Det var også sånn.
At etter at jeg slutta, å jobbe deltid, (som låseansvarlig), på Rimi Bjørndal, (i desember 2003).
Så fikk jeg litt mindre penger, å rutte med, da.
Så jeg bestemte meg for å selge først Ipod-en og så laptop-en, på QXL, da.
Og Ipod-en, den fikk jeg solgt, til en kar på Sørlandet, (var det vel).
For litt mindre enn det jeg ga for den, da.
Og jeg spurte han karen, (som kjøpte Ipod-en), om han ville at jeg skulle la musikksamlingen min, bli værende, på Ipod-en.
Og det ville han, da.
Så han fikk med noen mp3-filer, på kjøpet da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, (husker jeg).
At jeg hadde klart å få noen riper, på displayet, på Ipod-en.
(Siden jeg hadde hatt Ipod-en og nøklene mine.
I den samme lomma, vel.
En gang jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, til jobb på Rimi Langhus, (tror jeg at det var).
Høsten 2003, en gang, (må det vel ha vært).
Noe sånt).
Men jeg hadde noe slags polish, for mobil-skjermer liggende.
(Som jeg vel tilfeldigvis hadde kjøpt, på Claes Ohlson, (eller noe sånt), noen år før det her, vel).
Og når jeg brukte den polishen, så ble skjermen på Ipod-en grei, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg skulle selge laptop-en min, (som jeg hadde kjøpt høsten 2003), våren 2004.
(Også på QXL).
Så gikk ikke det salget like knirkefritt da, (for å si det sånn).
For noen vietnamesere, (var det vel muligens), fra Haugenstua, de sendte meg noen e-poster da, (var det vel).
Og jeg husker at det var sånn, at jeg trengte penger da, (på grunn av at eksamenstria, (eller noe sånt), var det vel muligens).
Så da disse vietnameserne, foreslo det, at jeg skulle selge laptop-en, (og den trådlåse routeren, som jeg solgte sammen med laptop-en), utenom QXL.
Så syntes jeg at jeg måtte slå til på det, da.
Siden jeg trengte pengene da, (for å si det sånn).
Så jeg ble tilbudt en ok pris, for laptop-en, da.
Og slo til på det.
Og så dukka det opp en ung asiat, og onkelen hans vel, på døra mi, (i Rimi-bygget), da.
Han unge asiaten, han lurte på om det trådløse nettverket, kunne taes inn, hjemme hos han, noen hundre meter unna, der onkelen bodde da, (var det vel).
Men det turte jeg ikke å love da, (husker jeg).
Men disse asiatene, de kjøpte likevel laptop-en, wifi-kortet, (til laptop-en), og den trådløse routeren da, (husker jeg).
(For cirka 6.000, (eller noe sånt), var det vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men disse vietnameserne.
De ville det, at jeg skulle dukke opp hos dem, på Haugenstua, da.
For å hjelpe dem, med et eller annet problem, angående nettverket eller laptop-en, da.
Dette avtalte vi, da de var hos meg, for å kjøpe laptop-en, (husker jeg).
Så jeg måtte jo ta toget, ut til Haugenstua stasjon, (husker jeg).
Og etter at jeg hadde gått av toget, så spurte jeg et ungt par der, (en ganske kraftig tenåringsgutt og dama hans vel).
Om hvor på Haugenstua, som denne adressen var, (til disse asiatene), da.
(For jeg viste dem vel en lapp, som den adressen stod på, da.
Noe sånt).
Men da klarte ikke disse norske ungdommene, å svare meg, på hvor denne adressen var da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt hva det var, som disse asiatene ville, at jeg skulle hjelpe dem med.
Men jeg fant fram til der de bodde, til slutt, da.
(De banka vel på vinduet sitt, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg husker at TV-en stod på, i en ganske stor stue, i den ganske store leiligheten, som de bodde i.
(Og det var vel to voksne asiater, og han unge asiatiske gutten, i den leiligheten, da jeg var der, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle hjem igjen, til St. Hanshaugen, (etter å ha vært på besøk hos disse asiatene), da.
Så tenkte jeg det, at jeg liksom måtte gå, en rar vei hjem, da.
(Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).
Og jeg var jo ganske kjent, på Haugenstua.
(Ihvertfall på den delen av Haugenstua, som lå i retning, av Furuset).
For den gangen, som jeg først fant leiligheten til halvbroren min Axel og dem, (på Furuset), høsten 1989.
(Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).
Så hadde jeg jo gått av toget, på Haugenstua, da.
For det er bare en gåtur, på cirka ti minutter kanskje, (langs en sti, som går i en oppoverbakke, for det meste, vel).
Fra Haugenstua til Furuset, da.
Så jeg tok ikke toget, tilbake igjen, fra Haugenstua togstasjon.
Men jeg gikk heller og besøkte mine gamle ‘hjemtrakter’ liksom, (på Furuset), da.
Så jeg tok t-banen, fra Furuset t-banestasjon, og ned til sentrum, da.
Da jeg skulle hjem, (fra Haugenstua).
Og på Furuset t-banestasjon.
Så følte jeg meg litt overvåka, (husker jeg).
(Da jeg skulle gå ned, til plattformen der).
For det stod en pakistansk tenåringsgutt, og hang, inne på t-banestasjonen der, da.
(Ikke så langt unna den trappa, som går ned, til der t-banen går fra, da).
Og han pakistanske tenåringsgutten, han liksom bare stod der, og observerte, hvem som skulle ta t-banen, da.
(Virka det som, for meg, ihvertfall.
Hvis jeg skal være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne ‘rare’ QXL-handelen.
Så måtte jeg finne på en historie, å fortelle, til QXL, (husker jeg).
Jeg måtte si til QXL, at jeg hadde fått noe virus, på harddisken, til laptop-en.
Og at jeg ikke klarte å få bort dette viruset, da
Og at jeg derfor ikke kunne selge laptop-en min likevel, da.
(Noe sånt).
For jeg ønsket ikke å selge laptop-en min, før den var i bra stand igjen da, (sa jeg).
(Noe sånt).
Og da fjernet QXL laptop-en min, fra nettauksjonen sin, da.
(Uten å kreve noen penger, vel).
Og dette informerte jeg han vietnamesiske gutten om, da.
At jeg liksom måtte bruke den dekkhistorien, (for å få dette riktig liksom, med QXL), da.
For ellers, så ville vel QXL ha begynt å lure, på hva som egentlig hadde skjedd, med den laptop-auksjonen min, (tror jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.