På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Så sa min lederkollega Toro, (også kjent som Thor Arild Ødegaard), det til meg, en gang, (husker jeg).
At lillebroren hans, også drev og lasta ned filmer og musikk, fra nettet.
(Sånn som jeg pleide å gjøre.
For mange av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, da.
Siden jeg liksom pleide å bruke det som en slags ‘ice-breaker’, ovenfor nye ‘undersotter’, når jeg jobbet som leder, i Rimi.
At jeg pleide å spørre dem om det var noen filmer eller noe musikk de så etter.
Som jeg skulle prøve å finne for dem, på nettet, (mens jeg dreiv og leita etter musikk og filmer til meg selv), da.
Siden jeg jo var vant til å jobbe, som leder, i Rimi, på en tid, (på slutten av 90-tallet).
Som det jo var oppgangstider.
Og da var det vanskelig å få tak i nok folk, til å jobbe, i butikken, husker jeg.
Så jeg ble litt vant til, å nesten måtte godsnakke, med medarbeiderne, i de Rimi-butikkene, som jeg jobba i, da.
Så det ble en del av jobben, (må jeg si), for meg, å liksom prøve å være jovial, (og liksom ikke skremme), de ansatte, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg hadde begynt å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen, (og samtidig begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal).
Han så jo ut som en liten pjokk, (må jeg vel si, at jeg syntes).
Så det syntes jeg at ble litt flaut, (husker jeg), å stå i butikken der, og prate med han unge gutten, da.
Så jeg sa ikke noe til han lillebroren til Toro, da.
(Må jeg innrømme).
Men jeg gjorde nok dette mest, for å liksom prøve å bli litt kjent, med de ansatte, i de butikkene jeg jobba i, (som Rimi-leder), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(Noe jeg jobba som, fra høsten 1994 til våren 1996.
Var det vel).
Så sa en gang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, at butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, burde dra og kikke, på en annen Rimi-butikk, som het Rimi Siggerud.
Siden denne butikken nettopp hadde blitt gjort om, til mellomsortiment, (eller noe sånt).
Og i den butikken, så var min tidligere overordnede, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, butikksjef.
Og jeg var passasjer, mens Elisabeth Falkenberg kjørte ut i ‘skogen’ der, da.
(Som Leif Jørgensen kalte det.
Han sa en gang, (etter at jeg flytta til Rimi-boligene på St. Hanshaugen, hvor han var en av naboene), at han jobba ute i skogen, på Rimi Siggerud.
Og at jeg, (som på den her tida jobba på Rimi Bjørndal), jobba i ‘gettoen’.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da Rimi sin nye stor-butikk, Rimi Mortensrud, skulle åpne.
På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Så skulle kassamedarbeider Jørn, (fra Helgeroa), sitte på med meg, hjem til sin student-leilighet, på Skullerud, (etter jobben), husker jeg.
Jeg spurte Jørn, om det var greit, at vi kjørte en tur innom Rimi Mortensrud.
For å se hvordan den butikken hadde blitt.
Og det sa Jørn at var greit, da.
Så jeg kjørte i cirka fem minutter, på Europaveien da, (eller hva den veien mellom Ryen og Mortensrud heter igjen).
Men det ble bomtur.
For det visste seg det, at Rimi Mortensrud.
Den butikken, den var ikke oppe så lenge, som jeg hadde forestilt meg, da.
Så Rimi Mortensrud var stengt, da Jørn fra Helgeroa og meg, dukka opp der.
Så vi fikk ikke gått inn der, for å se, hvordan den butikken hadde blitt seende ut, da.
Så jeg kjørte bare tilbake igjen, mot Lambertseter og Skullerud.
Og da jeg tok av Europaveien, (blir det vel), for å kjøre opp mot Rimi Nylænde, (i Lambertseterveien).
(Like ved Statoil-stasjonen på Abildsø der).
Så var det plutselig speilblankt, (husker jeg).
Og Sierra-en min mista veigrepet, husker jeg.
Så jeg måtte pumpebremse.
Og kjempe for å få tilbake veigrepet, da.
Jeg fikk vel ikke tilbake veigrepet helt, (mener jeg å huske).
Men jeg klarte å pumpebremse, sånn at bilen stoppa, før den kjørte av veien.
(Noe sånt).
Og jeg stoppet noen meter foran en annen bilist, (ei dame vel), som hadde sklidd av veien og ut i grøfta, (husker jeg).
(Så hu ble kanskje misunnelig på meg, da.
Siden jeg hadde klart å holde bilen på veien.
Noe hu selv ikke hadde klart.
På det glatte føret).
Så måtte jeg jo kjøre videre igjen.
(I tilfelle det kom noen biler bak meg).
Selv om det var glatt.
Så jeg kjørte forsiktig videre, da.
Og jeg kjørte først Jørn hjem til Skullerud, (som var en liten omvei).
Og så kjørte jeg hjem til St. Hanshaugen, vel.
(Hvis jeg ikke kjørte nedom sentrum, for å kjøpe meg en hamburger, på Burger King, i Karl Johan, eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).
Så var det sånn, at Nordstrand-Hilde en gang sa til meg det.
At Benny, (som egentlig het Benedikte), sin lillesøster, nemlig Henriette, hadde blitt prata stygt til, fra Hansa/Borg-selgeren.
Han Hansa/Borg-selgeren.
Han hadde nemlig sagt til Henriette det.
At: ‘Kan ikke du vaske meg også?’.
Mens Henriette dreiv og vaska dørene til melkekjøla, (eller noe sånt).
(Ifølge låseansvarlig Nordstrand-Hilde, da).
Og dette måtte jeg da ta opp, med han Hansa-selgeren, da.
Og dette så jeg på som en ubehagelig oppgave, husker jeg.
Så jeg drøyde dette, i en del uker, (hvis ikke det var måneder), husker jeg.
Siden at jeg syntes at det var et rimelig flaut tema, å ta opp, da.
(Og siden det ikke var så ofte, at han Hansa-selgeren, var innom butikken, da.
Så det var lett å glemme, å ta opp dette, også).
Men til slutt, så mannet jeg meg opp, og gikk bort til han øl-konsulenten, (som som ølstablere flest, var veldig kraftig og tett bygget), da.
(Dette var en kar, i 30-40-årene, vel.
Som hadde kort og krøllete mørkt hår, (mener jeg å huske).
Og han karen, han hadde tidligere vært Borg-konsulent, tror jeg.
(Og han var fra Østfold vel, muligens).
Men så kjøpte vel Hansa opp Borg, tror jeg.
Og så ble han karen Hansa-konsulent istedet, da.
Noe sånt).
Og han Hansa-konsulenten.
Han svarte bare det.
At han skulle begynne i et nytt distrikt, (eller om det var i en ny region), uka etter.
Så vi kom ikke til å få se noe mer, til han, da.
(Noe sånt).
Og jeg var så nervøs, da jeg tok opp det her.
Så jeg sa ikke noe mer, da.
Men jeg forklarte om hva som hadde blitt sagt, i den her samtalen, (mellom Hansa-konsulenten og meg).
Til mine lederkolleger, (på Rimi Nylænde), da.
Og det var assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, vel.
(Hvis jeg husker det riktig.
For disse to unge blondinnene, (som begge vel var i begynnelsen av 20-årene, på den her tida), de var de ‘lavere’ lederne, som jeg hadde arvet, fra butikksjef Audi-Monika, da.
Da jeg ble butikksjef, for min første butikk, nemlig Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), høsten 1998).
Og jeg så aldri noe mer til han Hansa-konsulenten, da.
For da tror jeg nok at jeg hadde tatt opp det her med distriktsjefen, (eller noe sånt), også.
For som fersk butikksjef, så var ikke det her en enkelt ting, å ta opp, husker jeg.
Så jeg var vel ikke så sikker, når det gjaldt hvordan jeg skulle hanskes, med den her seksuelle trakasseringen, (må man vel kalle det), av hun lagerhjelpen Henriette, da.
Men jeg fikk ihvertfall til slutt mannet meg opp nok, til at jeg turte å ta opp denne følsomme saken.
Og klage, direkte til han Hansa-konsulenten, da.
Siden han hadde griseprata, til hu unge Henriette, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.