Så katta vår, Pusi, den gikk nok ut av hagen vår, (under et gjerde kanskje), til et hus, i Karlsrogata, og så over den, til lagerdøra, til Fru Landhjem.
Og hu satt nede på spiserommet, når det ikke var kunder i butikken.
Og fulgte kanskje med på kattene.
Og jeg gikk en gang i Jegersborggate.
Og så så jeg vel meg for, for biler, i Karlsogata.
Og så at Pusi gikk over gata, og pilte, (mer eller mindre), bort til lageret, til Fru Landhjem.
Hvor hu slapp inn katta, og sa noen ord til den, kanskje.
Da måtte jeg liksom markere, at det var vår katt da, (syntes jeg).
Det var jo en norsk skogkatt, som var lojale dyr, som minner litt om hunder, i lynet, har jeg lest.
Og man kan jo ikke ta inn andre folks hunder liksom, (for å si det sånn).
Selv om Pusi var en katt da, så sov den på rommet, til Pia og meg, vel.
Og var liksom 'vår' eller 'min' katt, da.
Så jeg gikk inn og kjefta litt, (må man vel si), på Fru Landhjem da, siden hu tok inn 'min' katt.
Men etterhvert syntes jeg det var bra, at hu mata katta.
For mora mi hadde ikke så mye penger, til kattemat, etterhvert.
Og jeg var jo bare 7-8-9 år, da jeg bodde, i Jegersborggate.
Så jeg gikk jo på Østre Halsen og Torstrand skole.
Så jeg jobba jo ikke, og hadde ikke så mye penger til kattemat da, (for å si det sånn).
Så ære være Fru Landhjem, som brydde seg om byens katter.
Det er helt sikkert.
Kanskje de burde hatt en statue av henne, utafor den tidligere kolonialen hennes.
Eller man kunne kanskje gravert inn hennes profil, i 'konge-fjellet', ovenfor Herregården.
Hvorfor ikke.
Mvh.
Erik Ribsskog
