Min klasseforstander på Svelvik ungdomsskole Jan Aakvåg.
(Eller Askvåg som han visst også kalte seg, i en forlovelses-annonse i Aftenposten, på 60-tallet).
Han sa en gang, (muligens i en klassens time), at når folk blir eldre, så får de flashbacks.
(Han brukte det engelske ordet.
Sånn som jeg husker det.
Flashback har kanskje ikke noen bra synonymer på norsk.
Det var ihvertfall ikke sånn at Aakvåg prøvde seg, med det norske ordet ‘åtgløyme’, (eller ‘atterglimt’), eller noe lignende.
For å si det sånn).
Og nå fikk jeg nettopp, et sånt flashback, til 70-tallet.
For det var noe litt rart, som hendte.
Min mor Karen og jeg, var på danskebåten Petter Wessel, (som gikk mellom Larvik og Frederikshavn), selv om vi ikke skulle til Danmark.
Min mor sa nemlig, til de ansatte, (på danskebåten), at vi skulle si hadet, til tante Ellen.
(Noe sånt).
Enda vi vel hadde hatt, ganske mye, å gjøre, med tante Ellen, på hennes Norgesbesøk.
(Tante Ellen besøkte oss vel, i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.
Og hu hadde med sin da ganske nyfødte datter Rahel, (som ikke hadde lært å snakke eller gå ennå).
Og Rahel er vel født, en gang, i 1978.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Og dette var vel før min halvbror Axel ble født.
Og han ble født i november 1978, (så han fyller 40 år neste måned).
Så dette var nok sommeren 1978.
Hvis jeg skulle tippe.
Og tante Ellen, min mor, min lillesøster Pia og jeg.
Vi sykla vel også sammen, til badeplassen Tollerodden, under dette Norgesbesøket til tante Ellen.
(Hvis ikke det bare var Ellen som sykla.
Hm).
Sånn som jeg husker det).
Tante Ellen bodde nemlig i Sveits, fra begynnelsen/midten av 70-tallet til midten/slutten av 00-tallet.
(Noe sånt).
Så hu bodde i utlandet, (og var gift med en sveitser, ved navn Reto Savoldelli), i nesten 40 år.
(Var det vel).
Men min mor og jeg, surra rundt, på Petter Wessel, i 10-15 minutter, (eller hva det kan ha vært).
Og vi stod vel på dekk, (sammen med tante Ellen), og så på de, som vinka fra kaia.
(Noe sånt).
Så hvorfor min mor absolutt skulle ombord på danskebåten, det kan man kanskje lure på.
(For å si det sånn).
Vi kunne vel ha stått der, (på bygga), og vinka vi og, (som de ‘normale’ folka), må man vel si.
Istedet for å risikere, å bli med danskebåten, helt til Frederikshavn, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Min kusine Rahel er visst nå en kjent person, (ifølge MyHeritage):
