De første dagene, i Mandeville Street, så hadde jeg ikke nøklene, til huset, (og rommet mitt), husker jeg.
Så da jeg skulle, på jobb, (en søndag, var det vel), så kom jeg meg ikke ut, av huset, (husker jeg).
Så jeg hoppet da, over en mur, (som markerte grensen, til hagen).
Og da havnet jeg, nede i en smal gang, (omgitt av murvegger), som lå, mellom en rekke eiendommer, (som var cirka like store), husker jeg.
Og i den gangen, så stod det, et gammelt kjøleskap, (husker jeg).
Og for å komme ut, av den gangen.
Så måtte jeg dytte, det kjøleskapet, bort til der, hvor den låste døra/porten var.
Og så måtte jeg klatre opp, på kjøleskapet.
Og så hoppe ned, på gaten utafor, (husker jeg).
Så det var bare flaks, at jeg ikke fikk sparken, (på Arvato), for å ha kommet for seint, en av de første dagene der, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så forklarte Taru, (i en annen sammenheng vel), at hu ligget, og sovet, i TV-stua, (i første etasje).
Men jeg trodde, at det var, en ung mann, som lå der.
(Noe sånt).
Og jeg hadde ikke ønsket, å vekke noen, heller.
Så det ble litt krøll, de første dagene, som jeg bodde, i Mandeville Street, da.
Siden at hu Taru, bodde der, et par dager, etter at jeg, flytta inn.
(Før hu selv flytta, til Irland, (og jeg fikk nøklene hennes/mine), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Margrethe Augestad, (fra Ica, Gulskogen/Drammen og Arvato), en gang, (den første dagen, som jeg bodde, i Mandeville Street, var det vel), var med Taru og meg, til bofelleskapet vårt.
(Etter jobben, på Arvato).
Og da, så drakk Taru og Margrethe Augestad vin, i et kombinert stue/kjøkken-rom, (i første etasje), husker jeg.
(De ba meg, om å åpne vinflaska.
Og det klarte jeg ikke, så bra.
For korken havna oppi flaska, da.
For jeg drikker ikke så ofte vin, (må jeg innrømme)).
Og da, så var det sånn.
At etter, at Margrethe Augestad, gikk hjem.
Så fortsatte Taru og jeg, å drikke, (litt utover kvelden).
Og da, så var det sånn, at hu Taru, (av en eller annen grunn), viste meg, en hvit blondetruse, (var det vel), som hu hadde hengende til tørk, på et tørkstativ, (i første etasje der).
(Og det er mulig, at hu Taru, holdt den blondetrusa, liksom foran buksa si, (av en eller annen grunn) da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at hu Taru, hadde bodd i Sunderland, (som meg), husker jeg.
Men hvem av oss, som flyttet først, til Sunderland.
Det husker jeg ikke nå.
Men jeg tror det var sånn, at hu flytta dit, etter meg, (hvis jeg forstod det riktig).
Og hva hu dreiv med, i Sunderland, det var vel ikke helt klart.
Men jeg tror ikke, at hu studerte, (ved University of Sunderland), som meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at hu Taru, dreiv og fordelte maten, som hu hadde, i skapene sine.
(Den første dagen, som jeg bodde, i Mandeville Street, var det vel).
Eller, Taru viste meg, hvilket skap, som var mitt, (på kjøkkenet, i Mandeville Street), var det vel.
(Noe sånt).
Og da, så sa hu Taru til meg, (av en eller annen grunn).
At hvis man spiste: ‘Baked beans’, (altså tomatbønner), som hu hadde stående, (noen bokser av), i skapet sitt, og toast.
Så fikk man i seg, alt man trengte, av vitaminer osv., (mente Taru).
(Noe sånt).
Men hvorfor hu fortalte meg dette, det veit jeg ikke.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at under et møte, (i første etasje), i Mandeville Street.
Så fortalte hu Taru, (mens husverten var der), at hu kom til å skaffe seg, et nytt telefon-nummer, (etter at hu hadde flytta, til Irland).
Men det nummeret, kom hu ikke, til å gi, til noen av oss andre, (som var på møtet), sa hu.
Så hu Taru, ønsket visst ikke, å ha noe mer kontakt, med sine ‘house-mates’ Melissa M’Betsa og Steven Norris, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at hu Taru, skulle ta fly, til Irland.
Og derfor, så fikk hu ikke med seg, sin PC, (når hu skulle flytte).
Så den PC-en, kom hu bare, til å ha stående, på mitt rom, (sa hu).
Og så ville hu seinere, reise tilbake, (eller noe sånt), og hente PC-en, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som skjedde, var at etter at jeg hadde bodd, i Mandeville Street, i 2-3 måneder.
Så sa Melissa M’Betsa til meg, at hu, hadde kjøpt PC-en, til Taru.
Og hu ville da, at jeg skulle hjelpe henne, med å bære, den PC-en, ned til rommet hennes.
(Noe jeg gjorde).
Og så kjøpte jeg meg, en laptop, (på PC World, i Aintree), på nyttårsaften, i 2005.
Og noen måneder etter det, så fikk jeg en e-post, (på min jobb-e-post-adresse, (hos Arvato), vel).
Og da, så skrev hu Taru, at hu ville hente, PC-en sin.
Men da hadde hu solgt den, til Melissa, trodde jeg.
Og det stod bare Taru sitt jobb-telefonnummer, i e-posten.
Og det var litt komplisert.
For det var et kundeservice-telefonnummer.
Så jeg regnet med, at jeg ikke kunne ringe det.
(For da hadde jeg vel bare, kommet til, et call-senter.
Og da kunne hu Taru, ha mista jobben, hvis jeg begynte, å spørre, etter henne, forestilte jeg meg).
Så jeg ringte da Margrethe Augestad.
(Som på denne tida bodde, i Manchester, vel.
Noe sånt).
Og jeg anmeldte også Melissa, til politiet.
(For jeg var ganske ofte, hos politiet, på den her tida.
Siden at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i Norge.
Noe jeg ringte Kripos om, flere ganger.
Men uten at jeg fikk mine rettigheter, (fra de da), for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Taru og Steven har fortsatt kontakt:
