Min Bok 5 – Kapittel 199: Og enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

Så var det sånn, (husker jeg), at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny).

Hu prata en gang med Lars, oppe ved hermetikkhylla, i butikken, (mener jeg at jeg overhørte).

Lars var jo en kar, som hadde jobba på Rimi Nylænde, ved siden av det siste året på ungdomsskolen, vel.

Og som Audi-Monika hadde ansatt, vel.

Mens Henriette ble ansatt av meg, etter at søstera hennes Benedikte, hadde ‘dratt’ henne med, på en varetelling, på slutten av 1998, vel.

For det var visst sånn, at Henriette og lillesøstera til Ingunn, pleide å få lov til det, å jobbe på varetellingene, da.

Noe sånt.

Og det som jeg mener at jeg overhørte.

Det var at Lars spurte Henriette, om hu ble med ned på lageret.

Og det ble Henriette med på, da.

Men hva de gjorde nede på lageret, det veit jeg ikke.

Men seinere så så jeg det.

At på innsida av døra, til herredoen der.

Så hadde noen skrevet med kulepenn, (var det vel), at ‘her ble jeg sugd’.

(Noe sånt).

Så det var kanskje sånn, at Lars fikk Henriette til å suge han, inne på doen der, da.

Men jeg husker det, at jeg tenkte på den her tida.

(Da jeg la merke til den her grafittien).

At det kanskje var Henning Sanne som hadde skrevet det, i sin tid.

For jeg husker at jeg syntes at det virka som, at Henning Sanne hadde noe seksuelt eller amorøst, på gang, med Wenche Berntsen.

På slutten av den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1994 til våren 1996).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at Jan Graarud hadde slutta, som distriktsjef, for det distriktet, som Rimi Nylænde lå i.

(Noe han vel gjorde, rundt slutten av 1999, mener jeg å huske).

Så ble jeg invitert, til et møte om markedsføring, (må man vel si at det var), på Rimi’s hovedkontor, (husker jeg).

Dette var mens jeg fortsatt jobba som butikksjef.

Så dette må ha vært før sommeren 2002.

(Da jeg jo sluttet som butikksjef, for å begynte å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

Og på dette møtet, (som jeg ikke våknet helt på, vel).

(Jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida, tror jeg).

Så var det ei dame, som jobba på Rimi sitt hovedkontor.

Som spurte oss butikksjefene, om hvordan bil vi trodde hu kjørte.

(Av en eller annen grunn).

Og butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), han gjetta på at hu dama kjørte Skoda, da.

(Mener jeg å huske).

Og det var riktig, sa hu dama, (hvis jeg husker det riktig).

(Så selv om hu dama jobba med markedsføring, (eller noe sånt).

Så var hu kanskje ikke så vestlig, da.

Siden hu kjørte et øst-europeisk bilmerke, mener jeg.

Hvem vet).

Og etter dette møtet.

Så skulle jeg levere fra meg et skjema, (eller noe sånt).

Til Jan Graarud, som var liksom var arrangør, av det her møtet, da.

Og da blåste Jan Graarud opp brystkassa si, (som var ganske svær), husker jeg.

Og dulta til meg, med den nevnte brystkassa, da.

(På en slags truende måte, må man vel si).

Da jeg, (som en av de siste vel), bare skulle legge fra meg et skjema, (eller om det var en kulepenn), eller noe sånt, da.

(På et slags bord, eller noe sånt, vel).

Så Jan Graarud, han kunne oppføre seg bøllete og nesten militant da, (vil jeg si).

(Jeg hadde jo tidligere sett det, at Jan Graarud hadde spionert på meg, fra bak potetgullhylla, (på Rimi Nylænde).

En gang mens jeg avløste pause, (eller noe sånt), som butikksjef der.

Og Jan Graarud nettopp hadde tatt over som distriktsjef, for den butikken, (etter Anne-Katrine Skodvin), på nyåret, i 1999).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Noe som jo var fra høsten 1998, til høsten år 2000).

Så pleide jeg jo å kjøre mange av medarbeiderne hjem, etter jobben.

(For jeg huska at Magne Winnem hadde pleid å kjøre en del av sine ‘undersotter’, fra da han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia, hjem etter jobben, da).

Og en gang, som jeg kjørte han Jørn, (fra Helgeroa), hjem til studenthybelen hans, på Skullerud.

Så hadde Jørn og jeg prata om musikk, da.

(Antagelig fordi at jeg hadde CD-spiller, i bilen).

Og da vi kom hjem til Jørn, på Skullerud.

Så stakk Jørn og henta en CD, (med Pearl Jam, eller noe sånt), som jeg fikk låne, da.

Og da jeg skulle gi den CD-en tilbake, til Jørn.

(Noen uker eller måneder seinere).

Så hadde det blitt en ripe, i den CD-en, (husker jeg).

(For jeg hadde jo en tremenning, (som var adoptert fra Korea), som het Øystein Andersen, (fra Lørenskog).

Som jeg hadde pleid å  henge en del sammen med, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Og Øystein Andersen, han var veldig nøye, når det gjaldt CD-er, (og sånn), da.

Og derfor, så hadde jeg selv også etterhvert fått den vanen, at jeg noen ganger sjekket CD-er og DVD-er nøye, for riper osv., da.

Og jeg la merke til det, (at på en eller annen måte), så hadde det blitt en ganske liten ripe, i den CD-en, da).

Og Jørn, (fra Helgeroa).

Han sa det.

At vanligvis så tok han det ganske nøye, om det ble riper, i CD-ene hans.

Men så fortsatte han med å si at det ikke var så nøye, likevel.

Men han sa ikke hvorfor det ikke var så nøye, akkurat denne gangen.

(Om det ble en ripe i CD-en hans).

Men det var kanskje fordi at han Jørn, (fra Helgeroa), syntes det, at jeg var så grei da, siden jeg pleide å kjøre han hjem, (til Skullerud), etter jobben.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.