Tirsdag etter julebordet, var vel den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg overhørte nemlig at hu ene lubne, pakistanske søstera.
(Som var i begynnelsen eller midten av 20-åra, vel).
Sa det, (til ei annen pakistansk dame), at Songül Özgyr hadde blitt sammen med en mafia-kar.
Og hu pakistanske dama, sa også det.
(Til hu andre pakistanske dama, (i området rundt posten der).
Som antagelig må ha vært Fiza, vel).
At hu skulle hjelpe hu Songül Özgyr, (med et eller annet), da.
Og Songül Özgyr ringte butikken, (på en trådløs telefon, som jeg hadde i beltet mitt vel, (eller om det var i lomma), og ba om å få prate med hu pakistanske dama da, (husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte det, at hu pakistanske dama, sa det, til Songül Özgyr, at medarbeider-permen, var låst inn, i safen.
(Noe sånt).
Så jeg lurte på om Songül Özgyr prøvde å finne ut hvor jeg bodde, (eller noe sånt).
Og jeg hadde jo overhørt, denne dagen, (eller om det var dagen før), av to kunde-damer, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg tenkte til slutt, at jeg måtte gjøre noe, da.
Så jeg bare sa til min leder-kollega Fredrick.
At jeg dro hjem, for jeg følte meg dårlig.
(Jeg sa at jeg hadde vondt i magen, (eller noe sånt).
For jeg kom ikke på noe annet å si, da).
For vi var litt overbemannet, denne dagen da, (må man vel si).
Og Fredrick, han skjønte nok det, at jeg ikke kom til å dukke opp, på jobben igjen, på Rimi Bjørndal.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
For han ba om å få nøklene mine, (til butikken), før jeg dro hjem, da.
Og så gikk jeg ut der kundene går inn, i butikken, da.
Og de pakistanske damene, i posten, de så vel på meg, da jeg gikk ut.
(Mener jeg å huske).
Og det er mulig at jeg overhørte at de sa noe også.
Det husker jeg ikke nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel ringt etter en drosje, (fra mobilen min), før jeg gikk ut av butikken, (tror jeg).
(Noe sånt).
Men jeg var litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av mafian.
Så jeg prøvde liksom å gjemme meg litt, inniblant noen juletrær, da.
(Var det vel).
Som noen dreiv og solgte, utafor Rimi Bjørndal der, (husker jeg).
(Mens jeg venta på drosjen).
Og mens jeg stod der, (inni en slags kunstig skog, var det vel), så så jeg det, at min tidligere Rimi Bjørndal-kollega Khaldoon gikk forbi, sammen med en kamerat, (husker jeg).
Og jeg tror at Khaldoon la merke til meg.
Og sa noe, (om meg da antagelig), til sin kamerat.
(Noe sånt).
Men jeg sa ikke noe, da.
(For hvis jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.
Så ville jeg ikke stolt på Khaldoon, tror jeg.
For han var så rar, da han insisterte på at jeg måtte låne en Jackie Chan-film, av han.
En gang, (noen uker før det her vel), som Khaldoon hadde bedt meg hjem til seg, (på Bjørndal), for å hjelpe han, med noe PC-greier.
For den filmen tilhørte en annen kar, vel.
(Var det vel, at Khaldoon sa).
Så det ble rimelig rart da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da drosjen kom, så ba jeg drosjesjåføren om å kjøre meg til Statoil-stasjonen på Kiellands Plass.
(For jeg var litt i sjokk, da.
Så jeg ville ikke at drosjesjåføren skulle vite hvor jeg bodde, da).
Og drosjesjåføren visste hvem jeg var, (tror jeg).
For jeg mener å huske at han spurte meg noen spørsmål, om Rimi, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom til Statoil Kiellands Plass.
Så tenkte jeg at jeg måtte gå en ‘rar’ vei hjem, da.
(Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av mafian).
Så derfor, så gikk jeg de trappene, opp forbi der leiligheten til Haldis lå.
(I Uelands gate der).
Der hvor jeg hadde bodd, de første par ukene, etter at jeg flytta, til Oslo.
(Før jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september 1989, vel.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og så gikk jeg noen slags sidegater, på grensen mellom Ila og St. Hanshaugen der, (blir det vel).
Til jeg var like i nærheten av Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, da.
Og så gikk jeg hjem, og prøvde å finne ut mer, om hva jeg skulle gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.