johncons

Måned: juli 2016

  • Min Bok 10 – Kapittel 39

    Det var forresten sånn, på Arvato.

    At de også hadde noen brus-maskiner og sånn, i femte etasje, (i Cunard-bygningen).

    Så det er mulig, at den ene nye kaffe-maskinen, egentlig var bestilt, for at den skulle stå, i femte etasje.

    Men der, så var det litt ‘ekkelt’, å handle, (husker jeg).

    For der, så hadde de vel ikke, noe eget spiserom.

    Men det satt folk, (som jobbet på andre avdelinger, enn MSPA), og jobbet, (i callsenter-jobber), like ved, der disse maskinene stod, da.

    Så det er mulig, at de fortsatt hadde kyllingsuppe osv., i femte etasje.

    Men å ta heisen opp dit, (når MSPA holdt til, i andre etasje), det ville vel kanskje, ha vært, litt rart/klamt, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, ble det vel muligens sånn, at etter at det brant, på IT-avdelingen sitt rom.

    (Et rom, som lå vegg-i-vegg, med spiserommet, (i andre etasje)).

    Så fikk heller IT-avdelingen spiserommet, (etter brannen).

    (Mens de pusset opp, i det gamle rommet deres, da.

    Noe sånt).

    Og da, (etter brannen, hos IT-avdelingen).

    Så ble det sånn, at vi hos Arvato, begynte å bruke, en slags Cunard Building-kantine, i kjelleren, (i the Cunard Building), da.

    Og der jobba vel forresten, hu vaskedama, (med rødt hår), hvis jeg husker riktig.

    (Så det er mulig, at hu egentlig var, en slags kantinedame, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på Arvato), at Karianne Kynbråten, hadde med seg, noen norske kryssord-blader, (på jobb), husker jeg.

    Og det var også sånn der, (den første tida, som jeg jobba, på Arvato), at jeg pleide å spørre, mine kollegere, (mest de norske vel), om det var noe musikk eller filmer, som de ville, at jeg skulle finne for dem, på nettet, (med Taru sin PC, i Mandeville Street).

    (En vane, som jeg hadde, fra Rimi Bjørndal.

    Fra den tida, jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Og Karianne Kynbråten, hu ville, at jeg skulle finne, noe musikk, med bandet Lasgo, (for henne), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Karianne Kynbråten klagde også på meg, en gang, (på Arvato), nærmere jul, (i 2005), husker jeg.

    Hu sa nemlig, at jeg så ut, som julenissen.

    For jeg hadde ikke vært, noe flink, til å stusse helskjegget mitt, da.

    Så det ble rimelig langt da, (for å si det sånn).

    Men på nyåret, i 2006.

    Så slutta jeg helt, med helskjegg, og begynte, å barbere meg igjen, (hver dag), da.

    (For å si det sånn).

    Og da kikka, hu Katarina Murie, rimelig rart/lurt på meg, (i et slags møte, var det vel muligens), etter at hu kom tilbake, fra juleferie, (mener jeg å huske).

    (Det møtet, kan muligens ha vært, noe med han tyske direktøren, som jeg nevnte, i det forrige kapittelet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.       

    PS.

    Det var også sånn, (på Arvato), at etter at jeg flytta, til Leather Lane.

    (Noe jeg gjorde, i juli 2006, vel).

    Så spurte jeg en gang, Emelie Wallin, (fra Sverige).

    (Som pleide å sitte, ovenfor meg, (på Arvato), av en eller annen grunn).

    Om det var noe musikk, som hu ville, at jeg skulle finne, for henne, (på nettet).

    Og da svarte hu, at hu ville ha, et par Metallica-album, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den lappen, som Emelie Wallin skrev, den hadde jeg fortsatt, i leiligheten min, i Leather Lane, på den tida, som jeg dreiv, med arbeidssaken min, osv.

    Og da jeg kom meg, på Facebook, på slutten, av 2007, (mens jeg fortsatt bodde, i Leather Lane).

    Så skannet jeg masse rare lapper osv., som jeg hadde liggende, fra den dramatiske tida, (må man vel kalle det), etter at jeg flytta, fra St. Hanshaugen, i 2004.

    Så den lappen, (fra Emelie Wallin), angående hvordan musikk, som hu ville, at jeg skulle finne, for henne.

    Den har jeg fremdeles, (på Facebook), da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    mer om metallica


    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002342293041&set=a.1002341933032.275.1059338080&type=3&theater

  • Min Bok 10 – Kapittel 38

    Det var også sånn, (på Arvato).

    At en tysk direktør, var på besøk, på Arvato Liverpool.

    En gang, rundt årsskiftet 2005/06, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da, så sa Team Leader Marianne Høksaas, (til meg vel), at: ‘Vet du hvor mange ansatte som han tyske direktøren har under seg, eller?’.

    (Noe sånt).

    Og så sa hu: ‘Ti tusen!’, (eller noe sånt), på en barnslig måte, (må jeg si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Arvato.

    At en gang, våren/sommeren 2006.

    (Mens vi på Arvato MSPA satt, like ved spiserommet der, vel).

    At jeg sa hei, (på engelsk), til en kollega, som het Danielle Morris, (som muligens var, fra Israel, for hu hadde vel fått jobb der, (på den tida, som vi fikk israelske samtaler), fordi at hu snakka hebraisk, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så ble jeg avbrutt, av Judith Godwin, (må jeg si).

    Som begynte å prate om, at Vivian Morris, var mora, til Danielle Morris, (eller noe sånt).

    (Vivian Morris hadde vel også fått jobb der, (i sin tid).

    Fordi at hu snakka hebraisk, (sånn som jeg forstod det).

    Men hu hadde vært lenge borte, (fra jobben).

    (Hu var muligens sykmeldt, eller noe sånt).

    Og så kom hu tilbake igjen, (til Arvato MSPA), etter at vi hadde slutta å få, israelske samtaler.

    Så hu svarte da, på norske/nordiske samtaler, på engelsk.

    Og hvis det var noen norske, som ikke forstod engelsk, så bra.

    Så pleide Vivian Morris, nesten alltid, overføre disse samtalene, til meg.

    Så jeg fikk alltid min del, av samtaler, (og vel så det), på Arvato, (må jeg si)).

    Så det var tydeligvis ikke lov, å si hei engang, til hu Danielle Morris, (sånn som jeg forstod  det).

    Og navnet Judith, betyr vel muligens: ‘Jødinne’.

    Så jeg satt altså, ved samme bord, som tre jødinner da, (kunne det virke som).

    Og de var nesten som muslimer, (kunne det virke som), for de tålte ikke, at man prata, til deres unge damer osv., da.

    (For å si det sånn).

    Og nå var det egentlig ikke sånn, at jeg syntes, at hu Danielle Morris, var så utrolig attraktiv, akkurat.

    Det var vanskelig å tro, at Vivian Morris, var mora hennes.

    (For å si det sånn).

    For mora var egentlig penere, (enda hu var eldre), vil jeg si.

    Men det var vel bare sånn, at jeg sa hei, siden at det var vaktskifte, (det vil si, at seinvakta nettopp hadde dukka opp, på jobb).

    Og det var vel skikken, på Arvato, (å si hei, til de kollegaene, som dukka opp, på jobben), som jeg forstod det.

    (Noe sånt).

    Så hu Judith Godwin, var ikke lett, å forstå seg på, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Høksaas, fortalte også til meg, en gang, (før hu ble Team Leader vel).

    At i hjembyen hennes, (som vel var Risør eller Grimstad).

    Så hadde han ‘Sleggemannen’, fra Nokas-ranet, (nemlig Erling Havnå), vært fra.

    Og Marianne Høksass, hadde vært venninne, med dattera til Sleggemannen, (fortalte hu).

    (Noe sånt).

    Og Erling Havnå hadde visst sagt, at han var med, på Nokas-ranet, for å få noe å fortelle om, til barnebarna.

    Og det hadde visst ikke, hu dattera syntes, at var noe særlig, (å få høre), da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor Marianne Høksaas, fortalte meg det her.

    Det veit jeg ikke.

    (Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.      

  • Mer fra Norge

    I går, (torsdag ettermiddag), så dro jeg, inn til Oslo, for å svømme, (på Tøyenbadet), og handle mat.

    Og da jeg gikk på bussen, cirka klokka 17.30, vel.

    Så sa den pakistanske, (eller om han var tyrkisk, eller noe sånt), buss-sjåføren, at mitt reisekort, ikke var gyldig.

    (Noe sånt).

    Men det var jo sludder.

    Jeg måtte finne fram, min ‘syvende sans’-bok, (mens sjåføren kjørte, til den neste holdeplassen).

    Og så sa jeg høyt, (sånn at ingen på bussen, skulle tro, at jeg prøvde å snike, eller noe sånt), at reisekortet mitt, var gyldig, til sjette juli.

    (For det hadde jeg skrevet opp, i den ‘syvende sans’-boka, da).

    Og da trykte buss-sjåføren, på noen ‘rare’ knapper.

    Men han sa ikke unnskyld, (eller noe sånt).

    Så dette var en veldig flau og ubehagelig opplevelse, (må jeg si).

    Det var jo sånn, at de folka, som gikk på bussen, på den neste holdeplassen, rakk å sette seg ned, før meg.

    Så det var som noe rart, må jeg si.

    Er dette virkelig fremskritt, med disse ‘dumme’ reisekortene, (tenker jeg).

    Nei, takke meg til, sånn som det var, i Liverpool.

    Der fikk man bare, en vanlig papir-billett, når man kjøpte ukeskort, (med enten Stagecoach eller Arriva), for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom, til Tøyenbadet.

    Så satt det ei ganske ung brunette, i billettluka.

    Og hu ga meg ikke billetten, (og heller ikke kvitteringen).

    (Noe jeg vanligvis pleier, å ta vare på.

    For disse ‘svømmehall-kortene’, til Oslo kommune, er heller ikke lett, å ha oversikten over.

    For man får ikke vite saldoen, på det kortet.

    Det må man holde oversikten over selv.

    Istedet for at det står, på en kvittering, eller noe.

    Da hadde det kanskje vært bedre, med klippekort eller månedskort, (eller noe i den duren), på Oslobadene, (tenker jeg).

    Noe sånt.

    Jeg pleide å trene på Sats, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så jeg vet ikke hvordan billett-løsninger, som de hadde, på Oslobadene, i ‘gamle dager’.

    Men det burde kanskje noen se på.

    Og så heller starte med de gamle løsningene igjen.

    For disse kortene, til Oslobadene, er ikke så lette, å følge med på, (når det gjelder ‘saldoen’), vil jeg si).

    Og hu brunetta sa, at det var noe galt, med maskinen, (som skrev ut billetter).

    Men jeg så jo, at billetten min, hadde blitt skrevet ut.

    Så hu løy, virka det som.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog