, da).
For Irene Ottesen og jeg, vi tok jo bussen, til nettopp utafor Aker sykehus, da vi skulle på det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997.
Så for meg, så ble det hipp som happ, liksom.
Om jeg satt på med dem, til Ryen T-banestasjon.
Eller om jeg gikk i noen få minutter, og tok en buss, ned til sentrum, fra like ved Aker sykehus der, da.
Dette ble liksom hipp som happ, for meg, da.
Men, da disse to butikksjefene spurte meg, om jeg ville sitte på.
Så syntes jeg jo det, at jeg måtte takke ja, til det.
Siden jeg vel syntes det, at jeg måtte prøve å være, litt sosial, da.
(For distriktsjef Anne Neteland, hu klagde jo for eksempel på meg, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, en stund på det her.
Fordi at jeg ikke var interessert i å være sosial, med mine butikksjef-kolleger.
Enda dette jo var, fordi at jeg ikke visste hvor utestedet ‘Dattera til Hagen’, (på Grønland), lå).
Og jeg hadde jo sagt ja, til ‘Audi-Monika’ en gang.
Da hu spurte meg, (høsten 1998, må det vel ha vært), om jeg ville sitte på, til Rimi Nylænde, (må det vel ha vært), etter et butikksjefmøte, på Sinsen.
(Dette møtet må ha vært like før jeg kjøpte meg Sierra-en min, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Siden hu Audi-Monika jo jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
Som var en butikk, som også lå, oppe på Lambertseter, da.
Og Audi-Monika, hu hadde ikke spurt meg noe, om narkotika.
(Mens hu kjørte meg, til jobben, i Audi-en sin).
Så jeg ble litt satt ut, (må jeg innrømme), da Irene Ottesen, plutselig begynte å spørre meg, om det her, da.
(Altså om David Hjort brukte narkotika).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Men det var forresten heller ikke sånn, at jeg kjente David Hjort, så utrolig bra.
Jeg hadde vel ikke så mye med han å gjøre, på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).
Så det var ikke sånn, at jeg sladra, til David Hjort, om at Irene Ottesen, (og Arne Risvåg), hadde spurt meg, om han brukte narkotika.
(Ikke sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det hadde vel også blitt et tillitsbrudd, (denne gang ovenfor min butikksjef-kolleger Irene Ottesen og Arne Risvåg), tenkte nok jeg.
Så jeg sladra hverken på David Hjort.
Eller på Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.
Men jeg holdt vel denne episoden, (om den spioneringa, til Irene Ottesen og Arne Risvåg), for meg selv, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis jeg ikke fortalte om dette, til noen, på #blalblabla, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, (hvis jeg skal være ærlig).
Men jeg skriver ihvertfall om dette nå, i denne boken, da.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Den her episoden.
(Da jeg satt på, med Arne Risvåg, til Ryen T-banestasjon, etter et butikksjef-møte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen).
Det er jo mer enn ti år siden nå.
Så jeg husker ikke helt nøyaktig, hva som ble sagt, under den her kjøreturen, da.
Men da jeg våknet, i dag morges.
(Mandag 25. mars 2013).
Så tenkte jeg det, at sa Irene Ottesen det, at Toro hadde sagt til henne det, at David Hjort brukte narkotika?
Hm.
Det er mulig, at dette var noe, som Irene Ottesen hadde hørt, av Toro aka. Thor-Arild Ødegaard, (fra Rimi Bjørndal), da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men ingen av oss fire, (Irene Ottesen, Arne Risvåg, Thor-Arild Ødegaard og meg), var jo David Hjort, sin direkte overordnede.
Så jeg syntes at dette ble litt ‘feil’ da, (for å bruke et uttrykk, som Irene Ottesen, ofte pleide å bruke).
Det å prate om David Hjort sitt narkotika-bruk, under en uformell biltur, (eller hva man skal kalle det), da.
Spesielt siden ingen av oss tre, som satt i denne bilen, (under den her kjøreturen), fra Rimi sitt hovedkontor, (på Sinsen), til Ryen T-banestasjon.
(Nemlig Irene Ottesen, Arne Risvåg og meg).
Jobbet som David Hjort sin direkte overordnede, da.
(Ihvertfall ikke på den her tiden.
Som vel må ha vært rundt våren 2002, (hvis jeg skulle tippe).
For David Hjort, han hadde vel en svensk butikksjef, (som sin direkte overordnede), på Rimi Karlsrud, på den her tiden.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
For David Hjort, han jobbet jo som assisterende butikksjef, (på Rimi Karlsrud), da.
Og jeg hadde vel ikke så mye, med David Hjort, å gjøre, på den her tida.
Før jeg begynte som låseansvarlig, (ved siden av studiene mine, ved ingeniørhøyskolen), på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Da dukka plutselig David Hjort opp på lageret der, (mens butikksjef Irene Ottesen var på ferie), sammen med sin nye samboer-dame, (som jeg da ikke hadde sett før), Melina Jørgensen.
Og da, så hadde David Hjort både slutta i Rimi, (for å begynne som hjelpepleier, i Groruddalen, der hvor Melina Jørgensen jobba), og han hadde også flytta inn, hos hu Melina da, på Ammerud.
Men hva som hadde skjedd, med David Hjort sin karriere, i Rimi.
Det veit jeg ikke.
For jeg prata ikke så mye, med David Hjort, våren 2002, da.
(Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Og David Hjort, han har ofte masse fest-planer, (og sånn), i hue.
Så det ble ikke sånn, at David Hjort forklarte, om hvorfor han slutta i Rimi, (i ettertid), da.
Men han begynte vel heller bare å fleipe, og sa noe sånt, som at han, (eller ihvertfall hans kollega Melina Jørgensen), nå jobba med: ‘Å tørke gamlinger i ræva’.
(Noe sånt)).
Så dette var ikke som noe uformell chatting, (for meg da), må jeg vel si.
Dette ble mer som at Irene Ottesen, (og muligens også Arne Risvåg), liksom prøvde å overvåke David Hjort da, (syntes jeg).
(Noe sånt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Tyskerne lurer fælt
PS.
Her er mer om dette:
-
Nå har jeg laget en ny logo, for Posegodt, (med litt mindre drops)
PS.
Jeg tenker nå, at det ser kanskje litt ‘nazi-aktig’ ut, å ha fargene svart, rødt og hvitt, ved siden av hverandre, i den logoen.
Så jeg skal skrive det opp på en liste her, at jeg må finne nye farger, til den logoen.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Er dette en grei løsning tro?
Hm.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Da må det vel bli sånn her og da:
PS 5.
Eller kanskje det ligner for mye på ASDA nå?
Og dropsene burde vel kanskje være enda mindre?
Det er litt arbeid med å lage logo, skjønner jeg.
Kanskje den burde være rød?
Vi får se om jeg klarer å finne ut av det.
Vi får se.
PS 6.
Sånn her kanskje?
Hm.
PS 7.
Her er mer om dette:
PS 8.
Eller, jeg må vel bruke gull, siden jeg har vunnet Rimi Gullårer.
Hm.
PS 9.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 183: Mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen
Jeg kan jo ta med, i denne boken, om det jeg har skrevet om, på bloggen min, tidligere i dag, (23. mars 2013).
Nemlig at jeg tilfeldigvis surfet på en nettside, om Breivik, siden det stod i nettavisene, at moren hans var død, i dag.
Og da så jeg det, at Breivik jo hadde jobbet, som telefonselger, i det samme firmaet, (i Klingenberggata), som Axel jobbet i, på midten av 90-tallet.
Jeg selv, jeg jobbet jo noen få måneder, med telefonsalg, (for å spare opp penger, til å ta lappen), våren og sommeren 1995.
Og på den tida, så jobba Axel også med telefonsalg, (husker jeg).
Jeg husker at Axel en gang viste meg, hvor han jobbet, en gang, i 1995, (må det vel ha vært).
Og på det nevnte Breivik-nettstedet, (https://sites.google.com/site/breiviktimeline/locations/oslo/klingenberggata-5), så var det et bilde, av den samme inngangsdøra, som Axel viste meg, i 1995.
(Jeg mener ihvertfall, at jeg kjente igjen den døra, da.
For å si det sånn).
Så jeg er nesten hundre prosent sikker på, at Axel og Breivik, jobba i det samme firmaet, da.
(Nemlig Direkte Respons).
Og etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen, i 1996.
Så husker jeg det, at en gang Axel var på besøk hos meg der, (må det vel ha vært).
Så nevnte Axel det, at en kar, på jobben hans, sa ‘hytten’, (istedet for ‘hytta’).
(Noe sånt).
Og Axel forklarte at han da hadde rettet på vedkommende, da.
Så jeg har i dag lurt litt på, om denne kollegaen, av Axel, kan ha vært Breivik, da.
For Axel jobbet vel, med telefonsalg, i 2-3 år, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så jeg ser ikke på det som helt usannsynlig ihvertfall, at Axel og Breivik, kan ha jobbet sammen, i dette firmaet, (Direkte Respons), rundt 1997, da.
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå tenkte jeg litt mer på det her.
Og det var ikke ‘hytten’, som Axel sin kollega sa.
Det var ‘fyllen’.
Axel sin kollega sa ‘fyllen’ istedet for ‘fylla’, husker jeg, at Axel sa, i 1997 en gang, (kan det vel ha vært).
Dette var en som var fra vestkanten, da.
(Mener jeg at Axel sa).
Og Axel sa at vedkommende hadde sagt, noe sånt som, at: ‘Jeg vært på fyllen i helgen’, (eller noe sånt).
Og da hadde Axel retta på vedkommende da, (sa han), og forklart at det het ‘fylla’, (og ikke ‘fyllen’), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes at det kunne være vanskelig å forstå Axel.
Det var nesten som at vi var to forskjellige generasjoner, (som jeg vel har skrevet om tidligere).
Axel var oppvokst på 80-tallet, i Oslo, med Sky Channel, osv.
Og jeg vokste opp, på 70-tallet, i Vestfold, med kun norsk og svensk TV da, (unntatt de siste par årene, på Bergeråsen, når vi også fikk Super Channel der).
Og Axel hadde jo sagt ting, som at: ‘Dansker er Nordens jøder’ osv., da jeg leide et rom, av faren, (Arne Thomassen), og stemora, (Mette Holter), til Axel, studieåret 1990/91.
Ting som jeg ikke skjønte noe av, selv om Axel jo var født i 1978, og kun var 11-12 år, dette året, som jeg leide et rom, av foreldrene hans, på Furuset, (eller Høybråten, som Mette Holter vel etterhvert istedet begynte å kalle det, en eller annen gang, iløpet av de månedene, som jeg bodde der).
Så da Axel, på sine besøk hos meg, på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.
Kunne si ting som at han ville at han og jeg, skulle flytte fra Oslo.
Mens han så ut som at han var i sjokk, da.
(Eller om han bare lot som om han var i sjokk, eventuelt).
Da skjønte jeg ikke så mye, (må jeg innrømme).
Er Axel oppriktig nå?
Eller bare fleiper han?
Noe sånt tenkte jeg nok.
Og når Axel oppførte seg sånn, så oppførte han seg vel cirka, som om jeg var faren hans, (må man vel si).
Men jeg var jo bare broren hans, (for å si det sånn).
Og faktisk bare halvbroren.
Så dette ble jo litt rart, da.
(Når Axel oppførte seg på den her måten, (mener jeg).
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som Axel, var på besøk, hos meg, på St. Hanshaugen.
Så sa Axel det, at jeg burde kontakte faren min.
Enda jeg hadde kutta ut faren min, på den her tida.
Det var for eksempel sånn, at faren min ikke besøkte meg en eneste gang, på de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette var fordi at jeg hadde kutta kontakten, med faren min, da.
Siden at faren min, hadde latt meg bo aleine, som barn, da.
Og derfor, så begynte jeg å feire jul, hos Pia.
Istedet for å feire jul, hos faren min, i Drammen.
I årene etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen.
Så iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så så jeg kun faren min, fire-fem ganger kanskje, da.
(Noe sånt).
Nemlig i begravelser, (og sånn), da.
Og det samme var det med Christell og Haldis.
Og Christells brødre Jan og Viggo Snoghøj.
Ingen av de, hadde jeg noe kontakt med, iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så ingen av de, var på besøk hos meg der, da.
(Og heller ikke min fetter Tommy.
Og ikke min tremenning Øystein Andersen.
Var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.
For disse hadde jeg liten eller ingen kontakt med da.
Og heller ingen av mine kusiner, var på besøk der.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Bare for å ta med om det og.
Søstera mi og mora mi, de var på noen få besøk hos meg, på St. Hanshaugen.
Men bestemor Ingeborg, hu var ikke på besøk der.
Og bestemor Ågot, hu besøkte meg heller aldri, i Oslo.
Men Ågot, hu begynte vel muligens å bli senil, på rundt den tida, som jeg flytta, til Oslo.
(Siden hu kalte meg for Runar, osv).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel, han gliste vel, mens han sa det, at jeg burde kontakte faren min.
Men jeg forstod meg ikke så mye, på Axel.
Så jeg tok ikke Axel så alvorlig da, (må jeg innrømme).
Så jeg hørte ikke på Axel.
Så det ble ikke til at jeg kontakta faren min, etter at Axel hadde rådet meg, til å kontakte han.
Og Axel, han gliste vel stygt, (må man vel si), mens han sa dette.
(At jeg burde kontakte faren min).
Men jeg hadde jo kutta ut faren min.
Så det skulle jo litt til, at jeg kontakta faren min, igjen.
(For å si det sånn).
Og jeg forstod meg heller ikke på Axel, (som sagt).
Så jeg var ikke helt sikker på, hvor seriøst jeg skulle ta, den ‘bablinga’ hans da, (om å kontakte faren min), for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som Axel var på besøk hos meg.
Så spurte Axel om planene mine framover da, (eller noe lignende).
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg svarte Axel, noe sånt som, at: ‘Jeg må vel finne på noe mer å gjøre, [med livet mitt]. Jeg er jo 33 år nå. Se bare på Jesus, hvor mye han fikk gjort, iløpet av livet sitt, og han ble bare 33 år. Når jeg tenker sånn, så synes jeg ikke at jeg har fått til så mye, liksom’.
Noe sånt var det vel, at jeg prøvde å si, til Axel, da.
Før han sa noe sånt, som at: ‘Hva sa du?’.
(Eller noe).
Og så avsluttet besøk sitt hos meg, vel.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men da, så mente jeg vel bare det.
At jeg hadde ikke lyst til å hvile på laubærene mine, liksom.
Jeg hadde jo blitt butikksjef, og vunnet Rimi Gullårer, osv.
Og jeg hadde blitt op på #quiz-show.
Og jeg hadde fått meg lappen og klart å komme meg gjennom en tøff førstegangstjeneste.
Og nedlagt masse damer, (og sånn), da.
Og stått på gjestelistene, på masse kule fester, overalt i Oslo sentrum, sammen med David Hjort og Toro, (fra Rimi Bjørndal).
Og jeg hadde jo blitt invitert til å spille, for fire bedriftsfotball-lag, i Oslo og omegn.
Og jeg hadde jo til og med startet opp et bedriftsfotball-lag, (som butikksjef, på Rimi Langhus).
Og jeg hadde hatt min egen chattekanal, (på irc), nemlig #blablabla.
Og jeg var også blitt valgt ut, til å være med, i Heimevernet.
(Og mye mer, som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene).
Men jeg hadde fortsatt ambisjoner, i livet, da.
Og jeg ville fortsatt prøve å komme meg videre fram, i livet mitt, liksom.
Det var nok dette, som jeg prøvde å forklare, til Axel, da.
(Selv om jeg ikke er sikker, på om Axel skjønte dette.
Eller om han trodde at jeg hadde religiøs, kanskje.
Siden Axel har gått på spesialskole, mener jeg.
Så er det kanskje ikke alltid, at han skjønner, hva jeg mener, da.
Hva vet jeg).
Ved å begynne å prate om, hvor mye Jesus hadde fått gjort, i livet sitt, da.
Siden jeg jo var nettopp 33 år.
Som jo var nettopp den alderen, som Jesus klarte å oppnå, (før han døde), da.
Så denne ‘Jesus-preikinga’ mi.
Den kom ikke av at jeg hadde blitt religiøs, (eller noe sånt).
(For å si det sånn).
Men jeg var kanskje litt inne i en slags 33-års krise, (eller noe sånt), da.
Og jeg hadde kanskje sett meg litt bakover, på hva jeg hadde fått ut, av livet mitt, da.
Og tenkt at nå var ‘prøvetida’ mi over, liksom.
Og nå skulle jeg skikkelig prøve å få suksess, i livet, her.
Noe sånt, var det vel, at jeg hadde tenkt.
(Noe sånt).
At nå skulle jeg liksom prøve skikkelig, å få noe ut av livet mitt, da.
Istedet for å bare konkurrere mot Magne Winnem, liksom.
Som jeg vel delvis hadde drevet litt med, fram til da.
(Siden jeg ofte vel sammenlignet meg, med nettopp Magne Winnem.
Når jeg prøvde å prestere, på jobb og i idrett osv., da.
Og jeg slo jo Magne Winnem, i de fleste idretter, (må jeg vel si).
(Som i fotball og 800 meter-løping, osv).
Og jeg klarte også å bli butikksjef, som jo Magne Winnem ble før meg.
Så jeg følte at jeg klarte meg brukbart da, sammenlignet med Magne Winnem.
Selv om jeg ikke hadde fått meg en kone, som han.
Men jeg syntes ikke at kona til Magne Winnem, (nemlig Elin fra Skarnes), var noe særlig fin, da.
(For å være ærlig).
Og Magne Winnem, han hadde jo villa.
Men han bodde jo ute på landet, da.
(Og jeg bodde jo i byen, da).
Og jeg var jo i Heimevernet osv. også, da.
Så jeg syntes at jeg gjorde det ganske greit, sammenlignet med Magne Winnem, da.
Men jeg hadde jo ikke så mange andre, å sammenligne meg med.
(For å si det sånn).
Axel, han hadde jo ikke artium engang.
Og Glenn Hesler, han hadde jo ikke noe høyere utdannelse.
Og det hadde jo heller ikke Pia.
Så jeg brukte nok Magne Winnem litt, som målestokk, på om jeg gjorde det greit, i livet, da.
Men Axel, han presset meg litt videre da, (må jeg nok si).
(Av en eller annen grunn).
For Axel, han sa en gang til meg det.
(Under enda et av sine mange besøk, hos meg, på St. Hanshaugen).
At jeg burde få meg en jobb, hvor jeg tjente, cirka 600-700.000, i året, (eller noe sånt).
(Dette må vel ha vært på begynnelsen av 2000-tallet, en gang.
Noe sånt).
Og dette var vanskelig, å få til, i Rimi.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Så det var en av grunnene, til at jeg slutta, i Rimi, da.
Men en sånn lønn, det kunne jeg nok ha tjent, etter tre år, ved ingeniørhøyskolen.
Men så overhørte jeg det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, det andre året, som jeg gikk, på ingeniørhøyskolen, da.
Så derfor flykta jeg til England, da.
Istedet for å fullføre utdannelsen min, (ved ingeniørhøyskolen), liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
