Da jeg jobbet, (som kasserer og seinere også ferskvaremedarbeider), på OBS Triaden, i Lørenskog.
(Fra høsten 1990 til desember 1992).
Så var det sånn, at mens Forbrukersamvirket Lørenskog eide hypermarkedet.
(Forbrukersamvirket Lørenskog kjøpte hypermarkedet av Paulsen, (som startet Rema-butikk på Furuset-senteret), eller noe i den duren.
Og så eide de hypermarkedet på Triaden, i et drøyt års tid, vel.
Før de gikk konkurs, og Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok.
Noe sånt).
Så var det en disponent, som ‘regjerte’, på Matland/OBS Triaden.
Og han het Nakkim, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjalg Nakkim het forresten han disponenten.
Fant jeg ut nå, når jeg søkte, på bloggen.
For det er med en e-post fra han, i Min Bok 2, forresten.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Nakkim var disponent, på OBS Triaden.
Så måtte alle vi, (som jobba i kassa ihvertfall), på et slags smilekurs, i et møterom, (eller noe sånt), på OBS Triaden der, (husker jeg).
Og det var vel en foredragsholder, som var leiet inn, (av Nakkim vel), tror jeg, som holdt det kurset.
(Hvis det ikke var Nakkim selv, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det vi lærte, på det kurset, på OBS Triaden.
Det var at vi skulle være vennlige og tolerante, mot våre kolleger, når vi samarbeidet, da.
Vi lærte at det var menneskelig å feile.
Og at vi skulle være positive, og ikke liksom mobbe noen, for å ha gjort en enkelt feil, da.
Vi skulle heller prøve å være konstruktive, (og ikke destruktive), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette kurset, på OBS Triaden.
Det må vel ha vært, i 1990 eller 1991 en gang, (vil jeg tippe på).
Og det vi lærte på dette kurset/møtet.
Det hadde jeg nok i bakhodet, resten av den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, da.
Og også i Geværkompaniet og i Rimi, (vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.
Så ble jeg jo satt til å være tippeansvarlig der, (av butikksjef Kristian Kvehaugen), så og si hele den tida, som jeg jobba der, (som assistent), da.
Så jeg var jo nesten en mester i tippeavdelingen, (må man vel si), da vi fikk tipping, på Rimi Lambertseter, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef), i 1999.
Men en gang, så ringte det ei ‘tippe-dame’, fra hovedkontoret, da.
(Og det hadde aldri skjedd, (såvidt jeg vet ihvertfall), den tida som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
At de på hovedkontoret ringte, for å klage på tippeoppgjørene mine, da.
Iløpet av de cirka to årene som jeg jobbet som tippeansvarlig der).
Og da var det en liten bagatell, (og knapt nok det, tror jeg), når det gjaldt et tippeoppgjør, som hu tippe-dama ringte for å klage på, da.
Og da var jeg bare vennlig og sa at det skal vi fikse, (eller noe sånt).
Og da begynte hu tippe-dama liksom å ‘jatte’ og latterliggjøre meg, (over telefonen da), husker da.
Og sa sånn, ‘ja, det er menneskelig å feile’, osv.
Og at dette hadde hu hørt mange ganger før.
(At det var menneskelig å feile).
Og jeg skjønte det, at de ikke var enige i dette, på hovedkontoret til Rimi, da.
Så jeg gikk skjenn, rett og slett, av hu tippe-dama, da.
Som var i en stabs-funksjon, på hovedkontoret.
Enda Rimi visste at jeg hadde jobba på OBS Triaden, før jeg begynte i Rimi.
Så da burde ikke jeg fått skjenn for å gjøre jobben min, sånn som jeg hadde lært det, på OBS, (mener jeg).
Men Rimi hadde visst en slags fascistisk filosofi, da.
(Omtrent som Hitler, eller noe sånt).
I Rimi var det visst ikke lov å være menneskelig.
I Rimi så skulle man visst ikke gjøre så mye som en eneste liten feil.
Og man ble liksom latterliggjort og ydmyket, da.
Enda jeg jo hadde gått tre år på handel og kontor.
(Og to år på NHI).
Og var data-økonom.
Og hadde hatt regnskap det første året, på handel og kontor, ihvertfall.
Og hadde bakgrunnen i orden.
Og jeg hadde jo også vært tippeansvarlig, i to år, på Rimi Bjørndal.
(Som en av mine ganske mange arbeidsoppgaver der).
Og jeg hadde vel klart den arbeidsoppgaven bedre enn de som hadde det ansvaret før meg, tror jeg.
(Ihvertfall fikk jeg det inntrykket selv).
Så Rimi var helt klart fascistisk de, vil jeg si.
(Eller de ble ihvertfall det, rundt årtusenskiftet en gang).
Hvis man skal dømme av hu tippe-dama, ihvertfall.
(Aud, eller hva hu het).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.